Globetrotter's unURBAN Project

[bmiljete]

Det ser ut som ein heilt fantastisk tur.. Eg blir misunnelig når eg ser sånne bilder:-)

[Globetrotter]

Etter en uke oppe i fjellet kjørte vi fra Tlachichuca på 2700 meters høyde, hvor landskapet var gult og tørt, og ned til Mex 150 som tok oss videre ned i lavlandet. Landskapet forandret seg helt utrolig med høyden, og etter et par timers kjøring var nesten nede på havnivå og kjørte langs med sukkerrør og laguner i 34 graders varme. Det var utrolig plutselig å være i tropene og jungel, det var så grønt.

Første stopp i lavlandet var Catamaco i staten Veracruz.



En dag kjørte vi ut for å kikke på kysten ved Mexico Gulfen hvor vi fant noen utrolig fine strender, men været var ikke godt nok til strandliv.
Om natten fant vi ut hvorfor dette området er så grønt: regn, regn og mere regn. Neste dag var derfor en god dag for å forlate Catemaco. Vi bestemte oss for å kjøre den noe mindre veien på østsiden av innsjøen i stedet for den mest trafikerte på vest siden. Etter 40 minutters kjøring var det full stopp ved en elv som ikke var avmerket på vårt kart og som hadde gått over sine bredder og bruen.



Hadde vi måttet kunne vi ha forsøkt å krysse, men med tanke på de elvene som sto merket av på kartet valgte vi å snu. På hele denne dagens kjøreetappe på ca 460 km fra Catemaco til Palenque fortsatte det å regne.



Underveis i bilen forsøke vi å oppdatere oss om Palenque i Lonely Planet, og der kunne vi lese at Palenque er “i et område som mottar den største nedbørsmengden i Mexico”.

Etter nok en dag med regn bestemte regngudene seg for at det var nok, og vi kunne dermed utforske Maya ruinene i Palenque.



Palenques storhetstid var fra 600- til 800-tallet, og byen er kjent for sine flotte utskjæringer og inskripsjoner.



Etter å ha utforsket de flotte restaurerte ruinene fulgte vi en sti litt innover i jungelen til de områdene av ruinbyen som ennå ikke er restaurert.



Interessant å se hvor mye skogen har tatt over og hvilken imponerende jobb som er lagt i å restaurere opp deler av ruinene.



Fra Palenque ville vi kjøre 225 km videre sørover i Chiapas til San Cristóbal de Las Casas. Etter ca 40 km stoppet vi bak noen biler som hadde stoppet på veien foran oss. Da så vi en gruppe lokale som besto av barn, tenåringer, kvinner og menn som hadde lagt ut to hjemmelagede spikermatter foran bilene på veien. De nektet å fjerne disse før hver enkelt bil hadde betalt en “avgift”. Først forlangte de 100 pesos (50 kroner) av oss, men når vi så en meksikansk bil betale 50 pesos fikk vi også lov til å betale det. Spikermatten ble dratt til siden og vi fikk lov til å passere. Chiapas-type bomstasjon... Etter noen få kilometer så vi en streng som ble dratt opp som et hinder foran oss på veien og vi tenkte “Nei, ikke nå igjen”. Da så vi et det kun var en middelaldrende dame som benyttet dette trikset for å stoppe biler så hun kunne selge sine bananer. Vi følte ikke noen trang for bananer og hun lot oss passere.

Chiapas er en av Mexicos fattigste stater og ca en fjerdedel av befolkningen er maya indianere. Zapatistene kjemper rettighetene til de laveste klassene og for bedre behandlig av meksikanske myndigheter. Vi innså at det var lørdag og at veien mellom Palenque og Agua Azul var full av turister, og de lokale benyttet nok bare anledningen til å få inn litt ekstra penger. Går ut i fra at pengene våre denne dagen gikk til noen som trenger dem mer enn oss.

Den største turistattraksjonen langs denne veien er fossen “Agua Azul” som vi hadde lest var drevet av den lokale befolkningen.



På vei ned til fossen ble vi først stoppet og måtte betale 10 pesos hver til de lokale Zapatistene. Litt lenger nede måtte vi betale 25 pesos hver i inngangs billett til fossen, og nede på parkeringsplassen ville noen gutter ha 5 pesos for å se etter bilen vår.... Etter å ha støttet ulike grupper lokale fikk vi sett “Agua Azul” som ikke var spesielt blå på grunn av nedbøren noen dager tidligere. Minte mer om Agua Kaffe...



Men det var en sikkelig fin foss, og det var virkelig verdt stoppen. Etter en gåtur til utkikkspunktet på toppen og noen bilder, kjøpte vi empanadas til lunsj i en bod og fortsatte mot San Cristóbal de Las Casas.

Etter Agua Azul var det ikke noen flere uventede stopp eller avgifter (bortsett fra et militært sjekkpunkt som ville kikke inni bilen). Når vi kom frem til campingplassen var vi temmelig slitene etter en lang dag bak rattet på smale svingete veier som var fulle av topes (meksikanske fartshumper som alle små landsbyer har for å bremse fartsglade meksikanske sjåfører). Dette var en interessant dag, og nå er det på tide å komme seg i seng.

God natt!

[Globetrotter]

Hei hei!

Har tilbrakt et par dager på en hyggelig campingplass i byen San Cristobal i Chiapas sør i Mexico. Her har vi tatt oss en liten pause, gjort endel research for Guatemala, samt research for Yucatan. Og for de som ikke har vært innom websiden vår i det siste, så har vi altså tatt en liten justering av turplanen for de neste to månedene. Det har seg nemlig slik at lillebror med familie (samt fatter'n) kommer en tur over til Yucatan på "besøk", og vi justerer selvsagt planene slik at vi får med oss denne happeningen. Men! Dette betyr at vi har i overkant av en måned å slå ihæl før slekta lander i Cancun, så derfor snur vi litt på planen og tar Guatemala og muligens Belize før vi utforsker Yucatan.

Vi satte altså kursen sør-vest-over fra Catemaco på Mexico-gulfen, og kjørte via Palenque til San Cristobal (forrige post). I morgen setter vi kursen mot Lagos de Motebello nede ved grensen, og så tenker vi å krysse grensen til Guatemala på søndag. Amerikanerne er seff som vanlig skeptiske til å reise mange steder i her, men vi har hatt kontakt med den norske ambasaden i Guatemala City, og de sier det ikke er noen spesielle hensyn å ta utover "normale forhåndsregler".

