I kartene våre var den siste bensinstasjonen tegnet inn i Opuwo. Vi toppet tanken og fortsatte nordover. Veien ble mindre og mindre, og folkene langs veien var nesten utelukkende Himba. Det litt pussige var at damene holder fremdeles på den tradisjonelle stilen, men karene har jeans, t-shirts og pilot-solbriller. Det som var litt mindre hyggelig var alle som prøvde å stoppe oss langs veien for å tigge. Litt ut på ettermiddagen svingte vi inn må en campingplass i Epupa Falls etter ca 7 timer på veien. Så ut som en oase etter å ha kjørt gjennom et ganske så tørt landskap hele dagen. Kunene River renner ut i Atlanterhavet, og den former gensen mellom Namibia og Angola.

Vi hadde vært litt bekymret for Malaria ettersom det forekommer i dette området. Heldigvis har vi ikke sett snurten av mygg, og bålkos med grilling funker utmerket selv i shorts og sandaler.

Neste morgen pakket vi camp og satte kuren mot Van Zyls Pass. Alle ambisiøse Sørafrikanske og Namibiske overlandere har kjørt denne ruten minst en gang. Vi hadde planer om å komme oss helt over passet samme dag, men veien ville det annerledes.

Ruten inn mot selve passet var gankse mye dårligere enn vi hadde sett for oss. Underlaget var ulendt og mye fjell og stein med skarpe kanter stakk opp. Vi måtte stadig ned i krabbefart for å krongle oss rundt de skarpeste steinene. Når klokken nærmet seg solnedgang hadde vi enda noen kilometer igjen til der selve passet begynner, og vi så at å krysse slik vi først hadde tenkt ikke var noen god ide. En gresslette midt inne i ingenting ble en perfekt bush-camping. Tror dette må ha vært den stilleste natta på turen så langt i Afrika, og det var ikke en lyd hele natten.
Tidlig neste morgen var det på igjen. Etter en rask frokost pakket vi teltet og gav oss i vei. Jeg skjønner nå at taktelt er designet for Afrika. Her er det så tørt at selv tidlig på morgene finnes ikke teltet fuktig i det hele tatt. I Mellom- og Søramerika måtte vi som regel vente en time eller to etter at sola har kommet på teltet før ting var tørt nok til at vi kunne pakke sammen. Her er alt knusk tørt selv om vi står opp før sola.

Van Zyls Pass er en vei som krongler seg ned fra et platå på ca 1300 meter til en stor gresslette på ca 600 meter. Veien går mellom hauger og gjennom daler, og traverserer bratte sider. På et par steder må man virkelig velge linje med forsiktighet for å ikke risikere å miste både bil og mannskap.


Fra et utsiktspunkt nesten nede fra VanZyls Pass.
Litt usikker på hvor bratt det ser ut på bildet, men jeg garanterer puls. Jeg kjenner også at vi har en litt skummel kombinasjon av mye vekt, høyt tyngdepunkt og veldig myke fjærer bak når vi kjører sidehellinger. Air-bag’er med mulighet for uavhengig justering hadde vært kjekt når man er så tunge som vi, og vil kjøre litt ruskete vei.
Vi kom oss vel ned, og like bak oss kom det også to andre biler, noen eventyrlystne Sørafrikanere på ferie, som også kom seg igjennom uten store uhell. Litt videre nede på sletten traff vi en Landcruiser med to karer som hadde ødelagt fueltanken på vei ned, og hadde måttet drenere 150 liter diesel på et gammelt oljefat for å kunne reparere tanken, og så fylle dieselen tilbake når den var fikset. Tror de nettopp var ferdige.


Landskapet forandres totalt når vi kjører ned av fjellet og ut på slettene. Tilbake i løveland og med en utsikt som tar pusten fra en. Fra utgangen av Van Zyl kjører vi nordover i en bred dal som heter Marienfluss, og etter en times kjøring langs to-spor vei på sandgrunn er vi tilbake ved Kunene River og grensen til Angola. Nede ved elva er det nok en landskapsforvandling, og vi setter opp teltet under grønne palmetrær.

Litt lave på fuel setter vi oss til med Garmin Map Source ved frokostbordet og ser igjennom et par alternative ruter for å finne den med kortest kjøretid. Ikke alltid at dette henger sammen med korteste avstand, og normalt bruker vi mindre fuel på en raskere rute (ikke på motorvei, nei..). Ferden gikk sørover til Rooidrum (“den røde tønne”) og videre til Orupembe der vi svingte østover mot Opuwo.

På hele dagen møtte vi en eneste bil ute på landeveien før vi kom inn mot mer befolkede områder nærmere Opuwo. Like før solen gikk ned etter 8 timer på veien svingte vi inn på en lodge/camping i Opuvo. Og idet vi svingte av hovedveien kom fuellampa på. Perfekt beregning og med en 20 jerrykanne til overs. 740 kilometer på 125 liter. Ikke så aller verst med tanke på veistandarden og air condition.

320 kilometer er det mellom Opuwo og Kamanjab om man tar veien gjennom Khowarib Schlucht.

Dette er en kløft der man mer eller mindre kjører langs og i elven (tørr det meste av året). Vi håpet å se elefanter, men de var et annet sted denne dagen. Fint var det likevel! Nå er vi igjen tilbake på Oppi-Koppi Kamanjab og planlegger vårt neste trekk, og det blir vel en tur innom Etosha National Park før vi setter kursen mot grensen til Botswana.
Mer snart!
Espen