Globetrotter's unURBAN Project

[Globetrotter]

Før jeg starter å skrive dette blogginnlegget vil jeg skrive kort om kostnad og lønnsnivå i Etiopia. I løpet av vårt opphold var det flere lokale som fortalte oss hva de fikk i månedslønn. En småskala bonde tjener kanskje 500 birr (160 kr), sikkerhetsvakter på hoteller der vi bodde tjener 1000 – 1300 birr (320 – 420 kr) og en lastebilsjåfør tjener 2000 birr (640 kr) i månden. Lastbilsjåføren spurte oss om hva en lastebilsjåfør tjener på en måned i Norge. Vi følte det var vanskelig å være helt ærlig på dette emnet, at en lastebilsjåfør i Norge tjener i hvertfall 3,5 ganger en etiopisk årslønn på en måned. Selv vårt svar om at en lastebilsjåfør tjener kanskje 15.000 birr (4800 kr) i månden hørtes helt utrolig ut for denne sjåføren. I Debark området koster en sau 600 birr (190 kr) og en halvliter i en lokal bar koster 10 birr (3,2 kr). Men selvfølgelig koster alt som kommer i nærheten av turister litt mer. Jeg føler at vi som turister bør vite litt om lønnsnivået i de landene vi reiser til når vi handler og omgås lokale, særlig når det kommer til det å gi tips. Det som vi ser på som lite tips når vi tenker på prisnivået hjemme, for eksempel 50 birr (16 kr), er 8 % av hva en sau koster, eller omtrent 5 halvlitere i en lokal bar. Hvis noen gav meg tips tilsvarende fem norske halvitere, 350 kr, ville jeg synes det var temmelig generøst.
Da er det på tide med bloggen. Etter en utrolig kjøretur nord fra Lalibela kom vi til Tigray regionen i Etiopia. På turen nordover forandret landskapet og hus-byggeteknikken seg.



I Lalibela-området bodde de fleste i runde jordhytter, men i Tigray var de fleste hus firkantede og bygget av stein.



Landskapet i Tigrey er fantastisk, men det som gjør denne regionen enda mer spennende er kirkene som er hugget ut av steinen oppe i fjellene i området.
Etter å ha lest om disse kirkene valgte vi oss ut noen som vi ønsket å besøke. Første stopp var Abraha Atsbeha fra ca 1000 e.Kr. Kirken var hugget ut av en klippe og kun fri på tre av sidene, den fjerde siden var fortsatt knyttet til klippen. I front på kirken hadde Italienerene, når de forsøkte å erobre Etiopia, bygget på en nyere del for å bevise overfor de lokale at de ikke var muslimer. Vi vet ikke om de oppnådde det de ønsket, men det estetiske uttrykket var ikke særlig velykket.



For å besøke kirkene i Tigray har kirkene satt en pris på 150 birr (48 kr) per person, som tilsvarer prisen for en halv sau i Debark. Presten lå å sov i skyggen av et tre når vi kom til Abraha Atsbeha, og en lokal gutt vekket ham for oss. Når vi kikket rundt inne i kirken sovnet han på en av stolene i kirken og vi måtte vekke ham når vi skulle gå for å vi skulle få betalt vår inngangsbillett. Han virket temmelig irritert når vi spurte om å få en kvittering. Vi vet ikke om det var fordi at da kunne han ikke putte pengene rett i sin egen lomme, eller om det var som en reaksjon på at vi gjorde ham forlegen. Det viste seg at han ikke kunne skrive, og Espen måtte skrive kvitteringen vår. Etter at vi hadde betalt og skrevet kvittering spurte han oss om vi kunne gi han noen penger. Vi svarte nei siden vi hadde betalt 300 birr (96 kr) for å se på kirken, og vi antok at han som prest fikk betalt lønn av kirken. Det kan hende at dette var en feil antakelse av oss og at den Etiopiske kirken ikke betaler sine prester. Hvis det er tilfelle, kanskje vi skulle ha betalt prisen de forlanger og kun fått kvitering for en person sånn at presten kunne putte 150 birr i sin egen lomme? Hvem vet...

I Hawsien bodde vi ei natt på lokalt hotel og spiste middag på restauranten Gheralta. Resturanten var drevet av en lokal ung mann som hadde jobbet på et hotel i Lailibela som kokk inntil han startet sin egen resturant i byen han kom fra. Hawsien er en liten og rolig by, og han håpet at flere turister ville komme til området.
For å komme til kirken Abuna Yemata Guh, måtte vi kjøre gjennom tettstedet Megab, hvor vi stoppet i hovedgaten for å kjøpe litt brød. Når vi stoppet tok det to minuter før de lokale turguidene fant oss. De ønsket at vi skulle leie dem som guider den dagen, men vi avslo høflig tilbudene og kjørte videre. Når vi kom til enden av veien måtte vi parkere Patrolen et sted, og bonden hvis eiendom vi sto på sa vi kunne parkere i skyggen av et tre på hans eiendom.



Sammen med denne eldre bonden var det en annen lokal bonde i slitte klær. Vi fikk tilbud om at han kunne være guiden vår, og siden vi ikke visste veien opp til kirken tenkte vi at det kunne være fint å betale denne mannen for 2-3 timers jobb. Vi ble enige om en pris på 50 birr (16 kr), som ikke er så ille når en tenker på hva en bonde kan tjene på en måned. Han virket fornøyd med prisen. De lokale guidene inne i Megab ville at vi skulle betale dem 280 birr, nesten en halv sau, for at de skulle vise oss veien til denne kirken.
Stien opp til kirken gikk først over noen pløyde jorder og krysset en tørr elv før den begynte å stige opp mot steinpilarene over oss. Vi kom til et stort tre, og vi kunne vi se at det var et tomt sete under treet. Guiden vår virket plutselig litt stresset. Han begynte å rope ned til noen på en av gårdene under oss. Guiden snakket begrenset engelsk, men vi forsto at billettøren hadde forlatt posten sin. Ville det ville være mulig å betale på vei ned? Vi ønsket å komme oss opp før solen kom for høyt på himmelen og temperaturen ble for høy for en stakkars nordmann. Guiden vår sa ok, og vi fortsatte å gå oppover, men nå og da stoppet han og ropte ned til gårdene under oss. Vi kom til et annet tre hvor det satt noen menn i skyggen, og guiden vår stoppet for å snakke litt med dem. Noen minutter seinere kom presten, og noen minutter etter ham mannen med billettene. Vi betalte 300 birr for å få lov til å se kirken, også fortsatte turen oppover med guiden vår, presten og to av guidens venner. Vi antok at vennene skulle opp til kirken for å be.