Ruten går først sørover mot Lago Atilan og Antigua, for deretter åå kjøre nordover og krysse østover via Coban og opp til Tikal. Satser på å finne internett også i Guatemala, så forhåpentligvis får vi postet litt inntrykk og bilder om ikke så lenge.

Forberedelser:



Legg forøvrig merke til en hyggelig rigget Defender i bakgrunnen. Tilhører et tysk par som skal samme veien som oss.



Og ikke er det spesielt varmt i San Cristobal (ligger på vel 2000 moh), men vasking av telt er vått. Zargeskasser funker forresten utmerket som vaskebøtte.



Mer planlegging. Tenker allltid bedre med en pizza innabords... Og vi tror ikke det er flust med pizzarestauranter på bygda i Guatemala...



Hyggelig by å henge rundt i!

Mer snart!
E&M

[Globetrotter]

Etter å ha sløvet i San Cristoobal i nesten en uke pakket vi sammen det nyvaskede takteltet og satte kursen mot grensa. Som nevnt i siste post har vi justert litt på ruta, noe som kompliserer litt det med visum og bilpapirer. Men etter å ha tilbrakt endel tid på nett og søkt og søkt etter hva som er lov/mulig (ikke altid det samme...) konkluderte vi med at en svipp nedom Guatemala før slekta lander i Cancun skulle gå an å få til. Vi satte kursen mot Lagunas de Montebello som er en nasjonalpark helt nede på grensen til Guatemala for en siste overnatting før grensekryssingen. Et godt triks er å komme på morgenen mens tollerne fremdeles er i relativt godt humør.

Innsjøene i parken er dessuten ganske så fotogene, og det virker som et fredlig sted. Traff også på et par svensker i leiebil som hadde kjørt hele veien langs grensen fra maya-ruinene ved Bonampak. Dette var de andre skandinavene vi hadde sett siden San Francisco. Nesten merkelig hvor lite skandinaver det er sammenlignet med hvor mange tyskere og sveitsere vi møter. Riktignok er det 90 mill tyskere, men svitserne er da for pokker ikke stort flere enn oss????



I september og oktober hadde området et historisk uvær, og mange av innsjøene var fremdeles langt over sine vanlige bredder.

Vel! For å få til dette med svipptur til Guatemala måtte vi altså få til dette med “multiple entry” på våre mexicanske turistkort. Og av en eller annen grunn var tolleren i Migracion (de som styrer med person-turist-kortene) vi møtte en typisk drittsekk. Utrolig at de ikke har et system som klarer å praktisere lover og regler likt mellom de forskjellige ansatte og fysiske kontorer. Bil “permit” var ikke noe problem, men denne er knyttet til et spesifikt nummer på eierens turistkort, og dersom disse ikke matcher er bil “permit’en” ugyldig. Tolleren mente vi måtte levere inn turistkortene og “kjøpe” nye når vi kom tilbake til Mexico, noe som da ville gjøre bil “permit’en” ugyldig.

Vi hadde hørt om at dette kunne være et problem (selv guidebøkene nevner at dette praktiseres ulikt), så vi var ikke alt for sjokkerte. Vi satte oss i bilen, snudde på grensa, og satte kursen sørvestover mot Tapachula, en by som ligger like ved en annen grensekryssing litt nærmere kysten. Vi overnattet på et auto-hotell (leier ut rom på time-basis, og har garasje i tilknytning til rommene slik at ingen skal kunne se hvem som sitter i bilen....). Vi var ikke helt fornøyde med våre “overland-traveler”-evner denne kvelden. Vi skulle jo egentlig ha campet et sted ute i periferien.



Neste morgen satte vi kursen opp til Talisman – El Carmen, og her fikk vi hjelpen vi ville ha. Stempel i passene var ikke noe problem, bil permit var ikke noe problem, og vi ble lovet at ved neste innreise til Mexico var dette helt som det skulle være. Ok! Guatemala: Here we come!

En detaljert beskrivelse av grensekryssing og nødvendig papirarbeide har vi lagt ut på våre websider: http://iloapp.unurban.no/blog/blog?Home&category=7



Veien inn var faktisk ganske så spennede. Grensekryssingen lå nesten nede på havnivå, og veien tok oss opp på ca 3000 meter før det gikk nedover til ca 1500 ved Lago de Atitlan. Vi så også at veiene fremdles bar tydlig preg av uværet som jeg nevnte innledningsvis.



Enda det er nesten 5 måneder siden jobber de med saken fremdeles....



Utrolig bra skilt! Men veien ned til Panajachel ER bratt!



Vel nede i Panajachel ved Lago de Atitlan fant vi oss camping på et sted som heter Hotel Vision Azul. Dette er et hotel med en fantastisk beliggenhet som tillater camping på plenen nedenfor hotellet. Litt dyrt for Guatemala-prisnivå, men et utrolig flott sted (med WIFI inkludert... ).





Neste stopp: Antigua!

E&M

[Globetrotter]

I Guatemala er det ingen tradisjon for camping, og i hele landet finnes det kun et par campingplasser. Derfor kommer vi for det mest til å være avhengig av hoteller, resturanter og privat personer som lar oss campe på deres eiendom. I Mexico benyttet vi “Traveler’s Guide to Mexican Camping” av Church & Church som er en camping-guide, en veldig bra bok som vi brukte mye. De har også beskrevet noen få campingmuligheter i Guatemala og Belize. De to mulighetene de hadde omtalt i Antigua hørtes ikke så veldig imponerende ut, og passet muligens bedre for svære (amerikansk størrelse) campingbiler. Etter noen søk på google fant vi ut at det skulle være mulig å campe midt i sentrum av byen på området til Turist Politiet.



Når vi ankom Antigua “sjekket vi inn” hos Turist Politiet, og fasilitetene inkluderte vanntoalett, kalde dusjer (men kaldt vann her er ikke like kaldt som i Norge, altså..) og tilgang til politietes WiFi.



Antigua er en veldig koselig gammel koloni-by som i en peroide var kolonihovedstaden for store deler av Sentral Amerika. Herifra styrte spanjolene Guatemala, Chiapas, Honduras og Nicaragua. Etter at byen flere ganger ble ødelagt av jordskjelv ble hovedstaden flyttet til Guatemala By i 1776. Den 4. februar (ett par dager siden) var det 35 årsmarkering (1976) for det siste store jordskjelvet som rammet Guatemala der 25 000 mennesker omkom og over en million ble hjemløse. Noe mer ustabilt enn hjemme... Forøvrig er Antigua omgitt av tre vulkaner der den ene er aktiv. På dagtid kan vi innimellom se røykskyer komme opp og en kveld kunne vi se rødglødene lava sprute opp fra vulkanen.



