Jeg tenkte jeg skulle dele noen smakebiter fra siste ”sommerferie”. Ikke alt er like relevant i et 4x4-forum,
men et reisebrev er nå et reisebrev.
Fra desember 2008 til januar 2009 tilbrakte jeg 5 uker på Filippinene. Det ble litt rundreise, litt bilkjøring, en del
innleide privatsjåfører med biler av diverse standard, og til slutt 2 uker avslapping på Boracay.
I Manila, der jeg tilbrakte de første dagene domineres trafikken av Jeepnyene. Disse har sitt utspring i lokale
taxier som ble bygget av amerkansk overskuddsmateriell, og har derfor jeep-utseendet. De kan være fantastisk dekorert.
Det finnes lokale karroseriverksteder som banker ut disse karosseriene for hånd. I hovedsak er bilene nå bygget
på Mitsubishi Fuso chassi. De er håpløst undermotorisert i forhold til en enorm egenvekt og last, forurenser ekstremt
og er tørste som bare det. Og drivstoff er faktisk dyrt på Filippinene. En liter diesel kostet rundt 5 kroner, og det er
mye når en ordinær dagslønn for enkelt arbeide kan være så lav som 30 kroner.
Trafikken i Manila er en historie for seg. Kaotisk er ikke dekkende nok. Jeg ville kvidd meg lenge for å kjøre bil der.
Men det er mange vakre steder å besøke i og rundt byen.
Jeg dro sørover til øyen Negros der jeg skulle bli en stund og hadde tenkt å leie bil. Jeg hadde gjort litt research og
funnet ut at i byen Bacolod nord på øyen fantes det noen relativt seriøse bilutleiefirma, og jeg hadde på forhånd fått
vite at der ville koste meg rundt 300kr dagen å leie en nyere Nissan Patrol.
Etter en natt på L’Fisher Hotel i Bacolod () tok jeg en hotelltaxi og satte
kursen for bilutleiefirmaene. Da sjåføren hørte hvor jeg skulle, sa han at sjefen hans også leide ut biler, og spurte om ikke
jeg heller ville prøve der. Bilene der var ”brand new brand new sir” og selvfølgelig med 4x4. Jeg sa OK og vi tverrvendte i
gaten og satte kursen gjennom noen bakgater og ut på landet.
Etter 10min kjøring kom vi frem til et ganske flott hus ute på et jorde. Utenfor satt sjefen, som het Chris, og han var
villig til å leie meg sin egen bil, som var en Mitsubishi Strada (L200 i Norge) med automat.
Bilen var bare gått rundt 10000 og det var ”brand new sir” nok for meg.
Han skulle bare klargjøre den først. Klargjøringen besto i at ut fra intet kom det 3 gutter på 8-9 år som satte i gang
med den mest effektive bilvasken jeg har sett. Chris ryddet inni bilen, noe som i hovedsak besto i å fjerne
en AK47 fra baksetet. Han sa han hadde drevet ”target practice”.
Jeg fikk bilen for 250 kr dagen, betalte Chris, fikk kvittering, og kjørte av gårde uten videre dikkedarer i Stradaen
som skulle bli transporten min i de neste 14 dagene.
Trafikkregler i utkantstrøk på Filippinene er et kapittel for seg. De kan sammenfattes slik:
1 Bruk hornet hele tiden
2 Du har bare vikeplikt for de som er større enn deg
3 Blinklys er valgfritt
4 Fartsgrenser reguleres naturlig av veistandarden
5 Forbikjøringer kan foretas selv om det kommer biler imot, så lenge de er mindre enn deg.
6 Lys om natten er valgfritt, spesielt baklys.
Jeg tilegnet meg kjapt kjørevaner som ville burt meg inne for livstid i Norge.
Det er helt normalt å blåse i 80kmt forbi treåringer som leker i veikanten. Så lenge du tuter først. Saktegående
motorsykler, lokal kollektivtransport og annet blir forbiklørt i samme hastighet. Men tut først sånn at du vet at
du kommer.
Ordet trafikkflyt fikk også ny betydning. ”Flow” er et godt ord her. I veikryss og andre mer trafikkerte områder
stopper man ikke for noen, alle svinger utenom hverandre. Og av en eller annen merkelig grunn fungerer det.
Den lokale kollektivtransporten består i hovedsak av såkalte ”tricycles” Dette er i hovedsak vanlige 125cc eller
175cc motorsykler med en lokalt bygget sidevogn. Disse kjører hvileløst rundt innenfor sitt område, og man
hopper av og på etter behov mot å betale noen peso avhengig av hvor langt man skal.
I Dumaguete, en by med rundt 100000 innbyggere sør på øyen finnes det visstnok mer enn 4000 sånne sykler.
Og de er ikke komfortable.
Disse syklene transporterer alt, og som det neste bildet viser er lastbegrensningene få.
Det er også plass til en del folk på en slik sykkel. Jeg kjørte bak denne en stund og fant ut at inklusiv føreren var
12 personer på denne. Riktignok var de fleste barn. Da jeg kjørte forbi, så jeg at det også var to spebarn innimellom
alle de andre, så totalen ble 14 personer.
På Negros er hovednæringsveien produksjon av sukkerrør. Nå fikk jeg ikke tatt bilde av de mest overlastede
lastebilene, men de dukket opp over alt - og disse hadde man vikeplikt for.
Legg for øvrig merke til passasjeren på panseret.