Stien opp til kirken ble brattere og brattere, og til slutt ble det klatring. Presten, guiden vår og hans to kamerater, forsøkte alle å forklare oss hvor vi skulle plassere hender og føtter. Nå skulle vi sikkert ha fortsått at guidens to kamerater ikke skulle be, men hadde et ønske om å få noen av våre penger. Vi skulle ha fortalt dem at de skulle snu tilbake, men det gjorde vi ikke. Etter å ha klatret opp kom vi først til den nedre delen på utsiden av kirken hvor det var en liten hule. Hulen fungerer som en grav for munker og prester som har fortjent å bli gravlagt på et så hellig sted. Fra utsiden kunne vi se skjelettene som var lagt oppå hverandre, og på noen kunne vi se tørket og sprukket hud. Ubeskrivelig rart å se en slik grav siden de fleste graver jeg har sett er dekket med grass og har en gravstein som noen har planetet blomster foran. Her var det bare en haug med skjeletter der de sist ankomne bare blir stablet på toppen av de andre.



Abuna Yemata Guh kirken er hugget inn i en rød sandsteinspillar, og når vi kom opp til sprekken mellom to pilarer kunne vi se hvor langt det var ned på den andre siden. Når jeg får for mye «luft» rundt meg, som her ved denne kirken som ligger på kanten av et 100 meters dropp og 300 meter over dalen, stivner jeg til. Derfor ønsket jeg ikke å klatre det siste stykket opp til kirken hvor en må gå noen meter bortover en hylle som kun er en meter bred over et 100 meters dropp.



Espen, presten, guiden vår og de to mennene gikk opp det siste stykket, mens jeg ble sittende å nyte utsikten og stillheten. Hvordan kommer noen opp med ideen om å hugge ut en kirke oppe i en steinpilar for ca 1000 år siden? De håndterte ihvertfall høyden mye bedre enn meg.



Inne i kirken var Espen også fasinert over hvordan de hadde laget denne kirken, og ingeniøren i ham fikk ham til å spørre presten om dette. Svaret var at Gud laget denne kirken og plasserte den her. Fra et ortodoks kristent perspektiv er dette sikkert en god forklaring, men ikke for en ingeniør fra Nordeuropa. Skjønt, det forklarer muligens hvorfor han som lagde kirken ikke hadde problemer med høyden...



På vei ned fra kirken stoppet gruppen vår igjen under det store oliventreet. Presten forklarte oss at dette var et hellig tre og derfor måtte vi stoppe for en pause. Mens vi overholdt de lokale religiøse tradisjonene tok presten igjen opp temaet betaling. Vi fortalte at vi hadde avtalt en pris med guiden vår nede ved bilen, og at vi skulle betale ham når vi kom ned. Presten sa at vi hadde tre guider, ikke bare en, og at vi burde betale dem alle sammen. Vi forklarte at de to siste guidene ikke hadde spurt oss om de skulle guide oss, og at vi derfor aldri hadde inngått en avtale. Og hvorfor skulle to personer trenge tre guider for å gå opp til en kirke? Beina våre fungerer fortsatt, og vi klarer å se hvor vi bør plassere hendene og føttene våre. Presten påsto fortsatt at vi måtte betale de to siste guidene også. Så fortsatte han med å spørre om tips for seg selv siden han hadde åpent kirken for oss. Svaret vårt var at vi allerede hadde betalt 300 birr (96 kr) for å komme inn å se på kirken, og at han som prest fikk lønn av kirken. Han fortsatte med å fortelle oss om hvor fattig han og familien hans var, og at han hadde en kone og barn å passe på. I motsetning til den lokale bonden vi hadde avtale med om å være guide, hadde presten nye joggesko, fin bukse som ikke var sydd og lappet på hverken på knærne eller i baken, fin skjorte, jakke og mobil telefon. Siden presten hadde vært en hyggelig fyr frem til nå, og hadde forklart oss ting, sa vi at vi kunne gi han 10 birr som var det vi hadde av småpenger. Når han holdt opp sine 10 birr så han veldig skuffet ut og sa på engelsk at andre turister tipset ham med minst 50-100 birr. Presten fortsatte å spørre om penger til både seg selv og de to siste guidene, og vi forsøkte å forklare at dette ikke var rette måten å behandle turister på. Når vi først kom opp til kirken sa presten at han håpet at vi ville fortelle vennene våre om kirkene i Tirgey slik at de ville få besøk av flere turister. Nå fortalte vi ham at vi ville fortelle våre venner om maset turister ble utsatt for og at prestene var grådige. Vi ba ham oversette til guidene at de må bli enige med turistene om at de skal være deres guider før de begynner å kreve betaling.

Vår opprinnelige guide fulgte oss tilbake til Patrolen for å få betalingen for sin tre-timers jobb. Når vi nærmet oss bilen spurte han om han kanskje ikke kunne få Espens bukse, og når Espen sa nei, spurte han om han kunne få Espens sko. Vi kunne se at han nok trengte et par sko, men Espen trenger også skoene sine. Nå hadde vi fått nok av spørsmålene angående penger og å gi bort ting. Guiden ble betalt det vi hadde avtalt, mannen der vi hadde parkert fikk sin betaling, og så forlot vi Abuna Yemata Guh.

Etter alt maset trengte vi en kald drikke og kaffe. Vi stoppet innom Gheralta Resturanten, og vi satte virkelig pris på at noen lokale driver en ærlig buisness. I resturanten kom vi i snakk med et tysk par som hadde besøkt Abuna Yemata Guh kirken dagen før, og de hadde også hatt diskusjonen angående betaling og guider med presten. Han hadde også fortalt dem om sin fattige familie. En uke etter at vi forlot Tigray traff vi en annen overlander som hadde besøkte kirken noen dager etter oss, og han hadde også diskutert med presten. Når vi møter andre reisende er det trist at det vi husker best fra kirkene i Tirgay er alt masset og tiggende prester.

Etter å ha besøkt to kirker i Tigray hadde vi fått nok av grådige prester, og vi ville ikke besøke flere kirker selv om det var flere vi kunne tenke oss å se. Vi håper at prestene og kirken en dag forstår at måten de oppfører seg på ikke er bra for omdømmet deres. Hvis de ikke ønsker at turister skal besøke kirkene er det kanskje forståelig, men hvis de ønsker turistenes penger bør de også oppføre seg litt bedre. Jeg forstår at folk i Etiopia tigger om penger fra turister fordi vi har så mye mer enn dem, men jeg hadde ikke forventet det av prestene. Prestene i Tigray oppfører seg værre enn tiggerene på gata ikke som respektable representanter av kirken.

Aksum, den helligste byen i Etiopia, var vårt neste stopp. Vår Frue Maria av Zion-katedralen sies å oppbevare praktens ark (steintavlen hvor Gud skrev ned de ti bud til Moses) og er derfor et hellig sted for etiopiske pilgrimer. Vi derimot, besøkte Aksum fordi vi var mer interesert i byens tidligere historie. Fra ca 400 f.Kr. til ca 1000 e.Kr. var Aksum et handelssentrum som regjerte over store områder.