Fra vår “Politi camping” er det perfekt å gå rundt og utforske byen, med det store makedet et par minutter unna, og sentrumsgatene med mange gamle kolonibygninger og kirker.



Mange av kirkene ligger mer eller mindre i ruiner fordi det koster for mye å bygge opp og vedlikeholde dem etter jodskjelvene.



Byen har også mange koslige og gode spisesteder og resturanter. Det er nesten flaut og innrømme det men vi spiste “middag” på McDonalds en kveld,



men det er den fineste McDonalds vi noensinne har sett.

Etter å ha reist rundt i Mexico i mer enn to månder har ikke spansken vår forbedret seg noen særlig og vi innså at vi trengte litt hjelp. Når vi tok et spanskkurs i Oslo for et par år siden (som vi forøvrig har glemt det meste av) spurte ei veninne (som snakker seks språk!) oss, “Betaler dere penger for å lære spansk?”. Og svaret er ja! Antigua er kjent for sine mange språkskoler, og vi meldte oss på et 20 timers kurs over fem dager der vi begge kunne sitte en-til-en med en lærer. Det var virkelig bra og noe helt annet enn å sitte i en klasse. Noen dager føltes det som om hodet var klart til å eksplodere. Det var temmelig intensivt.



Men vi lærte mye og nå er det opp til oss å fortsette å paktisere hva vi lærte.



I de dagene vi har vært her i Antigua har vi også møtt flere andre reisende som er på samme tur oss. Noen har vi møtt tidligere, noen har vi blitt kjent med via internett forum, og andre er nye bekjente. Det er fint å møte flere som gjør det samme for å utveksle erfaringer, se på andre biler og løsninger, få anbefalinger om steder, og selvfølgelig møte nye spennende mennesker. Det er virkelig imponerende å treffe familier som reiser med to-tre unger og har hjemmeskole hver dag underveis. Den familien som har imponert oss mest hadde tre døtre der den eldste hadde cerebral parese og satt i rullestol. Alt er mulig å få til hvis man virkelig vil!

Her er link til websidene til noen av dem som er på veien sammen med oss:







Etter 12 dager i Antigua mangler vi å få på plass et par “små detaljer”, som disel- og oljefilter, før vi setter kursen nordover til Coban og Lanquin.

E&M

[Globetrotter]

Men vi endte opp i Guatemala By. Godbilen trengte desperat et oljeskift og nye filtre. Etter å ha jobbet oss sørover gjennom USA og Mexico, var vi allerede godt på overtid for en service. Null filtre tilgjengelig for Nissans ZD30 motor i Nordamerika, og de vi tok med fra Norge gikk med til service oppe i Whitehorse i Canada. Hadde sett for meg at de kunne bestille de om vi kontaktet et Nissan verksted et par uker i forveien, men de klarte ikke engang å finne tak i delene selv om jeg hadde Nissans delenummer med meg fra Norge. Så i Guatemala skulle det endelig bli fart i sakene. Dette er det første landet på ruten vår der de faktisk importerer Y61 Patrolen. Forhåpentligvis blir det enklere å få tak i slikt i landene sørover. Skjønt, enkelt er et relativt begrep. Det eneste stedet vi kunne få tak i Nissan filtre var midt inne i Guatemala By!

Vi kjørte fra Antigua på morgenen, og planen var å komme inn i byen når det værste morgenrushet gav seg. GPSen ble matet med koordinatene til Nissan verkstedet, og selv om ikke kartene vi har for Guatemala inneholder info om enveiskjørte gater og nøyaktige av-og påkjøringsfelter, så har vi i hvertfall et “målflagg” å kjøre etter. Dog var det superfrustrerende å lete etter Nissan og innkjøringen når du roter rundt i nabolaget uten å kunne kjøre dit du egentlig vil for å komme til flagget. En feil, og du rutes rett ut på motorveien igjen, og i feil retning… F%¤#!

Men til slutt, nesten en time etter at vi kom inn i byen, svingte vi inn forran Nissan. Kontoret våknet til liv, og vi fikk høre at de hadde funnet bloggen vår og håpet at vi skulle komme innom. En time senere var bilen oppe på bukken og to mekanikere i full sving. Skiftet alle filtre, olje (fikk til og med syntetisk, ikke vanlig her nede…), strammet hjullagre, og gikk over alt av hjuloppheng og bolter/mutre under bilen. Fikk et særdeles bra inntrykk av verkstedet og gutta som skrudde. Tydelig at det ikke var første gang de skrudde Patrol. Vi fikk dessuten også lov til å komme inn i garasjen og inspisere og ta bilder.





Etter servicen (og en grundig bilvask) ble vi også invitert over til hovedkontoret et par kvartaler unna for å hilse på, samt en liten fotoseanse.



En stor takk til Nissan i Guatemala for glimrende service!



Vi forlot Nissan kvart på seks, og bega oss ut i rushtrafikken. Halvveis gjennom byen gikk GPSen over til nattmodus, og innen vi nådde bygrensa var det mørkt. Interessant… Dette var ett av to steder vi hadde snakket om på forhånd at vi ikke skulle til. Særlig ikke etter at det har blitt mørkt! Det andre stede er Caracas i Venezuela.. Men alt gikk helt fint. De aller fleste rundt oss smilte og hilste, og selv bilistene var høflige og samarbeidsvillige. En god time senere var vi tilbake i Antigua.

Oppdrag utført!

E&M

[Jorda Rundt]

Tøft gjort og kjøre der i mørket, og veldig stilig bilde forand Nissan.
Og kjøre i mørket er ikke noe man bør gjøre overalt.
Men hvordan fikk dere kart til gps en der.
Har hørt der går ann og jukse med tom tom og få kart til det meste av veden.

Kos dere.
Ole JR.

[Globetrotter]

[Globetrotter]

Fra Antigua hadde vi planlagt å kjøre videre nordover via Cobán to Lanquin før vi fortsatte videre på vei nr. 11 til Flores. Siste tiden hadde vi hørt litt ulike meldinger angående sikkerheten i Cobán og fylket Alta Verapaz. Fylket har hatt untakstilstand siden midt av desember når militæret rykket inn i områet for å bistå politiet i kampen mot Zetaene - et meksikansk narkotika kartell som har etablert seg i området siden de har tøffere tider i Mexico. For å finne ut mer om situasjonen kikket vi på den amerikanske ambassaden sine reise råd for Guatemala, men i følge dem burde vi nok ikke være i Guatemala i det hele tatt. Amerikanske myndigheter er i det hele tatt veldig konservative når det kommer til reiseråd og sikkerheten for amerikanere på reise. Verden utenfor USA er stort sett for farlig å bevege seg rundt i. Vi skrev et par mail til den norske ambassaden i Guatamala by samtidig som vi meldte i fra at vi skulle reise rundt i landet. Vi spurte om sikkerheten på vår reise rute og de nevnte ikke noe spesiellt om Cobán, men at man skulle være forsiktig på små veier ved grensen og i de største turistbyene pga mange tyverier. Og tyveri fikk vi faktisk erfare når et vennepar vi var sammen med ute på bar en lørdagskveld i Antigua ble frastjålet sin veske. Men slikt hender vel også på barer i Oslo og andre byer i Norge. Tilslutt i vår søken etter hvordan det ville være å kjøre til Cobán og Alta Verapz spurte vi turist politiet, og de sa det var helt trygt for turister siden det var mye politi og militære i området. Dermed gikk turen vår videre til Cobán og Lanquin.


Vi forlot Antigua en morgen og vi fant en mindre vei som ville ta oss nordover uten å kjøre via Guatemala By som er hovedveien nordover. En kjøretur til Guatemala By var nok. I stedet fant vi noen spennende småveier fra Antigua nord til Salamá.



Når vi kom til Rio Grande O Montuagua så vi at broen var blitt dratt vekk fra sitt fundament og nedover elven i siste regntid. Dette var faktisk første gang på denne turen vi virkelig måtte krysse en elv for å komme til et sted og det ikke kun var for moro. (Veien forbi Petersville i Alaska teller ikke siden den kjøreturen kun var en morsom detour….).



Siden broen hadde vært vekk en stund var det blitt laget en “vei” under vannet der alle biler og motorsykler hadde krysset elven de siste måndene. Kryssing var ingen problem og vi gav også en lokal mann skyss over elven så han slapp å vade over og bli våt. Kjøreturen videre til Salamá var en fin kjøretur gjennom daler, barskog og over åser. Etter Salamá var vi tilbake på hovedveien til Cobán. Etter at vi tok feil i et par kryss i Cobán kom vi oss ut av byen i 17.45 tiden, og vi dro på for å komme til Lanquin siden vi ikke ville campe Cobán for natten. Senere samme kveld fant vi ut at det sansynligvis var et bra valg siden byen hadde portforbud etter kl. 18.00….

Etter en stille og fredlig natt i Lanquin - bortsett fra noen frosker som kvekket fælt ved dammen der vi camet, hundene som bjeffet, og hanen som var litt døgnvill og gol mens det fortsatt var bekmørkt - kjørte vi veien videre 9 km innover til Semuc Champey. Etter to kilometer og en kraftig oppoverbakke så vi en vestlig turist som gikk innmot Semuc Champey i stekende sol og 28 varmegrader. Vi stoppet og tilbudte personen skyss videre og svaret vi fikk var “Ut på tur aldri sur”. Temmelig utrolig at den personen vi stoppet for tilfeldigvis var en nordmann, men han ble nok mer overrasket av å få skyss med en norsk bil i Guatemala. Sigmund hadde vært i Semuc Champey noen dager tidligere og var nå på vei inn for å bade i de naturlige bassengene igjen.



Cahabón River renner nedover dalen og ved Semuc Champey renner den inni en 300 meter naturlig kalksteinstunnell. Fra dalsidene siver det ut vann og dette vannet danner naturlige bassenger med turkis vann på toppen av kalksteinstunellen.



Dette var et helt utrolig sted å tilbringe en varm og solfylt dag med å hoppe og plaske rundt i de ulike basengene. Når en lå og fløyt på ryggen kunne en nyte utsikten til den grønne jungelen som omgav bassengene.



Vår andre og tredje natt i Lanquin campet vi på backpackerstedet Zephyr, og der var det bare å henge seg med på happy hour og festen som fortsatte til langt etter vår sengetid (04.30).

Siste ettermiddagen i Lanquin kikket vi rundt i Lanquin-hulen (The Batcave) hvor man kunne tusle rundt på egenhånd uten guide. Ved solnedgang satt vi i utgangen til hulen for å se på flaggermusene når de alle fløy ut for sin jakt etter mat. Det var helt utrolig å se på dem alle suse forbi hodene våre og navigeringen deres er helt utrolig siden ikke en eneste en fløy inn i oss.



Etter noen fine og avslappende dager i Lanquin området var det på tide å sette kursen mot en av Guatemalas hoved attraksjoner - Maya runine i Tikal!

E&M

[Globetrotter]

Maya ruinene i Tikal er en av attraksjonene i Guatemala som bare ikke kan overses. Vi kjørte rett nordover fra Lanquin langs kronglete grusveier i regn. At det var lørdag var noe vi ikke tenkte mye over før vi nærmet oss den første landsbyen og så alle menneskene som tydeligvis var på vei inn til ett-eller-annet. Marked! Og hovedgaten var stengt. Etter litt om og men fikk vi navigert oss rundt gjennom noen tun, ventet på en lastebil som satt ikke kom seg opp en kneik, og vi kjørte ut av landsbyen. Nå mot strømmen av mennesker. Hadde vært spennende å se hva et marked langt oppe i guatemalske fjell kunne ha tilbudt noen reisende nordboere, men vi skulle langt og veien var ikke den raskeste.



Litt lengre nord blir landskapet flatere og mer oppdyrket. Har nok vært jungel og mer jungel, men nå er det mest bananplantasjer. Vi fikk også med oss en elvekryssing (med ferge denne gangen) i rene Afrika-style.



Nærmeste større by til Tikal er Flores/Santa Elena, ogf vi stoppet kort for litt påfylling av mat og fuel. Derifra er det gode veier inn til ruinene.Dog noen uvanlige veiskilter...



Vi campet bak restauranten til Jaguar Inn like ved ruinene, og tilbrakte en hel dag med å vandre rundt i den gamle mayabyen. Tikal er et magisk sted med utrolig bra restaurerte templer. Utsikten fra den høyeste pyramiden er fantastisk. Arkeologene mener at det kan ha bodd 115000 mennesker her, og det måtte ha vært et utrolig syn i jungelen når alle bygningene var rødmalte!







Tilbake på parkeringen snublet vi over Judith og Christof i sin Land Rover Defender, og de kom over og campet sammen med oss påfølgende natt. Vi ble sittende å sladre om ruiner og veier i jungelen til langt utpå kvelden. Og slikt kan jo det bli mye moro av......

E&M

[Globetrotter]

På vei nordover mot Tikal kjørte vi igjennom byen Flores der vi til vår store overaskelse fant et veiskilt som sa “El Mirador 145 km”. Dette vekte definitivt vår interesse da vi hadde prøvd å finne ut om det var mulig å kjøre til El Mirador uten hell. Vi visste selvfølgelig at det ikke gikk “vei” dit (for busser og mer normalt utrustede kjøretøyer), men om det kunne være MULIG å kjøre dit. Etter timer og atter timer på nett hadde vi ikke funnet noe informasjon om noen andre som kunne ha gjort dette tidligere. Så det så vel egentlig ikke lovende ut, men på ett av kartene våre var det tegnet inn veier gjennom jungelen nord i Guatemala ikke så langt fra El Mirador. Kunne det være noen “rester av disse”?

I Tikal hadde vi som nevnt møtt igjen Judith og Christof i sin Land Rover 110, og etter en hyggelig middag på Jaguar Inn var vi enige om å “ta en tur opp å kikke litt”. Neste morgen kjørte vi rundt på nordsiden av innsjøen Lago de Petèn Itzá, og satte kursen nordover til en liten landsby som heter Carmelita. Dette er stedet der man normalt starter en trek inn til El Mirador med guide og muldyr. Veien opp er ganske ruskete, men ikke vanskelig eller teknisk. Regner med det går inn både busser og lastebiler. Når vi kom frem begynte det så smått å bli mørkt, og vi spurte oss rundt etter et sted å campe. Plutselig kom en vestlig utseende kar ut av intet og fortalte oss at dette var et fredlig og vennlig sted, og at vi kunne campte omtrent hvor vi ville. Muligens ikke på flystripen da vi kunne risikere at det kom et fly om det var en nødsituasjon av noe slag... Det viste seg at denne karen het Jack, var opprinnelig fra Afrika, men hadde nå bodd syv år i Guatemala og stort sett jobbet som turguide. Vi campet midt i byen rett ved siden av flystripa.



Veien til Carmelita



Jack hadde akkkurat transportert inn en gruppe turister for en trek opp til El Mirador, og han forklarte at å kjøre inn ikke var mulig. Veiskiltet til El mirador, som vi også hadde sett igjen på veien inn til Carmelita, viste nå plutselig “El mirador – sti, 60 km”. Det militære sjekkpunktet litt lengre nede i veien ved grensen til El Mirador nasjonalpark hadde sagt det samme, og i tillegg lagt til at å lage nye veier i området var strengt forbudt! Pokker! Hva nå...?

Neste morgen kom Jack over til campen vår og fortalte at han hadde hatt en lang prat med noen av de lokale og spurt om andre interessante muligheter for veier gjennom junglen. Og noe hadde definitivt kommet opp. Jack hadde en pick-up truck, men uten firehjulstrekk (dette var vi ikke klar over på dette tidspunktet). Han var interessert i å sjekkke litt muligheter for området med tanke på å ta med andre turister på 4x4-ing, men hadde altså ikke utstyret på plass. Det endte med at han fikk være med i Land Roveren. Mulighetene vi vurderte var en vei som de lokale mente ikks skulle være alt for overgrodd, og som skulle ta oss nordover i jungelen. Først til en innsjø som skulle ligge omtrent halvveis, og deretter til noen ruiner langt inne i bushen som ikke skulle stå på noen kart. Den andre muligheten var en spektakulær mayaruin som skulle ligge midt ute i en liten innsjø. Denne har jeg heller ikke funnet navn eller info om. Den sistnevnte krevde definitivt motorsag, men vi kunne visst få ordnet oss med en lokal kar med sag i Carmelita for en rimelig penge. Men siden tid var en liten issue, ble det til at vi tok den “enkle” turen. De mente det i beste fall kunne ta en halv time inn til innsjøen, og så muligens litt lenge derifra til ruinen. Vel. Etter to og en halv time med rydding av vei var vi ved innsjøen...











Ved frokosten samme morgen hadde vi allerede bestemt oss for å kjøre sørover for å prøve en annen vei som kunne ta oss i en loop tilbake til Tikal fra nordsiden, så vi ville ikke bruke alt dagslyset på denne runden. Vi innså at vi ikke kunne rekke begge deler, og dermed snudde vi ved denne innsjøen oog satte kursen tilbake til Carmelita. Nå som veien var ryddet og gjørmehullene kjente, tok det som noen av de lokale hadde antydet ca 30 minutter.



Gikk muligens litt fort på vei ut. Vi lurte lenge på hva denne froskens siste tanker kunne være... (beklager sterkt bilde (men den led nok ikke, da den sansynligvis ble stekt prompte da den landet på panseret...))

Tilbake i Carmelita hadde vi en sen lunsjpause, og satte kursen sørover mot ruinene som heter El Zots. Jack hadde noen ting å gjøre i Carmelita, men skulle komme etter oss for å sjekkke ut dette stedet også. Det viste seg at veien inn var betydelig tøffere enn forventet, og strekningen som soldatene ved sjekkpunktet hadde fortalt oss skulle ta 30 minutter tok oss omtrent to timer. Og veien hadde betydelige gjørmehull og mange trær som måtte ryddes. Land Roveren satte seg fast et par ganger på vei inn, og ved ett tilfelle måtte vi finne frem slepestroppen.



I El Zotz “Park” kan man campe, og man har tilgang til et utedo og noen kalde dusjer. Luksus! Kun minutter etter at vi parkerte bilene fikk vi se hvorfor Mayaene kalte stedet for El Zotz, som betyr “flaggermus”. Når solen går ned kommer millioner av flaggermus ut fra huler i nærheten og flyr like over templene. Et utrolig skue!



Vi fikk satt opp teltet og laget oss middag, og vi snakkket selvfølgelig med alle som jobbet og holdt til inne i parken om de viste noe om en vei videre i retning Uaxactun og Tikal. Samtlige fortalte oss at det var det ikke! Og var det en vei kunne vi i hvert fall ikke kjøre der! Hm... Måtte vi snu tilbake enda en gang? Vi utsatte beslutningen til frokost neste morgen. Og hvor i alle dager kunne det ha blitt av Jack...?

E&M

[Globetrotter]

Etter en god natts søvn og en bedre frokost gikk vi ut for å kikke på ruinene i El Zotz. Disse er fremdeles “u-utgravde”, som det heter, og ligger i jungelen nå som når de fant dem. Lokale har muligens visst om disse templene i årevis, men det var ikke før i 1977 at de først ble formelt besøkt av forskere. I print var ikke El Zots nevnt før så sent som i 1986. Et ganske fasinerende sted, og vi kunne klatre til toppen på noen av pyramidene ved hjelp av lianer og røtter. Fra toppen av den høyeste kunne vi se helt til toppen av Templo 4 i Tikal, ca 25 kilometer unna (i luftlinje).







Tilbake i camp pratet vi om hva som kunne ha skjedd med Jack siden han ikke dukket opp i går kveld. Etter litt frem og tilbake konkluderte vi med at noe sikkert hadde kommet opp og at han aldri kjørte fra Carmelita. Og dersom han hadde prøvd å kjøre inn til ruinene måtte han ha sett at veien var for gjørmete og snudd tilbake.

Vi pakket ned camp og bestemte oss for at vi skulle se litt nærmere på veien som fortsatte videre inn i jungelen i retning Uaxactun. Denne morgene hadde vi spurt en kar som sa at “jo, der var en slags vei, men at den bare var farbar for en liten motorsykkel”. De første par kilometerne var ikke så ille som vi hadde sett for oss. Noen trær over veien var det, men ikkke værre enn at vi tok de ganske kjapt med sag (liten sammenleggbar håndsag..) eller øks.







Gjørmehullene var heller ikke spesielt vanskelige (selv i Land-Rover-på-31”-målestokk). Land Roveren ble puttet i front siden det ville være vanskeligere for han å komme etter i våre spor lagd/gravd med 37”. Dessuten er Patrolen ca 1000 kg tyngre enn Judith og Christof’s Defender, så det er definitivt lettere for å oss å slepe ut Defenderen enn omvendt.





Det ruslet og gikk innover jungelen, og i følge GPS’en var retning vår slett ikke værst (vi hadde seff ikke noen vei på skjermen, men koordinater til Uaxactun). Det var ikke før vi var ca 20 kilometer inn at vi hadde vårt første lille setback da vi kom over et digert tre over veien. I tillegg var klokken snart mørkt. Informasjonen vi hadde ang veien gjennom jungelen varierte mellom 20 og 35 kilometer. Vi håpte at det kunne være nærmere det første, og i så fall kunne vi være igjennom bare noen kilometer videre. Dog indikerte GPS’en at vi hadde minst 10 kilometer igjen.

Etter å ha vurdert situasjonen og studert terrenget, mente vi at det kunne være mulig å rydde litt skog til siden for veien for å kanskje kunne komme oss under treet. Det hadde falt fra en lite høyde noen meter til ene siden av veien, og var derfor høyere til venstre. Vi tok ned noen små trær og vinsjet bort en diger trestamme ved hjelp av kasteblokk. Operasjonen tok en times tid, og det var nå bekmørkt. Vi klarte å lirke bilene akkkurat under trestammen med milimeters klaring. Så om noen kommer etter oss denne sesongen, pass på at bilen ikke er høyere en 254 cm. IKKE 255!



Vi fortsatte videre for fullt lys i et par kilometer til før vi kom til det neste treet over veien . Det hadde gått betydelig saktere nå ettersom vi slet med å se lianene som hang ned fra trærne. Disse hekter fort i takgrind og taktelt, og de kan være adskillig sterkere enn de ser ut som! Notat til meg selv: Monter ekstralys på takgrinda for kjøring i tett vegetasjon! Vel. Treet vi hadde kommet til var ikke spesielt stort, men vi var rett og slett for trøtte og sultne til å begynne. Vi satte opp camp midt i veien, og var ganske så trygge på at ingen ville komme kjørende og finne veien blokkert (hadde definitivt ikke vært mange bilene forbi her på LANG tid). Etter middagen poppet vi takteltet og klatret inn for en god natts søvn, glade for at vi har gode myggnettinger....

E&M

[Globetrotter]

Kaffe smaker skikkelig godt i jungelen, og for såvidt i skogen generelt. Skal tro om det rett og slett er på grunn av alle spennende insekter og annet trefall som havner i kaffekjelen når du snur ryggen til? Treet som hadde stoppet oss kvelden i forveien var borte i løpet av femten minutter (kunne ha vært mer krutt i kaffen enn jeg trodde..), og vi var igjen klare for å finne veien til Uaxactun. Vi skal akkurat til å sette oss i bilene da vi hører motordur. Hva i??? Gjennom busker og kratt på veien forran oss kommer det en lokal kar på motorsykkel, og jeg vil definitivt påstå at det var det mest overaskede ansiktsuttrykket jeg har sett i hele mitt liv. Etter noen sekkunder med sjokk og vanntro skrevet i øynene bryter han ut i et stort smil, og når vi forklarer på stotrende spansk hva vi driver med får han helt lattis. Noe som smitter fort. Vel. Etterhvert som vi får summet oss klarer vi ihvert fall å få spurt om “veien” vi er på leder oss til Uaxactun, noe han bekrefter. Dog mener han at vi ikke vil komme igjennom da det ligger et digert tre over veien noen kilometer lengre fremme. Hm...

Etter litt småprat gjemmer vår venn motorsykkelen under noen bregner like ved veien, og begir seg inn i jungelen. Han fortalte oss at han lever av å samle noen spesielle planter som eksporteres til Canada og brukes i blomsterdekorasjoner (nei, han viste oss plantene og de så helt annerledes ut...). Vi la sag og øks klare under setet og la i vei for å finne ut om vi kunne klare å rydde muligens siste hinderet for å komme igjennom.



Og der lå det. Definitivt litt arbeid for oss uten motorsag. Treet hadde også falt over veien på en slik måte at det så ut som det var mye spenn i et par av stammene. Litt ekstra spenning når man er lang fra folk og tannleger...



Brukte noen jekkestropper for å prøve å sikre litt, noe som funket bra. Etter en stund med øksing og saging var stammene kuttet, bortsett fra en. Denne ville ikke gi seg uten kamp. Selv om stammen var av, lå treet på en slik måte at tyngden av stammen presset endene så hardt sammen at vi ikke engang klarte å dra den løs med å bruke Land Roveren. Vi lette fram kasteblokka nok en gang, fyrte opp vinsjen, og fikk endret retningen på draget. Da slapp den! Etter nesten to timer jobb var veien ryddet nok til at vi kom oss igjennom.

På siste strekningen var det mer eller mindre bare lianer å passe seg for, og vi hadde ikke store problemer med å navigere rundt disse. Skjønt, ett eller annet måtte ha unngått vår oppmerksomhet da det viste seg at Judith og Christof hadde fått en skade på takteltet sitt på denne etappen. De har montert teltet helt forran på grinda, og de åpner det over panseret. Stigen går akkurat ned forran støtfangeren. Bra for vekt og balanse på bilen, men gjør nok teltet mer utsatt for greiner og lianer. Fra Dave og Ann (http://www.advodna.com) hadde vi nylig fått høre om turen deres igjennom jungelen i Belize, og hvordan en liane rev et taktelt rett av den ene bilen. De lianene er sterkere enn de ser ut!

Etter ca 10 kilometer kjøring så vi de første tegnene til at vi nærmet oss Uaxactun. Noen små bygninger, et gjerde, bilspor, og plutselig, et skilt som sa “Rio Azul”??? En vei gikk ut til venste, retning nord, og dette kan rett og slett være “bakveien” inn til El Mirador. I alle fall hadde det vært en sikkelig spennende kjøretur til flere Maya ruiner i dette området! Neste gang! Vi fortsatte på samme kurs og kom plutselig ut på flystripen i Uaxactun. Vi var igjennom.





Etter noen high fives og en iskrem (det kom faktisk en isbil kjørende forbi noen minutter etter vi stoppet for å børste værste jungelen av bilene!), kjørte vi oss over til maya ruinene i Uaxactun. Disse er kjent for å være i veldig god stand og ikke restaurerte anet enn at de er gravd ut av jungelen og kostet rene.



Flere av bygningen her er dessuten litt annerledes enn noen av de andre ruinene vi har sett. Om noen skulle reise til Tikal, så vil vi absolutt anbefale å finne seg en transport oppp hit for å ta en kikk (den veien er ok.. ) Ellers kan vi selvfølgelig også anbefale veien igjennom jungelen dersom man har en god 4x4 OG tar med en venn som også har en god 4x4. Tre timer senere var vi tilbake i Tikal, og veien fra Uaxactun kommer ut midt inne i ruin området. Vi måtte derfor passere UT igjennom porten (dette er jo et skjermet område). Vakten ville gjerne se kjøretillatelsen vår til Uaxactun, så vi ga han biletten til El Zots. Han trengte et par minutter... Men til slutt var visst alt ok, og etter at han hadde sjekket at vi ikke hadde tatt med oss noen truede arter (lianene hengende fra taket var visst greit..) vinket han oss igjennom. Fra Tikal dro vi rett til en camping i El Remate ved innsjøen Peten Itza noen kilometer lengre sør for dusj og øl! En skikkelig bra liten detour om jeg skal si det selv!



Oj! Der glemte jeg nesten Jack. Tilbake i El Remate fikk vi omsider logget oss på nett og sjekket epost, og der fant vi en mail fra Jack der han fortalte at de faktisk HADDE kjørt inn mot El Zots senere samme dag som oss. Han fant det store gjørmehullet... satte seg fast... og satt der i to dager før han fikk hjelp! Som han sa: Huskeregel for “4x4-ing”: “Make sure you have 4x4”!

E&M

[Globetrotter]

Når vi kom til grensen, Melchor de Mencos, for å forlate Guatemala fortalte imigrasjons dama oss at vi måtte betale en avgift på 20 Q (16 NOK) per pers for å kunne forlate landet. Vi fortalte henne at vi allerede hadde betalt 10 Q per pers for turist visumene våre når vi kom til Guatemala. Hun svart bare at vi hadde betalt for den grensen vi hadde kommet inn på nå måtte vi betale på denne. Vi hadde ikke lest noen rapporter fra andre reisende om denne avgiften, vi hadde lest om dem vi betalte når vi kom inn til landet og det hadde stemt. Vi diskuterte med henne en stund og hun gav seg ikke på denne avgiften og bestemte oss for å betale henne denne offisielle avgiften. Hun fikk pengene, puttet dem vekk, vi spute etter kviteringen og hun kikket bare dumt på oss. Hvorfor trengte vi en kvittering, vi sa vi trengte den til vårt regnskap, hun sukket tungt og skev en kvittering for oss. Det var ikke en offisiell kvitering for denne typen betaling og den er sikkert ikke verdt papiret den er skrevet på. Vi gjetter på at pengene gikk rett i hennes egen lomme eller kanskje alle som jobber på gensen deler pengene de krever av turistene ved slutten av dagen. Det er ikke det at det er mye penger, men det er irriterende at personer i slike stillinger beriker seg selv. Dette er vel også hvorfor rapporter fra reisende varierer når det kommer til “offisielle avgifter”. Immigrasjons dama fortalte oss at turist visumene på Melchor de Mencos grense kryssingen ikke koster noe, men vi får se hva hun prøver seg på når vi kommer tilbake inn til Guatemala om noen uker.



Tollen i Guatemala for bil papirene var ikke noe problem siden de var gyldige i 90 dager. Toll offiseren skrev på noen papiere, beholdt våre orginale bilpapier i en mappe til vi kom tilbake og vi fikk et annet papir i stedet.



Kryssingen inn til Belize gikk smertefritt og i tollen ble den midlertidige importen av bilen stemplet inn i Espens pass. Vi måtte ikke betale noen avgifter, men vi vet at det er en avgift på 37,50 Belize dollar (112,50 NOK) når vi forlater landet. Noen hundre meter etter grensen måtte vi stoppe ved et lite hus for å kjøpe ansvarsforsikring som en er lovpåplagt å ha i Belize. Forsikringen kjøper for en, to, tre eller fire uker. Vi kjøpte forsikring for to uker og betalte 138 NOK.

Etter mer mer enn tre månder i Mexico og Guatemala var det litt snodig å komme til Belize og lese engelske veiskilt igjen og faktisk kunne kommunisere med alle lokale på engelsk. I tillegg til språket merker en temmelig raskt at man har kommet til et nytt land på grunn av byggestil, alle de ulike fargene på husene og ikke mindst menneskene. Belize med sine ca 300,000 innbyggere har den største etniske sammenblandingen jeg har sett i et land. Den største etniske gruppen er kreoler som er etterkommere av afrikanske slaver og britiske pirater, en tredjedel av befolkningen er mestizos, 10 % er mayaer, også er det Garifuna og andre mindre etniske grupper fra Europa, Nord-Amerika og Kina.