Det dukket av og til opp noen interessante biler i veikanten. Som gammel Jeep-eier falt jeg litt for denne,
som startet livet som en CJ7.
”Old Iron” var et meget beskrivende navn på denne velbrukte og egentlig utrolig stilig patinerte bilen. Ved
nærmere ettersyn viste deg seg at hele bilen egentlig var en Pajero med Jeep-karosseri montert på en bearbeidet ramme.
Langs veien dukket det opp andre interessante biler fra tid til annen, men dessverre fikk jeg bare fotografert noen
få av dem. En snorklet Nissan og en Toyota er ikke representative for alt snadderet som jeg møtte etter veien og som
ikke ble fotografert.
Det finnes et aktivt offroadmiljø på Filippinene. Av og til møtte jeg rene trial-biler langs veien. Med skilt!
En lokal TV-stasjon sendte hver kveld i 10-tiden en times reportasjer fra diverse offroadtilstelninger i regionen.
Her er linker til noen nettsteder som har mer om dette:
Jeg kjørte en del på diverse sideveier, og standarden på disse var fantastisk. Se bare her:
Hva mer kan en drømme om. Etter kjøring på slike veier, i regn, som jeg også opplevde noe av,
ble Mitsubishien min rimelig møkkete.
I Dumaguete fantes det bilvaskebusinesser på hvert gatehjørne. Jeg dro imidlertid til byens største og bestilte en full vask.
Det besto i at to gutter på rundt 13-14 år jobbet med bilen i nesten 3 kvarter. Først spyling med høyt trykk og mye vann.
Også understellet ble spylt, og guttene spilte saks-stein-papir om hvem som skulle krype under og spyle.
Deretter håndvask med enorme mengder vann og såpe. Så skylling før den ble vasket på nytt med såpe.
Deretter motorvask. Deretter ble bilen fønet tørr med en liten dings fra Makita. (Den så ut som en enhånds løvblåser.
Jeg vil ha en sånn.) Så ble interiøret tatt, mattene vasket, alt støvsuget og støvtørket.
For dette måtte jeg ut med 45 kroner.
Jeg besøkte en del naturreservater, og hadde mange fine guidede fotturer rundt i fantastisk jungel der
det til slutt dukket opp et nydelig fossefall med bademuligheter.
På et av disse stedene hang dette skiltet ved inngangen til området. Jeg likte teksten, som minner oss på
hvordan også vi bør behandle naturen når vi er på kjøretur.
Jeg kunne hatt et helt innlegg fra disse turene med temaet ”Små dyr jeg har hatt på meg”, men lar det være.
Det var på tide å forlate Negros og sette kursen mot Boracay der jeg skulle slappe av de siste 2 ukene. Bilen ble
levert tilbake til Chris, som inspiserte den nøye. Jeg tenkte tilbake på AK47’en og lurte på hva som ville skje
hvis han fant noe han ikke likte, men han var strålende fornøyd.
På vei i taxi til flyplassen dukket denne opp, og av en eller annen grunn rakk jeg å knipse, riktignok gjennom et
duggete bilvindu. Her var det mer mat for oss Nissan-folk.
Så gikk turen til Boracay, og det ble ikke mer kjøring på 14 dager.
Boracay er et turistparadis uten like, men uten alle de ”irriterende” turistene du finner f.eks i Thailand. Øyen er liten,
flyplassen er på naboøyen og du må fraktes i båt ut. Det finnes en hurtigbåt, men det mest sjarmerende er å ta en
utrigger-båt og bli satt i land på stranden slik at du må vasse i land. Mesteparten av øyen kan ses på bildet under.
Det er en LANG sandstrand på øyen med strandpromenade full av hoteller og restauranter og småbutikker.
Mer info her:
Jeg hadde gjort litt research på forhånd angående hotellvalg, og booket gjennom et lokalt reisebyrå i Dumaguete.
Jeg fikk en bekjent i Dumaguete til å bestille, og unngikk dermed å få ”amerikanske” priser. Hotellet het Crystal Sands.
Det holder helt grei standard, og ble valgt fordi jeg ville ha et beachfront hotel. Og stort mer beachfront enn dette får man ikke:
Mellom hotellet og stranden ligger en palmerekke, der det ble dekket restaurantbord om kvelden,
og der det var fantastisk å sitte med en kald øl om kvelden.
Og nede på stranden ser det slik ut.
Dagene begynte med å løpe de få meterne fra hotellet til stranden for å ta en dukkert. Deretter dusj og
frokost. Så litt dykking/snorkling, parasailing, atv-turer, eller en av de andre tilgjengelige aktivitetene.
Øyhopping med lokale utrigger-båter var også mulig.
Lunch og middag ble spist på foskjellige restauranter nesten hver dag, selv om noen favoritter utpekte seg etter
hvert. Fersk mango ble spist i solsengen på stranden. Og det er ikke den drittmangoen en får i butikkene her.
På slutten av dagen kunne solnedgangen nytes fra min private terrasse foran hotellrommet.
Jeg har mye mer jeg kunne fortalt. Mange hysteriske historier og bisarre opplevelser.
Men hovedinntrykket en sitter igjen med etter et besøk på Filippinene er den enorme forskjellen på fattig og rik,
og den fantastiske gjestfriheten til dem man møter hvis man beveger seg litt utenfor allfarvei.
Men en ting jeg ikke gjorde var å spise Balot, som er en snack som blir solgt på gaten om kveldene.
Jeg skal ikke beskrive den her. De som vil og tør, kan finne ut selv hva det er her:
