Globetrotter's unURBAN Project

[Globetrotter]

Malin var grytidlig oppe mandag morgen, fant dagstursekken bak i bilen og satte kursen mot Kamanjabs daglivarebutikk. Jeg ble beordret ut av senga og til å sørge for full dieseltank, samt minst en full jerrykanne. Kvelden i forveien hadde vi lest oss opp på Kaokoveld, Epupa Falls og Van Zyls Pass, og gått igjennom¬¬¬¬ veiene på MapSource på PC’en. Kamanjab til Epupa, 440 kilometer på mest god vei, til og over Van Zyls Pass, 150 kilometer på skikkelig dårlig vei, og til sist, Marienfluss og tilbake til sivilisasjonen på sand og medium god vei, ca 350 kilometer. Vi handlet mat til 5 dager (og vi har en god reserve med tørrmat) og fylte opp med til sammen 165 liter diesel. Vanligvis nok til 1100 kilometer, men betydelig mindre når man kjører i lavserie, og noe mindre når man kjører i sand. Tok for sikkerhets skyld ut litt ekstra Namibiske Dollar, og så la vi i vei mot grensen til Angola.

I kartene våre var den siste bensinstasjonen tegnet inn i Opuwo. Vi toppet tanken og fortsatte nordover. Veien ble mindre og mindre, og folkene langs veien var nesten utelukkende Himba. Det litt pussige var at damene holder fremdeles på den tradisjonelle stilen, men karene har jeans, t-shirts og pilot-solbriller. Det som var litt mindre hyggelig var alle som prøvde å stoppe oss langs veien for å tigge. Litt ut på ettermiddagen svingte vi inn må en campingplass i Epupa Falls etter ca 7 timer på veien. Så ut som en oase etter å ha kjørt gjennom et ganske så tørt landskap hele dagen. Kunene River renner ut i Atlanterhavet, og den former gensen mellom Namibia og Angola.



Vi hadde vært litt bekymret for Malaria ettersom det forekommer i dette området. Heldigvis har vi ikke sett snurten av mygg, og bålkos med grilling funker utmerket selv i shorts og sandaler.



Neste morgen pakket vi camp og satte kuren mot Van Zyls Pass. Alle ambisiøse Sørafrikanske og Namibiske overlandere har kjørt denne ruten minst en gang. Vi hadde planer om å komme oss helt over passet samme dag, men veien ville det annerledes.



Ruten inn mot selve passet var gankse mye dårligere enn vi hadde sett for oss. Underlaget var ulendt og mye fjell og stein med skarpe kanter stakk opp. Vi måtte stadig ned i krabbefart for å krongle oss rundt de skarpeste steinene. Når klokken nærmet seg solnedgang hadde vi enda noen kilometer igjen til der selve passet begynner, og vi så at å krysse slik vi først hadde tenkt ikke var noen god ide. En gresslette midt inne i ingenting ble en perfekt bush-camping. Tror dette må ha vært den stilleste natta på turen så langt i Afrika, og det var ikke en lyd hele natten.

Tidlig neste morgen var det på igjen. Etter en rask frokost pakket vi teltet og gav oss i vei. Jeg skjønner nå at taktelt er designet for Afrika. Her er det så tørt at selv tidlig på morgene finnes ikke teltet fuktig i det hele tatt. I Mellom- og Søramerika måtte vi som regel vente en time eller to etter at sola har kommet på teltet før ting var tørt nok til at vi kunne pakke sammen. Her er alt knusk tørt selv om vi står opp før sola.



Van Zyls Pass er en vei som krongler seg ned fra et platå på ca 1300 meter til en stor gresslette på ca 600 meter. Veien går mellom hauger og gjennom daler, og traverserer bratte sider. På et par steder må man virkelig velge linje med forsiktighet for å ikke risikere å miste både bil og mannskap.





Fra et utsiktspunkt nesten nede fra VanZyls Pass.

Litt usikker på hvor bratt det ser ut på bildet, men jeg garanterer puls. Jeg kjenner også at vi har en litt skummel kombinasjon av mye vekt, høyt tyngdepunkt og veldig myke fjærer bak når vi kjører sidehellinger. Air-bag’er med mulighet for uavhengig justering hadde vært kjekt når man er så tunge som vi, og vil kjøre litt ruskete vei.

Vi kom oss vel ned, og like bak oss kom det også to andre biler, noen eventyrlystne Sørafrikanere på ferie, som også kom seg igjennom uten store uhell. Litt videre nede på sletten traff vi en Landcruiser med to karer som hadde ødelagt fueltanken på vei ned, og hadde måttet drenere 150 liter diesel på et gammelt oljefat for å kunne reparere tanken, og så fylle dieselen tilbake når den var fikset. Tror de nettopp var ferdige.





Landskapet forandres totalt når vi kjører ned av fjellet og ut på slettene. Tilbake i løveland og med en utsikt som tar pusten fra en. Fra utgangen av Van Zyl kjører vi nordover i en bred dal som heter Marienfluss, og etter en times kjøring langs to-spor vei på sandgrunn er vi tilbake ved Kunene River og grensen til Angola. Nede ved elva er det nok en landskapsforvandling, og vi setter opp teltet under grønne palmetrær.



Litt lave på fuel setter vi oss til med Garmin Map Source ved frokostbordet og ser igjennom et par alternative ruter for å finne den med kortest kjøretid. Ikke alltid at dette henger sammen med korteste avstand, og normalt bruker vi mindre fuel på en raskere rute (ikke på motorvei, nei..). Ferden gikk sørover til Rooidrum (“den røde tønne”) og videre til Orupembe der vi svingte østover mot Opuwo.



På hele dagen møtte vi en eneste bil ute på landeveien før vi kom inn mot mer befolkede områder nærmere Opuwo. Like før solen gikk ned etter 8 timer på veien svingte vi inn på en lodge/camping i Opuvo. Og idet vi svingte av hovedveien kom fuellampa på. Perfekt beregning og med en 20 jerrykanne til overs. 740 kilometer på 125 liter. Ikke så aller verst med tanke på veistandarden og air condition.



320 kilometer er det mellom Opuwo og Kamanjab om man tar veien gjennom Khowarib Schlucht.



Dette er en kløft der man mer eller mindre kjører langs og i elven (tørr det meste av året). Vi håpet å se elefanter, men de var et annet sted denne dagen. Fint var det likevel! Nå er vi igjen tilbake på Oppi-Koppi Kamanjab og planlegger vårt neste trekk, og det blir vel en tur innom Etosha National Park før vi setter kursen mot grensen til Botswana.

Mer snart!
Espen

[stensth]

Nå veit jeg ikke hvordan dere gjorde med Himba folkene som bad om penger. Vi fikk streng beskjed av guiden og ikke gi de penger, grunnet større utbredelse av alkoholism/våld med mere. Dette var av en guide som var Himba. Dette var ett problem som hadde blitt mye større de siste årene grunnet alle turister som er innom. Vi kjøpte i steden mel og noen leker.
Jeg blei tilbudt og gifte meg med noen himba jenter, men pappa syntes eg var vert med en 2 får! Dette var tydligen standard brylløpsgave.

Kos dere!

[Globetrotter]

[Globetrotter]

På vår vel to månder lange reise i Afrika har vi kun besøkt kun en park (Addo Elephant National Park) for å se på ville afrikanske dyr. Nå var det på tide å besøke Etosha, “one of the world’s greatest wildlife-viewing venues” som Lonely Planet guideboken vår beskrev parken. Vi hadde hørt at camping på en av tre campingplasser inne i parken var temmelig dyrt. Det kunne lønne seg å campe rett på utsiden av parken og reise inn på en dagsbillett, fra soloppgang til solnedgang. Andre hadde igjen fortalt oss at det å kunne sitte ved en av de belyste vannhullene, som er ved campingplassene, om kvelden var en kjempe opplevelse. Vi tenkte en kveld ved et vannhull kunne være verdt opplevelsen og betalte 300 kr for Okaukuejo campingplassen og 128 kr for parktillatelsen som er gyldig i 24 timer når man camper i parken.





I parken kjørte vi rundt på de ulike rundturene man kan gjøre og vi så mest zebra og springbok, men springbok teller ikke siden vi ser dem overalt når vi kjører rundt i Namibia. Sammenlignet med Addo så vi ikke mange ulike dyr vår første ettermiddag i parken og vi var derfor heller ikke så veldig imponert over området. Tilbake i camp gikk vi rett til vannhullet og der så vi vår første elefant i parken.



Når solen gikk ned og vi laget middag kom sjakalene og de var nesten tamme, en av dem var kun en halvmeter vekk fra Espen for å tigge mat. Andre campere satte igjen kjøkkenutstyr og mat på bordene og sjakalene var raskt på plass for å sikre seg en smakebit.

Etter middag tok vi med ullteppe (det er kaldere i Namibia enn vi hadde trodd, men da er det vinter her nede) og en flaske rødvin over til vannhullet og var klare for å se på dyrelivet om natten.



Det var utrolig å sitte der å se dyrene komme ut av natten og mot vannhullet for dagens drikke. Vi så elefanter, zebraer, giraffer og totalt seks nesehorn. Det var en kjempefin kveld.



Neste morgen fortsatte vi kjøreturen rundt i parken til de ulike vannhullene. Denne tiden av året er den tørre tiden her nede og dyrene samler seg rundt vannhullene, så det er det beste stedet å finne dyr. Denne morgenen så vi flere dyr enn dagen før. Vi kjørte også til en annen del av parken hvor vi fikk utsikt ut over den 5000 kvaderat kilometer store Etosha saltsletten. Den så utrolig varm og tørr ut.



På vår tur gjennom parken så vi ikke noen store katter eller hyener. Turen gjennom parken var ok, men vi syntes at Addo hadde vært bedre, i hvert fall frem til lunsj. Med en time igjen på vår 24 timers park tillatelse bestemmte vi oss for å kjøre tilbake til Okaukuejo vannhullet og spise lunsj der. Vi var ikke de eneste som syntes at dette ville være et bra sted for lunsj, det virket som om alle klovdyrene i parken tenkte det samme.





Det var et helt utrolig syn der det myldret av dyr rundt vannhullet. Så fort dyrene var ferdig med å drikke gikk de vekk, men det kom hele tiden nye til. Okaukuejo vannhullet var det som gjorde Etosha verdt å se for oss.



Når en reiser til parker som Etosha eller Addo for å se på “ville” dyr synes jeg det er litt motsigende. Dyrene er ville, men de er i et stort inngjerdet område og de kan ikke følge sine naturlige vandringsruter. Etosha parken er mer enn 20,000 km2 stort, men det er fortsatt inngjerdet. Etosha er også delt inn i to deler, ikke for dyrene, men for menneskene som vil se dem. Den vestlig delen som er en tredje del stor er forbeholdt turoperatører, mens den østlige to tredjedel store delen er åpen for alle. Nå er det lav sesong, den europeiske sommerferien har ikke startet ennå, og vi trengte ikke å forhånds bestille plass på campingen. Men selv i lavsesong var man aldri aleine ved et vannhull, det var alltid noen andre biler tilstede.





Om kveld ved vannhullet var det flere levende vesner bak gjerdet enn foran. I tillegg til dyrene var det temmelig underholdene å se på alle de andre menneskene rundt oss og deres kamerautstyr. Forsto raskt at vi trenger en skikkelig oppgradering når det kommer til kameralinse hvis vi skal få de virkelig gode bildene.
Ville bare nevne denne siden ved komme nær og se ville dyr i Afrika. Vi ser alle de mest utrolig bilder av afrikanske dyr og vi ønsker alle å ta lignende bilder selv med våre kamera. Men det vi stortsett ikke ser er hvordan det ser ut på siden eller bak kameraet. Sier ikke at vi ikke liker “dyreparkene” fordi det er den best stedet å se og komme nær ville dyr, og vi kommer til å besøke flere parker de neste ukene. Men hvis vi får noen gode bilder av dyr vet dere nå hvordan det sannsynligvis så ut på den andre siden av kamera.

Malin

[Globetrotter]

Nok en grensepassering. Denne gangen Namibia til Botswana. Detaljer på http://www.unurban.no

E

[Globetrotter]

På vår vei fra Etosha, Namibia til Maun (Okavango Delta), Botswana vi så et par spennende steder som jeg tenkte å bare skrive litt kort om.

Sørøst for Etosha stoppet vi ved Hoba Metoriten for å ha en nærmere kikk på den største metoriten (i et stykke) i verden. Vekten av denne metoriten er beregnet til ca 60 tonn og den består av 84% jern. Det var et temmelig imponerende bit metall som hadde falt ned fra himmelen for ca 80,000 år siden. Glad jeg ikke var i området når den landet på jorden.



Fra Grootfontein kjørte vi temmelig rett østover til Tsumkwe gjennom tørt “bushman” land. Det er her San-folket i Namibia holder til. Rett sør for Tsumkwe så vi at Naye Naye Pans var merket av på kartet. Jeg tenkte det var salt sletter siden vi et par dager tidligere hadde kikket ut over salt sletten i Etosha. Men resepsjonisten på Tsumkwe Country Lodge hvor vi campet fortalte oss at det ikke var salt men vann. Vi satte kursen sørover for å ta en kikk og etter å ha kjørt 17 km gjennom helt tørt landskap tenkte vi at resepsjonisten måtte ha sagt feil. Etter 18, 5 km kom vi til den første “Pan” og det var en grunn innsjø med mange ender og flamingoer.



Rundt innsjøen gikk springbukker å gresset. Det var et utrolig stille og fredlig sted hvor det hadde vært veldig avslappende å campe i noen dager, men vi hadde planer om å krysse inn til Botswana samme dag.

Tilbake i Tsumkwe brukte vi opp våre siste Namibiske Dollar på diesel, alltid kjekt å ha noen ekstra liter med disel når en kjører i litt øde områder. Ved
Dobe grensestation var alle formaliteter på Namibia og Botswana siden var ferdig på en halv time.



Dette er den mindste grensestasjonen vi har hatt så langt på denne turen. Bildet viser bygningen med immigrasjon og toll på Botswana siden av grensen.

På et av våre kart var Aha synkehull merket av og i Tracks 4 Africa, GPS kartet vi bruker, hadde noen lagt inn at det var en camping plass på samme sted. Synkehull høres spennende ut og vi trengte et sted å overnatte, men når vi kom dit så vi at det egetlig bare var en åpening i skogen. Utrolig nok sto det et skilt her som fortalte om området. Åpningen i skogen var “Aha danse plassen” hvor San folk samles ved noen anledninger for danse sermonier. Og nord og sør for denne plassen skulle det finnes synkehull. Vi gikk både et lite stykke nordover og sørover, men vi fant ikke noen synkehull. Alt vi fant bortsett fra skog var en liten plass med forlatte San hytter med en sirkel i midten hvor noen av disse danse sermoniene måtte ha foregått.





Neste stopp på vår tur østover var Drotsky’s (Gcwihaba) Cave. Hulen har en nordlig og sørlig inngang og en kan gå cirka 500 meter under jorden mellom disse to inngangene.



Vi gikk ikke gjennom hulen, men gikk ned i begge inngangene og kikket rundt. I alle andre huler vi har vært i har det vært temmelig kaldt så vi kledte oss godt, men her var det motsatt. Det ble varmere jo dypere vi kom inn i hulen. Et sted inne i hulen fant vi flaggermusenes hvilested. Flaggermusene var veldig små, men vi hadde fortsatt ikke lyst til å vekke dem så det ble kun et kort besøk.



Vi var veldig fornøyd med rutevalget vårt østover og den fineste delen var de første 200 km i Botswana.

Malin

[Globetrotter]

Botswana er kjent for sine nasjonalparker og Okavango Delta, og siden vi nå er her vurderte vi ulike mulighet for å se noe av Okavango Delta. Valget ble å kjøre ut til Moremi Game Reserve som er en del av nasjonalparksystemet i Botswana og se litt av deltaet der ifra. Siden det er en nasjonalpark trenger man en tillatelse til å kjøre i dette området og tillatelsen til alle Nasjonal Parkene i Botswana koster det samme. 120 Botswana Pula per person og 50 Pula for bilen så 290 Pula, 214 kr for en dag i en nasjonalpark. Vi ønsket å campe en natt i parken på Third Bridge campingplassen, og det kostet 476 Pula, 352 kr, for en plass med tilgang til toalett og dusj.

Fra Maun, hvor vi kjøpte tillatelsen, er det en to timers kjøretur til den sørlige inngangen til parken. Vi ønsket å få mest mulig ut av tiden i parken og kjørte derfor opp til Moremi på ettermiddagen og bush-campet noen kilometer fra inngangen. I motsetning til Addo og Etosha er ikke nasjonalparkene i Botswana inngjerdet og jo næremere vi kom inngangen jo flere dyr så vi. En “to spor” vei tok av fra hovedveien og ved denne fant vi et sted å campe. Ved solnedgang laget vi middag og når vi var klare til å ta opp takteltet kunne vi høre et løvebrøl. Den må ha vært temmelig nære fordi vi syntes vi kunne høre den puste også. Dette var vårt første “møte” med løve i en camping situasjon. Jeg følte meg ikke helt overbevist om at det ville være helt trygt å sove i et taktelt med store katter i nærheten selv om alle sier at de ikke vil nærme seg bilen. Espen lot seg overtale til å sove inne i bilen den natten, det vil si i fører- og passasjersetet. Siden starten av denne turen har vi sagt til oss selv at dette var en mulighet for steder vi ikke følte oss trygge, men dette var faktisk første gang vi har sovet inne i bilen. For å få tiden fra solnedgang til soloppgang til å gå ble det en filmkveld med to filmvisninger. På filmkvelder setter vi pc’en mellom setene i bilen og kobler den til bilsterioen sånn at vi får skikkelig lyd. Det var ikke vår beste natts søvn, men på den positive siden var vi ved inngangen kl 06.15. Et skilt fortalte oss at parken åpnet klokken 06.00, men når klokken var 06.35 og det fortsatt ikke var noen vakt på jobb for å sjekke permiten, kjørte vi inn.



Ikke langt fra inngangen så vi de første dyene og en stor flokk med elefanter. Etter å ha sett på dem en stund fortsatte vi videre til nærmeste vannhull og spiste frokost (inne i bilen). Vi fortsatte turen langs rekken av vannhull, og der så vi en løve og løvinne på en liten sidevei foran oss.



Bilen ble slått av og de kikket sløvt på oss og brydde seg ikke mer om oss den timen vi satt og kikket på dem. Etterhvert flyttet de seg vekk fra veien og inn blandt noen trær.



Kan du se to løver på dette bildet? De ligger til høyre, løven ser ut som en trestokk og løvinnen ligger bak et tre. Hvis disse to løvene ikke hadde ligget på veien en liten stund hadde vi ikke sett dem og vi hadde kjørt ut av Moremi uten å ha sett noen løver. Dette viser også hvorfor man må kikke seg skikkelig godt rundt hvis en ønsker å gå ut av bilen, for eksempel på do, mens en er i en park.
Til lunsj stoppet vi på campingplassen vår på Third Bridge, og elefanter spiste sin lunsj samtidig med oss rett på utsiden av plassen vår.



Third Brigde campingplassen har ikke noe gjerde rundt så alle de dyrene som ønsker det kan gå gjennom campingplassen. Parkvaktene fortalte oss at vi måtte pakke all mat og ting som luktet av mat inn i bilen fordi bavianer og hyener kom til campingplassene på leiting etter mat. Etter lunsj kjørte vi ut på Mboma rundturen og der inne, så langt ut i deltaet man kunne komme i denne parken med bil, sluttet firehjulstrekken vår å fungere. Vi kjørte med firehulstrekken inne, men rundt en sving med mye sand satte vi oss litt fast. Fikk tatt unna endel sand foran hjulene og når vi forsøke å kjøre ut mens vi kikket på hjulene forsto vi at firehjulstrekken ikke var koblet inn, men vi kom oss ut av sanden. Nå var det 45 minutter til solnedgang og med dyr med perfekt kamuflasjefarger var ikke dette stedet å bruke lang tid på utsiden av bilen for å finne ut av hva som var galt. Vi håpet at vi ikke kom til et sted med veldig dyp sand fordi med fart ville vi komme oss gjennom de fleste steder med sand. Rundt en sving kom en elefant oss i møte og han var ikke glad for å se oss på sin vei. Vi rygget og han fulgte litt etter oss, men med nok avstand slappet han endelig av og tok av fra veien og inni skogen. Noen minutter etter solnedgang var vi tilbake i camp og det var virkelig på tide å sette opp camp og få laget litt middag.

Elefanter spiser mellom 140 og 270 kg mat i løpet av en dag og de sover ca to timer i døgnet. Mens vi lå i teltet å sov kunne vi høre elefantene spise på utsiden.



Om morgenen så vi at de hadde vært 1 ½ meter fra den fremre støtfangeren vår. I tillegg til fotavtrykkene, som lignet avtrykkene til noen som gikk rundt i moonboots (de som var moteriktige for endel år siden), hadde de etterlatt noen gode ruker på campingplassen vår. Når vi kjørte forbi disse langs veien hadde jeg alltid lurt på hvor tunge de var og dette var en god mulighet til å løfte en. Jeg tror den må ha veid rundt 5 kg.



Etter at vi hadde Patrolen inne til service hos Nissan i Knysna, Sør Afrika, fordi venstre side på fremakslingen lakk, hadde nå høyre side på akslingen begynt å lekke. Mekanikeren som utførte servicen hadde fortalt Espen at akslingen kunne lekke litt olje etter service, så de første to ukene når det kom noen oljedråper tenkte vi ikke noe mer over det. Men når det deretter bare lakk mer og mer begynnte vi å bli litt bekymret. Før vi reise fra Maun hadde vi skrevet en mail til garasjen og lurt på hvordan vi kunne få ordnet dette, men vi ventet fortsatt på svar. Nå syntes vi det var litt mistenkelig at frihjulsnavet på den siden med lekasjen hadde sluttet å virke. Espen ville også etterfylle med diffolje, men hvordan skulle vi få oljen inn uten en trakt eller noe lignende? Ulike forslag kom opp og mitt forslag, siden jeg ikke er noen mekaniker men kokk, var å bruke en sprøytepose. Vi fyllte olje i en ziplock pose og klippet av det ene hjørnet og dermed var det bare å presse 7 dl olje inn i diffen.



Funket glimrende, og til og med Espen var imponert. På gunn av at vi var langt inne i Moremi ville ikke Espen åpne navet da det ikke var ulyder eller varmeutvikling. Hadde vi ikke fått lukket det igjen ville det bli dyrt å transportere ut en strandet Patrol. 8000 Pula, 5920 kr, fikk vi høre at det kostet, av noen som senere måtte få bilen sin hentet ut. Etter å ha snakket med parkvaktene angående beste veien ut bestemte vi oss for å ta en annen vei ut enn den vi tok inn. En av vaktene skulle også kjøre ut den veien et par timer etter oss og det er alltid kjekt å vite. Med Espen i sjåførsetet regnet vi med at våre store dekk ville ta oss gjennom partiene med mye sand selv med tohjulstrekk.



Planen hadde vært å kjøre nordover fra Moremi gjennom sørlige Chobe Nasjonal Park, vi hadde til og med parktillatelse for den dagen, men det var ikke aktuellt uten firehjulstrekk. Dermed var det bare å kjøre sørover igjen til Maun hvor det er flere garasjer. Espen åpnet frihjulsnavene og så at det på høyre siden med lekasjen var fullt av olje og det på venstre side var helt tørt uten noe grease. Så mye for dyre merkeverksted. Men problemet skyldes at mekanikeren etter service på akselen hadde brukt alt for mye pakningslim og flak av dette hadde kommet inn i navet og rett og slett blokkerte og “limt” innkoblingsmekanismen fast inne i navet. Siden firehjulstrekken fungerte igjen var vi klare for en tur til Chobe og nordlige Botswana. Nye simringer til forakslingen er bestillt fra Norge, da det dessverre er vanskelig (les: tidkrevende) å finne deler til Patrolen i sørlige Afrika, og blir brakt med av noen venner av oss som kommer på “besøk” til oss om noen dager. Og vi håper enda at Nissan i Sør- Afrika kan fikse de probleme de skapte når vi er tilbake i Sør Afrika om litt.

Malin

[Globetrotter]

Hei igjen!

Har opppdatert med ny grensekryssing, denne gangen fra Botswana til Zimbabwe og tilbake igjen. Les på www.unurban.no

Har også lagt ut en ny blogg om Victoria Falls på unurban.no, men har ikke rukket å oversette til norsk for posting på forum. Kommer ved neste interett-tilgang.

SNX!
E

[Globetrotter]

Når man starter på en langtur har man gjerne en plan om hvor man ønsker å reise, men jeg vet ikke hvor mange ganger planen har forandret seg underveis. Vår opprinnelige plan var å kjøre nordover fra Cape Town gjennom Namibia, Botswana, og deretter tilbringe ca to uker i Zimbabwe. Men etter å ha vært en uke ekstra i Sør Afrika og en uke ekstra i Namibia, pluss at vi nå får besøk av venner fra Norge, forandret planen seg nok en gang. De to ukene vi hadde sett for oss i Zimbabwe måtte utgå til fordel for Central Kalahari, Makagadigadi Pans, og en runde sørover igjen til Kruger National Park i Sør Afrika. Men siden vi hverken hadde sett Niagarafossen i Nord Amerika eller Iguazu Falls i Sør Amerika, var vi ganske bestemte på å kjøre innom Victoria Falls. Usikker på om det er Plan G, H, eller I, men vi satte kursen østover og inn i Zimbabwe for et par dager for å se fossen. Detaljer for grensekryssingen ligger som vanlig på http://www.unurban.no

Fra grensen er det kun 80 kilometer inn til Victoria Falls, og her fant vi oss et hyggelig backpacker-sted som lot oss campe i hagen. Med bilen parkert var byen ikke større enn at det lett lot seg utforske til fots. Etter en rusletur kom vi på at vi hadde fått et tips om å stikke innom Victoria Falls Hotel og ta en drink på terrassen til en glimrende utsikt. Et godt tips viste det seg. Både drinken og sjokoladekaken smakte fortreffelig.




Neste morgen lot vi også bilen stå og gikk ned for å se nærmere på fossen. Nærme inngangen var der mange små boder, og når vi kom spratt alle folkene opp og ville leie oss regnfrakker. Vi lo og viste frem gore-tex jakkene og en liten paraply. Vi trengte vel ingen billig plast-regnfrakk.


Fossen er selfølgelig en nasjonalpark, og inngang koster 30 USD per person.



Vi begynte turen langs fossen fra vestsiden ved statuen av Livingstone. En skole klasse eller to fikk tatt bilder av seg ved statuen, og de hadde alle regnfrakker på…





Det var mye vann i elven og fossen var et virkelig imponerende syn. Til lenger øst vi kom langs fossen til våtere ble det. Vannmassene fra fossen lagde skikkelig regn, og det er vel derfor det også langs fossen er en miniatyr “regnskog”. Gore-Tex jakke og paraply for overkroppen fungerte fint, men buksene våre ble gjennombløte, så vi burde nok ha leid en av de fargerike regnfrakkene. Men nå hadde vi i hvert fall en perfekt unnskyldning til å sitte en time i solen å tørke.

Vårt 24 timers opphold i Victoria Falls var veldig bra. Vi vet at dette sannsynligvis er det mest turistifiserte stedet i Zimbabwe, og at resten av landet sansynligvis vil oppleves ganske annerledes. Synd å bare så vidt kjøre innom, men vi får satse hardt på en “neste gang”…..

Malin

[Globetrotter]

I Maun møtte vi igjen Andrea og Georg, www.toyotours.com, for første gang på syv månder. Første gang vi møttes var på Baja California i november 2010. Vi reiste sammen noen uker og feiret jul og nytt år før vi skilte lag. Flere ganger gjennom Sentral og Sør Amerika møttes vi og reiste sammen for en periode der vi hadde sammen fallende reiserute. Siste gang vi møttes drakk vi Champage i Ushuaia, Argentina, for å feire at vi hadde kjørt så langt sør man kan komme i Sør Amerika. Der skiltes våre veier igjen. Andrea og Georg skipet sin Toyota en måned før vi skipet Patrolen fra Sør Amerika til Sør Afrika. Vi har stort sett hatt samme reiserute gjennom sørlige Afrika og nå hadde vi endelig tatt dem igjen. De hadde besøkt mange flere nasjonal parker enn oss, men et sted syntes de overgikk alle andre steder når det kom til anntall dyr, og det var elvebredden av Chobe National Park.



Vi fulgte rådet fra Andrea og Georg og kjørte opp til elven i Chobe, ikke langt fra byen Kasane i det nordøstlige hjørnet av Botswana. For å komme inn i en nasjonalpark i Botswana koster det til sammen 290 pula (ca 220 nok), og siden campingplassene inne i parken er relativt dyre valgte vi å basere oss på dagsturer inn fra Kasane. Denne delen av parken har mange småveier, samt en større “transit”-vei der man kan kjøre litt fortere. Dette fungerer utmerket da man kan cruise rundt på småveiene hele dagen, og like før stengetid smetter man opp på transitveien for å kjøre ut før de lukker porten.



Nylig ble reglementet i en del av parken endret slik at turoperatørene i området skal få noen områder for seg selv i de mest aktive timene. Langs elven fra Kasane og til Serondela rasteplass kan ikke private kjøretøyer kjøre mellom 06 – 09 og mellom 1530 – 1830. Problemet var at parkkontoret der vi kjøper tillatelser ikke har opptrykt informasjon om dette. Det blir kun en muntlig overlevering med stedsnavn man ikke har hørt om før (og ihverfall ikke klarer å uttale), og peking på et håndtegnet kart med helt feil proporsjoner. Første morgene misforstod vi fullstending og kjørte rett igjennom turoperatørområdet i beste sendetid. Var ikke mange andre bilene der, så ingen sa noe på det. Og siden det funket fint første gangen ble det til at vi dro igjennom også neste dag. Det var heller ingen info på skilt inne i parken. Dog var det for vår del mest suksess i områdene uten restriksjoner, og for de fleste besøkende betyr det bare at man må kjøre litt lengre inn i parken enn hva turoperatørene må.

Den første morgenen vi kjørte inn i parken kom vi over en hyene på en av de første sideveiene. Vi fulgte dsikret etter, og etter hvert ledet den oss rett til hiet (ca 50 meter fra veien) der det var flere andre og til og med en hvalp! Ble ikke noen bra bilder da de stort sett holdt seg i skjul mellom trærne, men veldig spennende å se på. Neste stopp var elvekanten der vi kom over en flokk flodhester som spiste frokost. Vi gjorde det samme, men selvfølgelig inne i bilen. Uvant for oss nordmenn å oppleve flodhester som kommer flytende forbi frokostbordet. Det var en utrolig dag med med mange ulike dyr rundt oss, og vi må si oss enige med Toyotours om at dette er sansynligvis det beste stedet i det sørlige Afrika for å se på ville dyr på denne tiden av året. Til lunsj hadde vi en kjempe flokk med elefanter (jeg telte 94!) på en slette forran oss, og med krokodiller, øgler, vortesvin, antiloper, giraffer og bøffler. Senere på dagen stoppet vi et sted for å se på noen bøffler som var på vei til elven for å drikke, og like etter hadde vi en flokk på minst 300 dyr rundt bilen. Litt spookey, men det gikk helt fint.

En nærmest perfekt dag fikk en perfekt avslutning ved elvekanten. Vi skulle muligens ikke ha vært akkurat der på den tiden, men vi tøyde reglene litt siden vi kunne være nærmere utgangen, og dermed rekke å se solnedgangen før vi måtte kjøre ut. Det var et utrolig syn å se elfantene gå langs elven og inn i solnedgangen.
Tidlig neste morgen var vi klare igjen for en ny dag i parken. Et par kilometer fra hvor vi fant hyenen dagen før kom vi over fire villhunder som hadde klart å felle en antilope.



De hadde blod til langt nedpå halsen etter å ha frotset i byttet. Etter som vi kjørte langs elven innså vi dessuten at vi ikke bare hadde hatt en heldig dag dagen i forveien. Det var massevis av dyr, og området er akkurat passe åpent langs elven til at man får se det meste. Det nærmet seg lunsj og vi var på vei mot stedet der vi hadde sett den store elefantflokken. Plutselig ser vi løver. Og ikke bare en! Seks løver lå i vannkanten og spiste på en nylig nedlagt ung bøffel! Vi nærmet oss forsiktig, men løvene så ikke ut til å bry seg det minste. Vi stilte oss opp ca 30 meter unna og fant frem alt vi hadde av kameraer, og til og med litt lunsj. For ordens skyld kan jeg vel nevne at lunsjen var forberedt på forhånd og lå klar inne i bilen…

Det er nesten litt vanskelig å sette ord på opplevelsen, men å få sitte nærmest ved siden av seks løver som spiser var en ganske utrolig opplevelse. På toppen av det hele fikk vi studere løvene helt alene i over en time.





De gikk litt frem og tilbake mellom spising, drikking, og å ligge i skyggen under buskene. Etter en stund ble vi klar over at tellingen vår ikke kunne stemme. Det var for mange løver. Plutselig kunne vi telle syv, og i et kort glimt hadde vi åtte løver i synsfeltet samtidig! Det sies at man altid har størst sjanse for å se rovdyrene tidlig på morgene eller sent på ettermiddagen. Etter dette vil jeg nok slite med å få opp Espen for å dra grytidlig av gårde for å se på dyr…

Om du ser nøye på dette bildet finner du en løve under en busk oppe til høyre, og bak den kan det skimtes to løver til.



Mens løvene spiste samlet gribbene seg rundt, men hele tiden på trygg avstand fra løvene. Det meste av bøffelen var oppspist og det var bare en løve igjen som spiste, og i det øyeblikket den snudde ryggen til var gribbene på full fart inn. Et par ganger snudde løven å jagde bort gribbene, men snart ble den lei og lot gribbene komme til.

Ikke mye som ligger igjen 3-4 timer etter at bøffelen ble tatt.



Vi hadde hatt løvene for oss selv i over en time før den første turoperatøren tilfeldigvis kom forbi og så hva som foregikk. Det var da tre løver igjen ved bøffelen. Vi så sjåføren rope på radioen, og noen minutter senere kom bil nummer to. Det var da kun en løve igjen som jobbet med restene. Det disse ivrige turistene ikke viste var at det lå syv andre løver i buskene like bak bilen. Heldigvis er ikke løver så interesserte i biler med folk i, selv ikke safari-kjøretøyene som er nærmest åpne på siden. Hadde ikke vært så vanskelig for løvene på baksiden å forsyne seg mens turdeltagerne var opptatt med den ene løven på forsiden av bilen.



Vi så ingen leoparder i Chobe, men der er definitivt noen i området. Dessverre, kan man vel si, for denne antilopen.



Noen venner fra Oslo er på vei for å møte oss ved inngangen til Central Kalahari (i leiebil med taktelt), og vi dro tilbake til Maun for å fylle opp med mat og andre forsyninger. For å komme fra Kasane til Maun tok vi veien gjennom Savuti-delen av Chobe Nasjonalpark. Mellom denne delen og elven der vi hadde vært noen dager ligger Chobe Forrest Reserve. Dette er teknisk sett utenfor nasjonalparken og vi tok oss den frihet og bush-campe langs veien.



Dagen etter kjørte vi gjennom Savuti og ble rett og slett litt skuffet. Området var veldig tørt, også vannhullene, og vi så knapt nok et dyr på hele turen. De er nok der, men godt gjemt i gress og busker når vi kjørte forbi.



Malin

[Globetrotter]

Ny grensekryssing er på plass på infosiden vår. Denne gangen fra Botswana til SørAfrika over Pont Drift.

http://www.unurban.no/infopage.html

E

[Globetrotter]

Å treffe igjen venner fra Norge er alltid stas. Vi kjørte sørover fra Maun og de leide firehjulstrekker i Jo’burg og kjørte nordover. Vi møttes i Rakops i Botswana ca 40 kilometer fra den nordøstre inngangen til Central Kalahari Nasjonalpark, og tidlig morgenen etter kjørte vi inn. Det er ferietid i Sørafrika og noen steder er det vanskelig å finne camping, men vi hadde sikret oss to forskjellige siter for tre dager, og vi hadde fylt opp bilene med mat, øl og vin, og godt med ved. Oppskriften for suksess når det gjelder camping. Etter at vi hadde funnet campen vår kjørte vi ut for å se etter dyr resten av dagen. Første stopp var ett vannhull et par timers kjøøring sørover i parken.



På vinteren er det tørt I de fleste parkene I Sørlige Afrika. Så også i Kalahari, og jeg er usikker på hva slags effekt det har på dyrene i området. Noen mener det blir enklere å se dyr fordi de vil samle seg ved vannhullene. I alle fall er fargene og lyset man får når solen står lavt utrolige.



På vei mot vannhullet så vi mengder av den såkalte “bat-eared fox”. På norsk blir vel det omtrent flaggermusørerev. Har dog ikke sjekket på wiki om det er det riktige navnet...

Senere på dagen og på vei tilbake til camp fant vi en trio med geparder som snek seg mot en flokk antiloper noen hundre meter unna. Vi posisjonerte bilene for jakten og ventet. Det gikk dessverre ikke halt som vi hadde håpet, men antilopene var nok fornøyde med at kattene ikke var alt for løpevillige.



Ikke akkurat mye sniking på gang her, men spennende å se på likevel.

Vi så gepardene igjen to dager senere I samme område. Denne gangen så det ut til at de skulle prøve seg på en yngre giraff, men heller ikke denne gangen ble det til at de startet jakten skikkelig.




Siste morgenen I parken bestemte vi oss for å kjøre til et annet vanhull til soloppgang, og så bare henge rundt å vente for at dyrene skulle komme inn for å drikke. En god plan, men dessverre var det bare et par antiloper og en rev som dukket opp til morgenens fotoseanse.



De berømte “brune” løvene som finnes I Kalahari glimret kjedelig nok med sitt fravær. Neste gang... Vi knastet inn nye koordinater i GPSene og kjørte mot Makgadikgadi Saltslettene. Tilsammen er arealet er større enn Uyuni saltsletten, men Uyuni er den største enkeltsletten. Den er også tørrere og hvitere. Vi campet en natt ved Chukutsa Pan, og kjørte deretter videre østover neste dag. Målet var Kokunje Island på den store Sua-sletten der vi visste om gratis camping under en kjempe-baobab med utsikt utover sletten.



Veien ut til Kokunje Island (øy). I det fjærne skimtes øya ca seks kilometer ut. Og vi fant baobab’en. Den var diger!





Det er ingen Katter på øya så det er relativt trygt å gå turer rundt, over og til toppen. Vi hadde også hørt at det kunne være en hyene i området, så om vi satte ut en bolle vann på kvelden kunne det hende at den kom for å drikke. Vi prøvde, men uten hell. Der er også et par andre steder å campe på øya, men for to dager hadde vi stedet helt for oss selv. Et rimelig spesielt sted å slå seg til for et par dager.



Neste stop er Kruger Nasjonalpark i Sørafrka!

Espen

[Globetrotter]

Okay! På tide å komme seg oppdatert på bloggfronten. Vi slapp vel tråden der vi krysset grensen tilbake til SørAfrika for å besøke den kjente Kruger Nasjonalpark. En leopard spom krysset veien like etter vi kjørte inn om morgenen lovet bra for dagen. Den var ikke spesielt fotogen, og dette var det beste bildet vi klarte å få...



Og uheldigvis, det var vel omtrent det. Vi kjørte rundt i den nordlige delen av parken, besøkte Crock’s Corner, der grensene fra Sør Afrika, Zimbabwe og Mosambique møtes, og fant oss på tampen av dagen en campingplass i Punda Maria. Campen ligger rett ved et vanhull, og kvelden ble tilbrakt med å studere noen elefanter som badet i gjørma.



Neste morgen kjørte vi sørover mot byen Phalaborwa like utenfor den midtre delen av parken. En grunn til å stoppe her var at alle campingplassene inne i parken var fullbooket ettersom det nå er skoleferie i SørAfrika, og en annen grunn var et besøk hos Nissan. Etter at vi overhalte framakslingen i Knysna for ca to månder siden har høyre side (som ikke lakkk i utgangspunktet..) lekket diffolje som en sil. Etter en kjapp sjekk konkluderte vi med at simringen som ble satt inn var defekt (ingen synlige skader, men lekkker som bare rakker’n = defekt gummi muligens av feil lagring eller bare alder). Nissan tok på seg kostnanden med å sette inn en ny (som jeg hadde fått tilsendt fra Norge for sikkerhets skyld, å vente ern uke eller to på deler i Phalaborwa var liksom ikke et alternativ..). I alle fall. Glimrende service fra gutta i Phalaborwa!



Vi hadde også tid til litt utforskning I området, og vi endte opp på et utkikkspunkt der vi kunne få et overblikk på hva de fleste i Phalaborwa jobber med. Dette hulllet var bare helt utrolig stort, og der var to til...



Kruger Nasjonalpark grenser til Limpopo Nasjonalpark I Mosambique. For ikke så lenge siden “åpnet” de mellom parkene slik at dyr kan gå mer eller mindre fritt imellom de. De overførte også endel dyr for fra Kruger. Der er også en grenseovergang mellom de to parkene, og vi bestemte oss for at denne ville passe oss midt i blinken. Vi kunne ta en kikk på Limpopo-siden av parken, og det er også den korteste veien til stranden i Mosambique.

Mens vi var hos Nissan tok vår venner seg hele veien til sørsiden av nasjonalparken. Kruger er en av de største parkene i det sørlige Afrika, og den dekker hele 19500 kvadratkilometer (Større enn Sør-Trøndelag (uten sammenligning forøvrig.. )). I luftlinje fra nord til sør er det ca 360 kilomter, og man trenger minst to, helst tre, dager for å kjøre hele veien. Planen var å møtes ved Girondo grenspost og krysse grensen sammen inn til Mosambique. Og den historien kommer under grensekryssinger-siden vår om litt!




I den sørlige delen av Kruger hadde våre venner hatt litt mer hell med seg enn vi hadde hatt i nord. De hadde sett mer dyr, og til og med parrende løver. De var ganske så ivrige når de fortalte om turen, og var absolutt happpy for å ha tatt den lengre kjøreturen i sør. Vi, basert på hva vi hadde sett i nord, var ikke like imponert over Kruger, men så er det også vanskelig å konkurrere med hva vi hadde opplevd langs elven i Chobe.

Over grensen I Mosambique var vi innom et Nasjonalpark-kontor for å handle inngangstillatelse. Der vi vi faktisk høre at det var fint lite dyreliv å se i parken. Vel, det er vel bare å være ærlige, og på veien ut til campen vår måtte vi vel innrømme at de hadde rett. I SørAfrika hadde de vitset med at mesteparten av dyrene i Limpopo allerede var oppspist, og muligens kan det være noe sant i det.



Vi fant campen vår like ved Messingir Dammen, og vi booket oss inn for to dager. Hyggelig utsikt og et rolig sted å slappe av for en dag.