Våre gamle reise kompanjonger Vally og Lotti hadde møtt hverandre igjen på Yucatan og når vi kom til Belize fant vi dem i Cockscomb Basin Wildlife Sanctuary. Det var artig å treffe dem igjen og første kvelden ble det mange historier og oppdateringer om hva vi alle hadde gjort de siste seks ukene. Cockscomb blir noen ganger også refert til som Jaguar Reservatet, men vi vil fortsatt kalle det Cockscomb siden jaguarene sviktet oss og vi kan ikke være helt sikkre på at de faktisk er der 



Da var det på tide for Espen og meg å hilse på Karibien. Det er vel ikke noe bedre sted å få Karibien følelsen enn i Garifuna fiske landsbyen Hopkins. Landsbyen med 1800 innbyggere strekker seg to tre kilometer langs kysten og stranden. Vi campet på stranden for 30 NOK og det var topp å være på standen igjen. Sist vi campet på en strand var Maruata i midten av desember.



Lørdags kveld flottet vi oss med fire retters middag hos Chef Rob’s Gourmet Cafe. Maten var nydelig og den ble ennå bedre av vinen som ble serverte ved siden av.



Før vi forlot Hopkins stoppet vi ved bakeriet for å kjøpe med oss litt ferskt brød og noen muffins.



Litt lenger sør for Hopkins ligger Placencia på sør enden av en lang og smal sand halvøy. Placencia hadde ikke den samme følelsen som Hopkins selv om det var et koselig sted. Det var mer utbygget med mange store hus og eiendommer eid av amerikanere. Det var mange koslige resorter og hoteller, men ingen steder å campe. Etter å ha spurt rundt i Placencia “sentrum” uten å finne et sted å campe kjørte vi lenger å lenger ut og vi fant Seakunga. En vennlig eier lot oss campe på parkeringen hennes og vi fikk benytte oss av alle andre fasiliteter, til og med internett inkludert for 30 nok per natt. Det tok oss ikke lang tid å pakke frem bøkene våre, finne stranden og legge oss i hengekøyene.



Ut på ettermiddagen meldte behovet for kald øl seg. Baren var en trapp opp fra stranden og hadde sand gulv….. Eieren fortalte at i sted for å kjempe med sanden som ville følge med opp fra stranden så var det bedre å ha sand på gulvet hele tiden.
Etter noen avslappende dager på stranden var det på tide å se mer av Belize og neste stopp er Cayo distriktet i junglen vest i landet.

E&M

[Globetrotter]

Timingen vår for Belize var god, vi kom i tide for appelsin innhøstingen. Når vi kjørte på Humming Bird Highway kjørte vi gjennom appelsin plantasje etter appelsin plantasje og lastebiler fullastet med appelsiner var på vei til fabrikkene som produserte appelsine juice. I en av disse appelsin plantasjoen så den tysk, sveitsiske og norske caravanen en sveitsisk Land Rover Defender der eierene var ute å tok bilder av appelsiner. Karavanen stoppet for å slå av en prat og vi fikk høre at Jolanda og Marco () også var på vei til Argentina. Siden de også var på vei til Cayo distriktet denne dagen slo de følge med vår karavan.



I Cayo distriktet kjørte vi forbi flere Mennonites gårdsbruk og langs veien passete vi flere hestekjerrer som fraktet mennesker eller jordbruksprodukter. Det var en viss forskjell mellom mennonitenes transportmiddel og vår, men jeg er sannelig glad for at vi valgte en Nissan Patrol for denne turen og ikke hest og kjerre. Vi tok av fra Cchiquibul Road og inn på en ennå mindre grusvei inn til Barton Creek Outpost hvor vi planla å tilbringe et par netter. Lotti hadde en litt tøff tur på denne grusveien, men med god tid og tolmodighet går det meste.



Rett før vi kom til Barton Creek Outpost måtte vi krysse en liten elv, ingen problem for Patrolen og Lotti kom seg også over uten noen problemer underveis eller etter.



De fire ”overland” bilene campet på parkeringen omgitt av appelsin trær. Våre verter oppfordret oss til å plukke så mange appelsiner vi ville ha og lage vår egen fersk pressede juice nede i gjestehuset.



Første gang i våre liv at vi har høstet appelsinene, presset dem og drukket så fesk og søt appelsin juice…..

Fra Barton Creek hadde vi en tidlig start for en full dag med sightseeing til Maya ruinene i Caracol med noen andre stopp på veien. Lotti fikk seg en hvildag og Frank og Frank og Isabelle fikk skyss med de andre bilene. Tidliger hadde det vært noen problemer med røverierlangs den øde veien inn til Caracol så nå kunne turister kjøre i en konvoi med “Park Rangere” først fra Douglas de Silva til Caracol kl 09.30 om morgenen og tilbake om ettermiddagen. Vi kom litt for tidlig og “Rangerene” andbefalte oss å reise til Rio Frio Cave mans vi ventet.



Det var en fantastisk stor hule med en elv som rant i bunnen med en liten strand på siden og midt inne i hulen kunne en se utgangen på hver side av fjellet. Dette var en virkelig bonus denne dagen. Davar det på tide og bli med konvoien inn til Caracol. Når vi ankom Caracol diskuterte vi om det virkelig var behov for å ha en konvio med “Rangere”siden de kjørte så fort at ingen av turist bilene klarte å holdefølge. Vi så dem først igjen i Caracol. Etter sightseeingen så vi flere av de andre turist bilen kjøre før eskorten og vi bestemte oss for å gjøre det samme.



Caracol hadde sin beste tid mellom år 650 og 700 og det blir antatt at ca. 150,000 mennesker bodde i byen. Så langt har 36,000 ulike bygninger blitt funnet og registrert i området. Som turist kan man i dag se hovedbygningene og templene og noe har blitt restaurert. Men i forhold til den opprinnelige byen er det ikke mye en ser siden det meste av byen er fortsatt dekket av jungel.



Hovedtempelet Caana – Himmelpalasset er den høyeste bygningen i Caracol med 42 meter og Caana er fortsatt den høyeste bygningen i Belize….



På vei tilbake fra Caracol stoppet vi for et forfriskende bad i de naturlige bassengen i elven Rio On Pools. Herlig



Etter en ukes tid var det på tide å si farvel til våre venner igjen, de tre andre bilen skulle krysse over til Guatemala de neste dagene og vi er på vei opp til Yucatan i Mexico.

E&M