Fra Malins bilder av regn i forrige post har vel de fleste allerede pønsket ut at det er regntid i Øst-Afrika. Vi var selvfølgelig klar over dette, men vi bestemte oss for at det kun ville gjøre turen mer spennende. Første stopp etter Zanzibar var Manfreds gård i Arusha, Tanzania, der vi hadde lagret Patrolen, og derifra var tanken å krysse grensen til Kenya. Tidligere hadde vi vurdert å kjøre rundt Victoriainnsjøen via Rwanda og Uganda, men siden vi vil komme oss inn i Egypt før Ramadan begynner 9. juli, konkluderte vi at dette ville bety å måtte «skynde seg» gjennom flere av landene for å rekke til Egypt i tide. Rwanda og Uganda blir satt på listen for «neste gang»...
Etter noen dager på Manfreds gård i Arusha i skikkelig regnvær var vi ikke lengre like overbeviste om at reising i regntiden bare vil gjøre turen mer spennende. Skjønt, spennende kan det vel alltids bli, men kanskje ikke spesielt komfortabelt. Et taktelt er fremdeles bare et telt, og gjørmen vi hadde minner mest om en blanding av lim og sleipt fett. Vi forlot Arusha mot grensen av Kenya i regn.
På kartet er den merket som en av hovedveiene mellom Tanzania og Kenya. Vi skjønte vel at det ikke var helt tilfelle, men vi hadde regnet med noe mer enn en «jord-vei». På engelsk kaller man det et «dirt track», men jeg kommer ikke på et tilsvarende norsk ord. Det er vel muligens for at kjøring på noe som er dårligere enn «grusvei» i Norge er strengt forbudt og straffes på linje med bankran og voldtekt? Vel, heldigvis var ikke veien altfor våt, og fra grensen kjørte vi gjennom Tsavo West Nasjonalpark. Da dette er en offentlig vei betales det ingen inngangsavgift, og langs veien så vi elefanter, giraffer, antiloper og mye annet rart. Vel igjennom parken kom vi til Lumo Wildlife Reserve og Lions Bluff. Vi fikk en glimrende campingplass med flott utsikt, og neste dag fikk vi et tilbud om å ta inn på lodge’en som vi rett og slett ikke kunne si nei til. Det er definitivt lavsesong! Lodge’en har en utrolig beliggenhet og skikkelig safari-stil.

Vi kjørte rundt i reservatet i timevis, men som følge av regnet hadde vi fått høre at dyrene stort sett gjemte seg i busker og kratt, og det stemte på en prikk. Noen få sliter litt mer med å gjemme seg, og kommer dessuten gjerne frem for å «leke» i den røde gjørmen.

Fra Tsavo området satte vi kursen mot Nairobi. Dette er hovedtransportåren mellom Mombasa ved kysten og hovedstaden, og veien var full av lastebiler. Vi passerte også noen politisjekkpunkter langs veien, men i motsetning til politiet i Tanzania har disse karene oppført seg eksemplarisk. De hilser og smiler, og vinker oss stort sett igjennom. Etter nesten to måneder i Tanzania (tilsammen, både før og etter Antarktis) der vi ble stoppet i annenhvert sjekkpunkt (og det er MANGE av dem), var vi SERIØST drittlei av politioffiserer som lener seg inn vinduet og forteller oss noe svada om ett eller annet problem. De fleste passet seg for å direkte foreslå at vi betalte de litt under bordet, men spørsmålet «så hvordan har du tenkt å fikse dette?», var rimelig enkelt å forstå. Etter en liten stund går det opp for dem at vi ikke har til hensikt å betale de noe som helst (de har nemlig ingen interesse av å skrive ut en offisiell bot, som er det vi foreslår), så vifter de oss alltid videre. Men det er utrolig irriterende å kaste bort så mye tid gang på gang, og det er ikke få ganger vi har fått høre at da må vi i retten. Og kanskje det aller mest irriterende er når de omsider vinker oss avgårde, virker det som om de har glemt og tilgitt alt, «velkommen til Tanzania!! Karibu!» Sikkert... Trist at det skal være dette man husker best fra Tanzania...
Ooooo-kay! Vi kom oss til Nairobi, og ettersom det begynte å bli sent ville vi ikke kjøre alt for langt inn mot sentrum.