Veien ut av parken går over demningen, og det er et ganske imponerende byggverk. Vi tok noen bilder på vei over, noe som vi senere skjønte kanskje ikke var helt ok, men ingen skade skjedd. Viser jo dessuten bare bittelitt av nedsiden av damen...

Og etter å ha handlet oss kjøretøy-forsikring for Mosambique, var vi klare til å gi oss ut på veien i retning av Xai-Xai på kysten. Sol, sommertemperaturog badeliv, her kommer vi!!

Espen

[Globetrotter]

Og litt grensekryssingsinfo i tilfelle noen skulle finne på å ta seg en tur til Sør Afrika i nærmeste framtid. Jeg nevnte i forrige grensekryssingspost at vi fikk oss en liten overaskelse når vi skulle krysse til Mosambique, og til og med en liten bot....

http://iloapp.unurban.no/blog/blog?Home&category=7

Espen

[Globetrotter]

Vi fant kysten igjen like nord for Xai-Xai like før det begynte å bli mørkt. GPS'en viste en camp mulighet noen kilometer videre nordover og advarte oss mot dyp, løs sand på tilkomstveien. Når vi svingte av hovedveien så vi skilt som anbefalte oss å ta ned dekktrykket til 0,8 bar (ca 11 psi). Leiebilen ble tatt tned til 15 psi og jeg slapp Patrolen ned til 25. Det får da være måte på... For historiens del hadde det nok vært bedre om vi satte oss godt fast, men vi kom os ned til stranden og campen uten problemer. Veien endte bokstavelig talt rett på stranden, mens selve camp sitene lå litt lengre bak inn blandt trærne.



Månedskifte Juni/Juli er skolefri i Sør Afrika, og vi hadde forventet mye folk og fulle campinger. Ikke i det hele tatt. Når vi slo opp camp kom en gjeng unge gutter bort for å hilse på, og det viste seg å være studenter som hadde tatt turen opp for a fiske og slappe av. De virket nesten litt selskapssyke, og vi mistenkte at de hadde forventet litt mer liv. De fortalte at de hadde vært de eneste camperne her i flere dager.

Tidlig neste morgen var vi på farten igjen. Etter å ha hjulpet gutta å få bilen ignag med startkabler, sattee vi kursen mot Inhambane litt lengre nord. Det var ikke byen i seg selv som fristet, men snarere stranden og noen av småstedene på en halvøy i nærheten. Vi hadde fått anbefalinger fra a2aexpedition.com om å stoppe i Barra, og vi hadde også hørt hyggelige ting om "backpacker-stedet" Tofo. Etter å ha handlet oss litt mat og drikke kjørte vi til Tofo, og til gjestehuset Fatima's Nest som også har camping. Tofo er et relativt stille, lite sted med en flott strand, og med noen trivelige restauranter.





Vi bodde her noen dager, tilbrakte stort sett dagene med leke på stranden og å spise på de lokale restaurantene. Ettersom dette er en liten landsby er det selvfølgeig mer folk her enn når vi camper ute i skogen. Til tider kan det være noe irriterende når man har selgere rundt seg til alle tider, og de er heller ikke spesielt gode på å ta et nei for et nei. Ganske frustrerende når man prøver å slappe av på stranden og ikke får ro i mer enn fem minutter av gangen. Selgerne er stort sett guttunger som har med seg et knippe med halsbånd og armbånd, og det mistenkeliger at disse knippene er mer eller mindre identiske, til og med karabinkrokene som holder knippene sammen er lik. Skal ikke mye fantasi til for å skjønne at det er noen som organiserer og sender ungene ut med varene.

Fra Tofo var det bare noen kilometers kjøretur ut til tuppen av halvøyen, til Barra. De fleste stedene i Barra ligger på "insiden" av halvøyen, og når vi var der var dette perfekt for å slippe unna litt vær og dønninger. Vi fant en camp rett ved fyrlykten ute på tuppen, men tilgangen til stranden var ikke den beste og der var heller ingen andre som campet når vi var innom. På kartet så vi at det skulle være en camp til i området, så vi tok ivei for å se etter denne. Uten hell. Den var rett og slett borte. Heldigvis rotet vi litt rundt i området, og litt videre kom vi over et sted med omtrent samme navn som campen skulle ha. Kanskje hadde de bare byttet lokasjon? Nei, så enkelt var det visst ikke, men vi ble tatt imot av en sjarmerende ung dame som nylig hadde tatt over et sted med bungalow'er, og siden alle bungalowene var tomme (de siste dro samme morgen), skullle vi få leie to til camping pris! Yes! Vi sjekket oss inn i hver vår bungalow, unURBAN'ene i den ene og gjesterne fra Oslo i den andre. Det viste seg å være et utrolig flott sted!



Dette stedet hadde også sin egen bar og restaurant nede på stranden, og her bestilte vi en kveld de store rekene som Mosambique er så kjent for. Vanvittig bra!!!



En annen strandaktivitet, og som sikkert kan beskrives som noe mer matnytting ennå slike sol, er fisking. vi fant disse karene like etter at de hadde satt ut garn, og de hadde akkkurat begynt å trekke det inn. Garnet settes ut med dhow (liten seilbåt) parallelt med stranden, og så blir et tau fra hver ende tatt med inn på land. Der er det to team som sakte begynner å trekke inn endene. Vi fikk være med å hjelpe til med å hale inn, og prosessen må ha tatt nærmere to timer. Nettet blir ikke halt helt inn på land, men snurpes samen like utenfor stranden. Karene tok så på seg dykkemaske og snorkel og svømte ut for å ta ut fisken som var egnet til å havne på middagsbordet.



Siste stopp før vi skulle skille lag med våre venner hjemefra var Paidane. Dette er en strand der revet ligger nærme nok til at man kan svømme ut fra stranden. Det er dessuten også en av få strender i Mosambique der man har lov til å kjøre bil. Men kun for de modige...



Kjedelig nok var ikke forholdene med oss mens vi var der. Store dønninger lagde sterk strøm som gikkk langs stranden og vi vurderte det som for farlig å svømme ut. Snorklingen i Det Indiske Hav ble utsatt. Tidlig neste morgen var det tilbake til hovedveien, og våre venner satte kursen sørover mot Swaziland og etterhvert Johannesburg for å ta flyet hjem. Vi svingte mot nord!

Espen