Kongene i Aksum fikk laget noen store obelisker som de fikk plassert på sine graver. Den største obelisken er 33 meter lang og veier 520 tonn. Man tror at denne obelisken falt når den ble forsøkt satt på plass og den ligger nå på bakken og er brukket i flere biter.



Etter å ha sett å obelisker, gravkammere og palass ruiner, så vi også Aksums «Rosetta-stein». Ezana steinen er fra ca 350 e.Kr., og teksten på den er skrevet på tre ulike språk; Sabaean, Ge’ez og Oldtids Gresk. Bortsett fra noen personer som ville selge oss suvenirer og noen som ønsket å guide oss, men som alle respekterte vårt nei, var det ikke noe mas i Axum. Befriende etter å ha besøkt Tigray. Etter et par interessante dager i byen var det på tide å forlate nordlige Etiopia og kjøre sørover til Simien Fjellene.

Malin

[Globetrotter]

Siden vi begynte å planlegge ruten vår gjennom Afrika har vi hørt om Simian Mountains i Etiopia. Mange overlandere har diskutert fram og tilbake om det er trygt å reise hit, og alle er tilsynelatende fulle av superlativer for dette området. I lang tid har det vært anbefalt å holde trygg avstand til den såkalte “Historiske Runden” (Historical loop) i nordlige Etiopia, men de siste par årene eller så har ting roet seg, og er nå vurdert som trygt å reise i. De fleste turister flyr inn til de mer kjente stedene med attraksjoner, men vi møtte også noen turister langs veien.

Fra tiggende prester i Tigray og høyreiste stelaer i Axum, setter vi kursen østover og så sørover mot Gonder. Fra Gonder går veien mot Sudan, og dette er den nordligste grensekryssingen som er åpen for turister. Lengre nord er grenseområdene mer usikre, og Etiopia har også endel mennesker som har mistet sine hjem som følge av konflikten med Eritrea. Området virker rolig nå, men det er ikke så lenge siden forholdene her var helt annerledes. På veien sørover så vi flyktningleire, i hovedsak Etiopiere som har måttet flytte fra grenseområdene, ble vi fortalt senere.



Det er en spesiell følelse å kjøre igjennom et slikt område og bli minnet på hva som foregikk helt frem til år 2000.

De fleste som reiser til Simian Mountains kjører nordover fra Gonder og tar samme veien tilbake. Vi kom fra Aksum i nord og kjørte over fjellene på veien til Gonder. Vi stoppet selfølgelig et par dager for å ta inn landskapet.



I Simian Nasjonalpark er det obligatorisk med en væpnet vakt. Etter vår vurdering er dette bare tull, og noe som henger igjen fra tidligere tider. Vi mistenker dessuten at parken har forandret seg ganske mye de siste par årene, og det er nå fin bilvei helt igjennom parken. Vi ble fortalt at det er nesten 20 000 mennesker som bor og dyrker jord i nasjonal parken og de nærliggende områdene. Planen før vi kom var å bruke noen dager på å gå fotturer, men vi endte opp med å kjøre mest bil.





Til Bwahit fjellet på 4430 meter over havet går det bilvei til kun et par hundre meter under toppen. Patrolen ble parkert på 4130 meter og vi gikk resten av veien opp til toppen av Etiopias nest høyeste fjell. Ikke helt hva vi hadde i tankene, og for å være helt ærlige var vi litt skuffet over Simian når det kom til muligheter for fotturer.



Flott natur og mektige klipper, men litt vel tett befolket og utviklet.

Simian er dessuten kjent for Gelada Bavianer. Dette er en variant som har tykk pels for å kunne holde varmen i høyfjellet. Og de som hold til rundt campene var relativt komfortable med folk. Her måtte man holde dører og vinduer lukket...





Gonder har et slott. Et skikkelig middelalder-slott. Var ikke helt forberedet på å finne noe slikt i Afrika, men det ble bygget av en Keiser Fasilides i sekstenhundre-og-et-eller-annet.



Siste stopp i Etiopia ble omtalt som “dekompresjonsstoppet”, og jeg tror vi begge var slitne etter seks ukers rundtur i et fantastisk flott land. Det bor over 90 millioner mennesker her, og det er folk overalt. Dette kan gjøre reising her ganske intenst, men vi hadde ikke problemer av noe slag. Likevel var det godt å kjøre inn på campen til Tim og Kim, et nederlandsk par som alle overlandere i Afrika har hørt om, og slå oss til ro for et par dager. Ingen kommer og forstyrrer, tigger penger, eller vil selge deg ting. Ikke at det nødvendigvis er noe galt i det, men for en nordmann som er oppvokst med en del “plass” var det godt å få en pause.



Ikke mange overlandere i camp da det i følge Tim og Kim er feil sesong. For varmt i Sahara og regntid lengre sør. Men hyggelig underholdning likevel...



Og GPSen ble lastet opp med kart for Sudan!
Espen

[Globetrotter]

Jaggu meg er vi ikke støkk i Egypt. Etter at ting begynte å utvikle seg i Cairo og rundt omkring, bestemte vi oss for å droppe runden gjennom The Western Desert (deribland White Desert) og kommme oss over Suez og til et av feriestedene lengre sør, for eksempel Sharm El Sheikh eller Dahab. Da ville vi være nærmere grensen om ting skulle bli vanskeligere.

På veien fra Luxor fikk vi litt ulyd fra motor som kom og gikk, uten at jeg umiddelbart skjønte hva det var. Vi overnattet i Hurghada på kysten, og hadde tenkt oss videre tidlig morgenen etter. Før vi startet tok jeg en grundigere sjekk, og det viste seg at det som hadde laget lyd var alternatoren. Full stopp. Skikklig bra timing.... Vel, for øyeblikket kjører vi altså ingen steder, og forhåpentligvis finner vi en løsning. De nærmeste dagene er det ikke anbefalt å kjøre på Sinai, så da blir vi værende her i Hurghada. Slett ikke et ille sted å være støkk

Og så får vi bedre tid til å få ferdig bilder og blogg fra Sudan!
Espen

[Globetrotter]

Alle reisende vi har møtt så langt på dette kontinentet har fortalt oss at Sudan har de mest vennlige menneskene i hele Afrika. Vi gledet oss til å oppleve dette selv, og vi var dessuten ganske så nysgjerrige på landet ettersom de fleste nyheter man leser er negative. Når hørte du sist en gladmelding fra Sudan i norske nyheter? Det samme var tilfelle når vi reiste igjennom land som Mexico, Guatemala, Nicaragua, Colombia og Ethiopia. Fra hva man hører på nyhetene om disse landene kommer de ikke akkurat høyt opp på listen over reisemål man drømmer om. Heldigvis gjør det å reise over land at man av og til blir “tvunget” til å reise igjennom land man normalt kanskje ikke ville reist til.

Sudan er det andre landet så langt på tur der vi har vært nødt til å søke om visum på forhånd. Det første var Etiopia. Når vi sammenligner med andre reisende ser det ut til at prosessen og retningslinjene til disse landenes ambassader alle er forskjellige. Hvor lang tid det tar å behandle søknaden, hvor mange dager man får visum for, og hva slags type visum, synes å variere stort. For oss er det merkelig at dette ikke er mer konsekvent. Det er da samme landet man skal besøke? Etter å ha forhandlet litt med Sudans ambasade i Oslo og litt med deres ambasade i Addis Abeba, endte vi opp med et 60 dagers turist visum.

En ting som er viktig å tenke på for de som har tenkt seg til Sudan er at det finnes ingen minibanker som tar utenlandske kort. Årsaken er USAs sanksjoner mot Sudan, og konsekvensen er at man må ta med tilstrekkelig med cash. Det ironiske er at den mest etterspurte valutaen i Sudan er US Dollars. Offisiell vekslingskurs er ca 4,4 sudanesiske pund for 1 dollar, men på svartebørsen får man hele 6,5 pund for 1 dollar. Heldigvis hadde vi ordnet oss med tilsrekkelig dollar hjemmefra og i Nairobi.

Grenskryssingen gikk greit, men tok litt tid. Det virker som om alt skrives manuelt i bøker. Tanken var å kjøre noen timer inn i Sudan og så se oss om etter et sted å campe, men veien var veldig bra og før vi viste ordet av det begynte vi å nærme oss Khartoum. Etter å ha listet oss rundt i Etiopia med folk og fe på veien i flere uker, var det uvant å kunne dra 580 kilometer på en dag.





Etter å ha krysset grensen inn til Sudan har man tre dager på seg til å registrere visumet sitt. For oss var det enkleste stedet å registrere oss på flyplassen i Khartoum dagen etter ankomst. På flyplassparkeringen stoppet en lokal bil opp vedsiden av oss og spute om han kunne ta bilder av Patrolen vår. Han hadde en kamerat som holdt på å bygge om en Patrol og han ville gjerne vise ham bilder av vår. Seinere på dagen når vi kjørte rundt i byen på leting etter kontoret hvor man får foto- og reise- tillatelse, kom en bil etter oss og tutet noe helt vanvittig. Etter litt nøling stoppet vi på siden av veien. En mann kom gående opp til oss, og det viste seg at han var “vennen med Patrolen”. På telefonen sin hadde han til og med et bilde av Espen og mannen fra flyplassen. Han fortalte at noen “overland” kompiser skulle møtes neste dag til middag og han ville gjerne invitere oss med.

Neste ettermiddag møttes vi i garasjen til en av kompisene, og tilslutt var vi der med ti lokale karer. Espen og de andre diskuterte mye bil og ulike løsninger frem og tilbake. Tre av mennene i denne gruppen planla å kjøre sine biler til Tanzania litt seinere i år, og de hadde spørsmål til oss angående veier og de landene de kom til å kjøre gjennom. Fra garasjen ble vi tatt med til “den beste fiske resturanten i Khartoum” for middag. De hadde rett, maten var veldig god. Det var en kjempefin og interessant gruppe mennesker, og vi hadde en flott kveld. Tusen takk, Khartoum Overlanders, for gjestfriheten!!!



Noen lokale mennesker vi kom i snakk med i butikker og lignende spurte oss om hva vi jobbet med i Sudan. Vi fortalte dem at vi var turister og jobbet ikke med noe, alt vi gjør er å reise rundt. De var tydeligvis ikke vant til turister, kun utlendinger som kommer til Sudan i forbindelse med en eller annen jobb. En gutt trodde ikke Sudan hadde noe særlig å tilby turister. Forsøkte å forklare ham at for oss er gamle ruiner, pyramider og ørken temmelig eksotisk og vel verdt et besøk.

I Khartoum besøkte vi også Nasjonalmuseet. På utsiden av museet var det tre templer som hadde blitt flyttet dit fra Wadi Halfa området. De ble flyttet for å redde dem fra det stigende vannet i Lake Nubia / Nasser etter at Aswandammen ble ferdig bygget tidlig på 70-tallet. Når vi kikket rundt inne i museet kom det inn en lokal skoleklasse. Ungene virket mer interssert i oss en alle de tusen år gamle tingene som var utstillt. Mange av dem kom og spurte oss “Hva heter du? “ og “Hvor kommer du fra?” og andre spørsmål de kunne komme på. Det virket som de synes det var spennende å kunne snakke engelsk med noen og øvde på det de hadde lært på skolen. Etter alle spørsmålene ville de bli tatt bilde av sammen med meg. Når ungene hadde fått tatt sine bilder var det lærerenes tur, og dette varte helt til vaktene kom og fortalte oss at det var forbud mot å ta bilder i denne delen av museet.





En av lærerene hadde ikke hørt svaret mitt når jeg ble spurt om hvor jeg kom i fra. Han spurte meg om jeg kom fra Kina? Jeg kan ikke annet ennå smile av dette spørsmålet og svare, “Nei, jeg er ikke fra Kina”. I Ethiopia ble vi også spurt et par ganger om vi kom fra Kina. Vi synes selvfølgelig at det bør være temmelig klart at vi ikke kommer derfra, men hvis du ikke har møtt mange utlendinger er det kanskje ikke så rart. Det er mange kinesere i disse landene på grunn av jobb og forskjellige prosjekter.



Etter å ha besøkt alle gode lokale resturanter i Khartoum som Subday, Star Box og Facefood var det på tide å forlate storbyen og komme seg ut i ørkenen.

Malin

[Globetrotter]

Veien fra Khartoum nordover til grensen til Egypt er ikke så avsides og røff som den en gang var. Både direkte ruten fra Khartoum til Dongola og veien langs Nilen er nå en moderne asfaltert vei. Lokale fortalte oss at det skulle være mulig å kjøre fra Khartoum til Wadi Halfa på en lang dag. Til og med den østlige ruten langs jernbanesporet har fått endel asfalt siden det er mye gruve aktivitet i det området. Heldigvis er det lett å komme seg av veien og kjøre på sand innover i ørkenen.

Et par timer nord for Khartoum fant vi noen spor som gikk fra hovedveien og innover i ørkenen. Ut fra GPS’en kunne vi se at dette sannsynlig vis var “veien” til de gamle Naqa templene. Etter å ha fulgt noen støvete spor i nesten en time kom vi til ruinene. En vakt kom ut av et skur og solgte oss to billetter. Deretter fulgte han oss til en port som han åpnet for oss inn til tempelet. Bortsett fra vakten var vi de eneste personene der.





Siden vi var et godt stykke vekk fra hovedveien diskuterte vi om vi skulle finne et sted å campe for natten. Vi liker ikke å campe for nær veien, og vi visste ikke hvordan det ville være å finne et sted å campe om vi kjørte videre. Dette ville også være vår første vill-camp på noen månder! Det var fortsatt tidlig på ettermiddagen, så vi bestemte oss for å kjøre videre og forhåpentligvis komme til Meroe Pyramidene. Når vi kjørte nordover ble det mer og mer ørken, og det ville ikke være noe problem å ta av veien og campe nesten hvor som helst. Vi kom til pyramidene i god tid før solnedgang, og etter å ha kikket oss litt rundt fant vi liten høyde bak dem som var perfekt for camping. Utsikten var perfekt!



Med et så perfekt sted å campe ikke langt fra pyramidene var vi selvfølgelig ikke de første som campet der. De lokale souvenier-selgerene kjente også til dette stedet. Når vi våknet om morgenen hadde det lokale markedet med en mann og hans esel, samt tre guttunger, satt opp tingene sine på utsiden av bilen og teltet vårt. De hadde til og med tatt vår skygge!!! Etter å ha klatret ned stigen fra takteltet kikket Espen 4 minutter på utvalget og fortalte dem at vi ikke kom til å kjøpe noe. De pakket sammen og gikk videre. Vi fikk skyggen vår tilbake og kunne spise frokost uten tilskuere.





Etter frokost var det på tide å se nærmere på pyramidene. Et-par-og-førti varmegrader og stekende sol er ikke det optimale for sightseeing, men vi fikk da sett noen pyramider. Tilbake i Patrolen var det herlig å kunne skru på air-con og drikke mer vann. I Sudan drakk vi minst 5-6 liter vann hver per dag og selv da følte vi oss ganske dehydrerte.





Det er utrolig greit å kunne ta av veien og kjøre rett ut i ørkenen og sette opp camp. Veiene i Sudan har blitt oppgradert de siste årene, og samtidig har det blitt satt opp mobilmaster hele veien. Nå er det bortimot 100 % mobil dekning fra Khartoum til den egyptiske grensen. For oss betydde det at så lenge vi var kun noen kilometer fra veien hadde vi godt internett via mobilen. Både bra og dårlig...



Å krysse Nilen etter ha kjørt i ørkenen i flere timer er temmelig surrealistisk. Langs Nilen er det en smal stripe med fruktbar jord som snirkler seg gjennom ørkenen nordover til Middelhavet.



På veien nordover besøkte vi også Jebel Barkal i Karima, og på utsiden av Dongola, det eldste byggverket sør for Sahara. Vestlige Deffufa er bygget av murstein laget av tørket leire for ca. 3500 år siden.



Vi vet ikke akkurat hvorfor, men på mange av de gamle templene har vi sett spor etter tidligere reisende. Mange av “taggingene” er 100-150 år gamle. For oss er det vankelig å forstå hvorfor er det så viktig for noen å skrible navnet og årstallet inn i 3000 år gamle templer. Hvis de synes disse stedene er verdt et besøk, burde det ikke være verdt å bevare dem for fremtiden? Det synes tydligvis ikke M. Boulton på 1840-tallet.



Wadi Halfa er siste destinasjon i Sudan for de fleste overlandere. Myndighetene på Sudansk og Egyptisk side har i åresvis lovet at land grensen snart skal åpnes. Grensen åpner neste måned..... Den vanligste måten å krysse grensen på er på en ferge over Lake Nubia / Nasser for personer. Biler må på en separat lekter. Hvis man er villig til å betale flere tusen kroner og 3 ukers byråkratisk venting skal det være mulig å få krysse landegrensen. Vi betalte ca. 3000 kr for å krysse denne grensen med ferge, lekter og avgifter på begge sider, og dette er billig i forhold til å krysse over land. Avstanden fra Wadi Halfa til Aswan er ca. 400 km. Ryktene sier at det er god butikk for selskapet som driver bargene, og det er vel rimelig å anta at personene som tar avgjørelser om grensen får litt av gevinsten. Hvorfor skal man avslutte en god butikk? Synd at dette området lider av dårlig og inneffektiv transport når veier og grensestasjoner har vært klare i lang tid. Man ser dem faktisk stå ferdig på google.

Det blir selvfølgelig mer om skiping og hele prosessen i en annen blog. Det er et sirkus hvor det meste er uforstålig fra et norskt synspunkt.

Mer snart!

Espen

[Globetrotter]

Utrolig nok hadde vi ikke hverken lest eller hørt om demonstrasjonene som var planlagt i Cairo den 30.Juni før vi ankom Aswan. Når vi snakket med folk rundt omkring skjønte vi at noe skulle skje.



Prosessen med å komme os fra Sudan til Egypt tok oss tilsammen to uker, men meer om det i en annen blogg. Når vi gikk av båten i Aswan den 19.Juni fikk vi et 30 dagers turistvisum, men før vi hadde fått bilen og klarert toll den 27.Juni, hadde vi allerede brukt opp ni dager på venting.







Vi fikk høre om store problemer med å kjøpe drivstoff i Egypt av andre overlandere som hadde kjørt nordover i månedene før oss. Vi prøvde å fylle opp alle tanker og kannner før vi forlot Wadi Halfa i Sudan, men der var det også mangel og rasjonering. Vi fikk kun kjøpe 25 liter diesel per dag. I Aswan fortalte eieren av hotellet der vi bodde at han hadde stått i kø i 11 timer, fra klokken tre på natten, for å fylle opp med bensin. Det vi hadde av diesel ville rekke til Cairo, men da vi egeentlig hadde teenkt oss en runde ut i Vestørkenen (White Desert og Black Desert) måtte vi enten ha mer eller droppe hele runden. På vei ut fra Aswan lette vi etter bensinstasjoner, men det meste vi så var stengt. Ved noen var det tydeligvis rykter om at de skulle få inn mer drivstoff i nær fremtid da vi så lange køer med alt mulig av kjøreteyer. Da vi svingte ut på veien igjen etter å ha sjekkket ut en stasjon, var det en passerende tankbil som vinket og hoiet på oss. Etter litt komplisert tegnspråk gjennom viduet i fart, ble det til at vi stoppet og slo av en prat for å finne ut hva han egentlig prøvde å fortelle. Han var på vei til et slags truck-stopp for å levere diesel, og vi var hjertelig velkomne til å følge med. Diesel skulle vi få. Ved truck-stoppen ble vi vinket rett forbi køen og inn til pumpen. Føltes litt feil at vi skulle kunne snike i køen fordi vi ar turister, men alle smilte og vinket. Gjestfrie mennesker her i Egypt. Tror ikke noe slikt kunne skjedd i Norge... I alle fall fylte vi tanken og to aksstra jerry-kannner. Nå hadde vi 220 liter. Til og med betaling var nesten vanskelig. Tror vi endte opp med å betale ca 75% av vanlig pumpepris, og et lite tips til tankbil-sjåføren måtte gå via mannen ved pumpen før han til slutt fikk en seddel tvunget ned i brystlommen.







På veien videre mot Luxor så vi ingen bensinstasjoner som pumpet drivstoff noe sted. Kun lange køere med ventende og håpefullle sjåfører. Det så i det hele tatt ganske frustrerende ut, og vi var sjeleglade for at tankbil-sjåføren forstod at vi lette etter diesel og at han kom på å hjelpe oss.



På et lite gjesthus vi campet ved i Luxor hadde vi et strømbrudd i en time eller to en kveld. Dette er ikke veldig mye om man sammenligner med hva vi opplevde i Tanzania, Kenya eller Etiopia, men her var dette tydeligvis enda et eksempel på hvor dårlig det stod til med Egypt. Folk klagde og skyldte på Mursi.











Halvveis mellom Aswan og Luxor stoppet vi ved Edfu for å besøke Horus Tempel. We var der midt på dagen, omtrent i to-tiden. Når vi gikk inn var vi de to eneste menneskene på hele plassen. Tempelet var helt rått imponerende, og det var nesten like utrolig å kunne rusle rundt å kikke uten at det var andre turister rundt oss. Rett før vi var klare til å kjøre videre kom det riktig nok en enslig, halvfull turbuss, men de sliter med besøkstall om dagen. Vel framme i Luxor besøkte vi Kongenes Dal, Hatshepsut Tempel, og Karnak Tempel. Der var noen turister, men også her var det ganske dødt. Vi var en periode eneste bilen på en diger parkeringsplass ved Kongenes Dal. Sprøtt.











På Nilen både i Aswan og i Luxor lå det sikkert 100 – 150 av de store Nil-cruise båtene for anker. De kan sikkert ta minst et par hundre passasjerer, men nå liggeer de bare å venter. Når vi gikk i gatene var de nesten ingen andre vestlige eller asiatiske turister å se. En annen reisenede kommenterte at turismen har forlatt Egypt, og det ser ut som han har rett. I følge wiki var det 12,8 millioner turister i Egypt som la igjen 11 miliarder dollar, og 12% av Egypterne jobbet i turistnæringen. Ikke rart at folk er fortvilet når turistene har holdt seg vekke etterr revolusjonen (den første..).







Mange av de lokale vi snakket med har vært veldig opptatt av politikk, og hva som skrives og sies om Egypt i utlandet. De fleste mener at det stort sett har gått nedover med Egypt etter revolusjonen 25.januar 2011. Det ere vanskelig å få tak i drivstoff, de sier det er mer søppel i gatene, turistene er borte, og folk mister jobbene sine. I Luxor ble vi fortalt at folk har nå begynt å bygge hus på offentlig eiendom uten tillatelse siden politiet og myndighetene ikke er «sterke» nok til å håndheve reglene. Man føler at folket i Egypt splittes, og mange var redde for at landet skal utvikle seeg til et nytt Syria. Vi hørte til og med at noen savnet tiden under Mubarak, for da hadde de i det minsste drivstoff, strøm og jobb.

De fleste vi kom i snakk med var misfornøyde med Mursi, og de klagde over alt som ikke hadde blitt gjort etter valget. Egyptere er ikke vant til demokrati, det er kun et år siden deres første valg. Vi har selvfølgelig snakket mye om dette, og det slår oss at kanskje man rett og slett ikke er vant til at valgløfter i stor gtrad er «intensjoner». Å innfri valgløfter tar vanligvis lenger enn det ene året som Mursi har hatt på seg. I Norge er vi vokst opp i et demokrati og vi er vant til «løgnene» og halv-sannhetene som blir fortalt under valgkampen. Vi vet at noen løfter blir innfridd, mens andre aldri vil bli det. Kanskje hadde folk i Egypt for store forhåpninger til demokratiet etter at Mubarak ble styrtet etter nesten 30 år ved makten. Men det er flott å høre at så mange mennesker er interessert og bryr seg om hva som skjer i landet deres.

Det har vært utrolig å se de enorme menneskemengdene som har vært ute i gatene, selv om vi stortsett kun har sett det på TV. Vi føler at det beste er å holde seg unna demonstrasjoner og store menneskemengder. Etter sightseeing i Luxor den 30. juni kunne vi se starten på en lokal demonstrasjon med unger, kvinner og menn med flagg og og bannere på vestbredden av Nilen. Om kvelden kunne vi høre og se en større menneskemengde på østsiden av Luxor, på andre siden av Nilen fra der vi bodde. Campingverten vår fortalte oss at demonstrasjonene i Luxor var fredlige.

Under de største demonstrasjonene bodde vi i Hurghada, en charterturist-destinasjon, og der så vi kun demonstrasjoner fra andre deler av landet på TV. Kvelden Mursi ble avsatt av militæret kunne vi høre mye tuting fra biler og motorsykler som kjørte rundt i gatene og feiret. Bortsett fra det var livet på en turistdestinasjon som en vanlig ferietilværelse. Mer enn halvparten av de som bodde på resorten vår var egyptere, og det var fint å se at de også kunne slappe av og nyte livet selv i tider som dette.

Opprinnelig hadde vi planlagt å kun tilbringe en natt i Hurghada, men når vi skulle reise videre hørte vi en lyd fra motoren. Etter Espen hadde undersøkt litt fant han ut hva som var galt. Alternatoren var ødelagt. Rettere sagt var det klutsjen på reimhjulet til dynamonen som var ødelagt. Dette er første gang på hele turen at vi har et mekanisk problem med Patrolen som har stoppet oss fra å kunne fortsette å reise og faktisk har måttet vente på reprasjon eller deler. Perfekt timing med en revolusjon i det landet vi besøker.... Norsk UD gikk ut og sa at turistdestinasjoner som Hurghada var relativt trygge, så det var beste var nok uansett å sitte stille der noen dager for å se hvordan situasjonen utviklet seg i Egypt.

Malin

[Globetrotter]

Heioghå!

Vi poster vanligvis grensekryssingsinfo kun på unurban.no, men denne ble nesten mer en blog enn en info post. Bestemte oss brått for å legge den ut på forumene, men har ikke oversatt til norsk. Føler meg litt lat, men det er nå engang sommerferie...

Espen

***********



Usually we post the border crossing info only on our unurban.no website, but this one was kind of different. It also turned out that we have a new record in time to get the car into a country. USA with 7 days is now down to second place… The Sudan – Egypt crossing over Lake Nasser is famous for most of the wrong reasons, and the Egyptian customs is also well known for its bureaucracy and corruption. And yes, we found out for ourselves.

Firstly, keep in mind that you’re not allowed to drive across the border between Sudan and Egypt. At least, this is what we’ve heard from all overlanders we’ve met. It is not entirely correct, but for practical reasons, this has been the only option for a normal size 4x4 overland vehicle for years and years. There are roads, and local trucks drive this from time to time. It is also possible to get a permit if you have a truck that is too big for the barge, say a large MAN 4x4 or 6x6 truck camper. However, this is both time consuming and very expensive. A while back there was some talk about opening the border also for tourists. For the last months we’ve heard that this will be any day now, but when we came to Wadi Halfa in Sudan the border was still closed. We could of course pay our way, but it would still be at least three weeks waiting for the permit from the Egyptian military to drive the road from the border to Aswan. And the price would have been double from what it costs to put the car on a barge and ourselves on the ferry.

So we decided for the ferry. The ferry leaves every Tuesday from Wadi Halfa. In June the ferry runs twice a week due to local holidays. This is a passenger ferry only, so the car has to go separately on a barge. The barge leaves when it is full, or when the captain thinks he has enough cargo to make a decent profit. This will of course also depend on the price you’re willing to pay. We called a recommended fixer a few hours before arriving in Wadi Halfa, and four days before the passenger ferry should leave on the next Tuesday. We agreed to meet at 0800 the next morning in town. The fixer showed up, two hours after we had agreed to meet. I’ll be honest anough to say that the first impression wasn’t the best. For some reason the fixers seem to think it is important to brag about how many overlanders they know and have helped. They do also like to tell us that they know many Norwegian overlanders, which we know for a fact is a lie. Eventually getting down to business he gave us correct prices and seemed to know what he was doing. We agreed on prices and how he would proceed with the paperwork. He got copies of all the necessary papers, and we went back into the desert and camped for a couple of days. Tuesday morning we were told to meet him back in town.

During these couple of days, a British overlander also came to Wadi Halfa. We’d met him a couple of times along the way from Ethiopia, and he had called ahead to another fixer and booked shipping for this date about a month in advance. Make a mental note of this.

Tuesday morning we met our fixer outside the local police station in the center of town. We filled in a form, and he took our passports and went inside. We waited in the car. The British guy was also there, and his fixer did the same thing for him. Worth mentioning is that the two most known fixers in Wadi Halfa, Magdi and Masar, are uncle and nephew, and they work together in the same company. Anyway! Our fixer came back with our passports and we drove to the ferry. The port is a couple of kilometers north of town, and there is a checkpoint a few hundred meters before the terminal building. Our fixer had our tickets and the papers for the port, and we drove in. The cars were parked inside a fenced area “behind” the passenger terminal. We were told to leave all our stuff there, and walk around to the front where we would begin the process of checking out of Sudan. After an hour waiting we finally had our exit stamp, and we were back in the fenced compound behind the terminal building where we parked the cars. We packed some clothes, sleeping mats, sleeping bags, water and some snacks, and waited for the bus that would take us to the pier where the ferry was docked. Around three o’clock we were on the ferry. Our Patrol and the British Land Rover Discovery were left in the hands of our fixers, with the promise of being loaded on the next barge, probably later that same day. Docked next to the ferry was a barge with a big American pick-up truck with a massive camper. We later learned from the owner that they had to pay quite a bit extra because, “this truck was so big that they couldn’t fit other cars on the barge”. Well, it was quite big, and we didn’t think more about it. The passenger ferry left around five in the afternoon, and we installed ourselves as best as we could together with all the other passengers. The capacity was pushed to the limit, and I’m not talking about the limit that the ship builder had in mind when they built it, but more like the physical limit of keeping the boat floating. It was packed with people.



It is baking hot, and staying inside is not very comfortable. There is of course no air conditioning. Most people stay on deck, and so did we. We had a tarp and some rope and made it as comfortable as possible. The trip takes close to two days (15-20 hours), and a meal is included.



The ferry trip was relatively uneventful, but not unpleasant. We arrived safely in Aswan the next day, and the ferry across Lake Nasser is somehow a part of the eastern overland route through Africa. That said, now I’ve done it, and I don’t think I’ll be doing it again anytime soon. Coming into port at Aswan, we saw a fully loaded barge anchored up next to where the ferry docked. On a closer look we noticed a Landcruiser under all the boxes. Not good. In Wadi Halfa we met a South African couple coming south disembarking from the ferry we were leaving on. They told us that they were expecting their car, a Landcruiser, in, probably the same day. Our fixer in Wadi Halfa confirmed this and told us that our Patrol and the Land Rover were going on this barge back to Aswan. Great…



Can you spot the Toyota?

The fixer that met us in Aswan took us through customs. It was mayhem going through with all the people and cargo from the ferry, but an hour later we were officially in Egypt. This fixer told us the same thing, that the barge in the port was the one going to Wadi Halfa to pick up our car. It would of course leave almost right away and be back here in a couple of days. Not much we could do about it, so we went to a hotel and checked in for a few nights. Little did we know that we would be staying in this hotel for more than a week.

Two days later we get a phone call from our Aswan fixer. Our car is now on a barge at the port. They did manage to put a second car on the same barge as the big American truck camper. Instantly we assumed it couldn’t be the Patrol. After all, the British overlander in his Land Rover Discovery had booked his shipping almost a month before us, and we assumed that he would have the space on the first available barge. We went to the port and on the barge was the Patrol. Yes! We don’t know what happened, but we found out from the Swiss couple who owned the camper that they were using the same fixer as us. It could be that simple. But the two fixers work for the same company, so it still doesn’t make sense. Another thing we learned was that our fixer was getting married a few days after we left on the ferry. We were speculating if this was the uncle’s favor, giving away his client’s space on the barge so that our fixer could leave Wadi Halfa for Khartoum to get married. Or we simply got lucky. Who knows?