Vi hadde allerede sittet nærmest stille i en time i tett trafikk, og vi valgte å svinge av hovedveien og sette kursen mot forstaden Karen, like vest for sentrum. GPS’en tok oss rett inn til Karen Camp, og der parkerte vi i et par cm med vann. En skikkelig regnstorm hadde hengt over Nairobi de siste dagene, og vi fikk med oss slutten. Det var vann alle steder, og strømmen kom og gikk. For det meste gikk, faktisk...
Den opprinnelige planen var å kjøre den såkalte Turkana-ruten nordover til Etiopia. Veien går gjennom et avsidesliggende område nord i Kenya, og Turkana innsjøen går helt over grensen til Etiopia. Problemet er regntid, og vi har i løpet av de siste ukene heller ikke funnet noen andre overlandere som er på vei nord, og i hvert fall ikke som vurderer denne veien. Den neste utfordringen er at der finnes ingen grensepost på Kenyansk side av grensen, og vi må dermed stemple ut i Nairobi. Og på denne måten har vi da ifølge de som vet dette i Nairobi, fire dager på oss til å grysse grensen. Til sammen kom vi til at dette kunne like gjerne gå dårlig som bra, og valgte ikke å stemple oss ut i Nairobi. Et par i en Land Rover som vi traff i Karen hadde akkurat kommet sørover langs veien fra Moyale til Marsabit og Isiolo, og fortalte at de hadde brukt en dag på 40 km. På nyhetene neste dag fortalte de om utvaskede veier og biler som ble tatt av «flash floods». Nok et ord jeg mangler på norsk... Forslag??? Vi konkluderte altså med at veiene i nord rett og slett var skikkelig dårlige, og at risikoen for å ikke nå grensen langs enda mindre veier var for stor. Dessuten var det et par steder til i Kenya vi hadde lyst til å se før vi krysset grensen til Etiopia.
Vi stakk også innom Jungle Junction for et par dager, og traff flere andre reisende, både syklister, backpackere, motorsyklister, og noen overlandere. Etter noen sosiale dager og flittig shopping på Nairobis shoppingsentre, satte vi kursen nordover for å ta en kikk på forholdene. Ruten vi hadde blinket oss ut gikk nordvest-over for å få med oss Rift Valley Innsjøene, Naivasha, Nakuru, Bogoria og Baringo. Meldingen om flodhest i camp kom fra første stopp ved Naivasha, og derifra kjørte vi neste dag opp til Baringo og Robert’s Camp. I porten fikk vi høre at campen egentlig var stengt på grunn av oppusing, men om vi hadde alt vi trengte selv, så kunne vi jo alltids bli noen dager om vi ikke brydde oss om litt arbeide i nærheten. Når vi svingte inn på området beregnet for camping skjønte vi hvorfor de hadde stengt. Halve stedet var «tatt» av innsjøen.

På veien passerte vi dessuten Ekvator. Patrolen er dermed tilbake på den nordlige halvkule for første gang siden Ecuador!

Vi fikk høre at i løpet det siste året har innsjøen steget flere meter, og halvparten av campen var borte. Stedet ved siden av var HELT borte, og hadde stengt allerede da sjøen begynte å stige året i forveien.

Vi booket oss en kar med båt og hadde noen beghagelige timer ute på innsjøen. Fra denne siden kunne vi studere i detalj hvor mye innsjøen hadde steget. En kveld vi satt på terrassen i den stengte restauranten hadde vi tre flodhester i camp, og de gresset omtrent en meter fra bilen. Dessverre følte jeg ikke for å prøve å albue meg frem til bilen for å hente kameraet, så det ble dårlig med bilder...


Fra Baringo hadde vi sett på kartet at det gikk en vei til Maralal. Maralal er «siste» landsbyen der du kan fylle drivstoff når man kjører mot Turkana, og vanligvis kommer de fleste overlandere inn fra Isiolo på «hovedveien» mot Marsabit og Moyale. Vi spurte og grov, og folkene som drev (og ordnet opp) Roberts Camp var svært behjelpelige. Andre som bodde i området kom innom, og vi fikk etthvert brakt på det rene at forholdene var relativt bra. Det hadde sluttet å regne et par dager tidligere, og på (!) så vi at det var meldt opphold i hele Turkana området i flere dager. Vi hørte også at veiene lengre nord i større grad var sand og grus, noe som tåler mer regn før de blir dårlige. Turkana har vært et mål siden vi kom til Afrika, så vi bestemte oss for å gi jernet!
Mer snart!
Espen