Well, at least we felt lucky for about the 15 minutes it took to drive the cars off the barge and up to the customs office. As we’ve pointed out in earlier border crossing blogs, we like to have all our papers sorted out and in order. And so it was this time. We have been travelling for a long time, and when we flew back to Norway for work, we made sure to extend our Carnet de Passage so it would be valid for the time it would take us to drive back to Europe. We used the extended Carnet for Tanzania, Kenya, Ethiopia, and Sudan, but of course, Egypt has to come up with some rules of their own. We were told by the Customs Officer that this Carnet would not be accepted without a stamp from the Egyptian Automobil Association in addition to our Norwegian extension stamp. The problem it turned out, was that the extension stamp was only on the front page of the Carnet, not on the individual pages inside. A junior officer suggested that they could take a copy of the front page and attach it to file, but the officer in charge had made up his mind. We called the Egyptian Automobil Association and asked what this was all about, and a very helpful lady told me that this was not a problem, and as soon as she got a confirmation from the Automobil Association in Norway, she would send a fax to the customs in Aswan stating that my Carnet was valid. Excellent! Unfortunately this was on a Saturday afternoon, and in Norway everything is closed during the weekend. Monday morning I was on the phone with Oslo, and it took them only a few minutes to send the confirmation to Egypt. They also explicitly explained that the extension stamp goes only on the front page, not inside.
I called back to the helpful lady, and she told me she would check her fax right away and get back to me. Nothing happens. I call back, and this time she tells me she is sorry, but that I would have to talk to her manager. He explains that this is not possible at all, and that I have to pay 2500 EL, about 350 USD, so that one of his men can come to Aswan from Cairo to stamp my Carnet, or I have to come to Cairo to have the Carnet stamped at the Automobil Club office for a fee of 300 EL, about 43 USD. To do this I would need to book an overnight train ticket or plane ticket, a hotel in Cairo, and then a ticket back south to Aswan the next day. After being told that this should be no problem, I’m getting pretty angry about the whole thing. Something isn’t right here, and I call the fixer and start asking questions. Eventually I learn that the guy in charge of the Carnet de Passage in the Automobil Club in Cairo used to work in Aswan, and is a friend of the Customs officer. If this is true, the organization behind the Carnets, TIA in France, should really take a look at this. On the other hand, Egypt is probably one of the last countries in the world that actually requires this document from travellers. According to Egyptians we’ve talked to, visiting vehicles from the neighboring countries are issued temporary import permits as everywhere else in the world. Looking at TIA’s website, the newest information I could find was from 2004. Personally I don’t think the Carnet de Passage will be around for much longer.

I get back on the phone with the Norwegian Automobil Association, and they promise to write me a new Carnet and send it by DHL the same day. I don’t have to pay for the new Carnet, and the DHL fee is a lot less than what it would have cost me to go to Cairo or have the guy bring the stamps to Aswan. Issuing a new Carnet and have it sent from Norway to Aswan also takes about the same time as it would take me to go to Cairo or to wait for the guy from the Egyptian Automobil Association. I guess this is why Europe is Europe and Egypt is still Africa…

Thursday at noon I have the new Carnet in my hands in Aswan. I call the fixer and we all go to the port. The senior officer is nowhere to be seen, and the younger officer processes the Carnet, we pay the port fees, parking fee, and insurance, and three hours later we put on our temporary Egyptian license plates and drive out from the port. It is a good feeling, but it has taken nine days of our 30 day tourist visa, and the whole thing just because of a corrupt and incompetent customs officer. Egypt deserves better.

Espen
(Contact info and costs on www.unurban.no)

[Globetrotter]

Må bare beklage at nok et innlegg er på engelsk. Følte at det var mye å skrive om siste tiden i Egypt og når innlegget var ferdig var ikke overskuddet for å oversette tilstede. Vi lover å skjerpe oss....

Malin
---------------



Warning: This blog post has a lot of details, might seem a bit confusing, going back and forth between things, but that it how the last two weeks in Egypt felt like for me. We followed the news closely, looked into many different shipping and border options, and one thing that looked good one day did not look so promising the next day. Then you had to look for even other possibilities.

There were quite a few things we had wanted to see in Egypt like the White and Black Desert, and of course the pyramids in Giza. The new revolution or military coup, depending on what you would like to call it, happened just after we got the Patrol through the custom in Aswan, and our focus was no longer on sightseeing but on getting out of Egypt.

After the first massive demonstrations happened in Cairowe thought it would be smart to register at the Norwegian Embassy. At the same time the Patrol had its first mechanical failure of the whole trip when we were in Hurghada on the Red Sea Coast. When we talked to the embassy, they said that the Norwegian Foreign Ministry still considered Hurghada and Sharm el-Sheikh (fly in tourist destinations) as safe. So the place we happened to be at, was a safe place to stay for some days to fix the Patrol and to see how the situation developed in Egypt.



While we were waiting in Hurghada we started to look into the different possibilities to get out of the country. Before we entered Egypt our first choice for departure was to drive across Sinai to Jordan and Israel, and the second choice was to take the ferry from Port Said to Iskenderun or Mersing in Turkey.

Sinai has had a lot of problems, and besides the charter tourist destinations there are travel warnings from all foreign ministries against travels on the Sinai peninsula. It has been a troublesome area, and since the 2011 revolution it has become even more lawless. The Bedouins that lives on Sinai feel that the Egyptian government does not do anything for them, and over the last year there have been three incidents where western civilians have been kidnapped and held hostage. Last incident was in April when a Norwegian women and an Israeli man was kidnaped after their taxi was forced off the road. The goal of the kidnappers has been to get Bedouin family members and friends out of Egyptian prisons. The hostages have been released within a few days, but it is still an experience I would prefer live without. We were unsure of how the new revolution would affect an area that already had a lot of problems, and feared it would become worse.

The only ferry service on the Mediterranean coast of Egypt that we found, is from Port Said to Turkey. We heard about nother ferry from Alexandria, but that they normally won’t accept tourist. The ferry services started after the problems in Syria developed into a civil war, to get all the commercial vehicles that used to drive through Syria, around it, and to its destinations in Egypt or further south. While we were in Hurghada, other overlanders we met along the way were in Port Said waiting for the ferry. The shipping company said they has a once a week schedule, but that is apparently quite flexible as everyone we have met that took the ferry south or north had delays. Our friends in Port Said waited 10 days before they finally got on the ferry, just to learn about even more delays. As they were allowed to board, all the trucks that came from Turkey had not disembarked yet. The truck drivers onboard the ferry did not want to disembark because they found the situation in Egypt to dangerous, they wanted to return to Turkey. Our friends told us that police and army came on board to try to solve the problem, but the ferry was stuck in port with everyone on board for two days. I am not really sure about the solution, but in the end the ferry sailed for Turkey on Tuesday the 2nd of July.

Other options we considered where to go back south to Sudan. Not a desired option because it would take us in the wrong direction, and it had taken us 14 days to cross this border on the way north. And from Sudan, our only option would be to ship the car from Port Sudan while we would have to fly to meet up with the Patrol. There is a ferry from Sudan to Jeddah in Saudi Arabia, but visas are a major problem.

Espen spent hours googeling for possibilities to get visas for Libya. It would have been to transit Libya to Tunis where there is a ferry connection to Italy. But Libya does not issue tourist visas anymore, and the local tourist companies consider the risk for tourists to be too high.

Before the revolution on the 25th of January in 2011 there used to be a ferry from Hurghada to Sharm el-Sheikh. From Sharm it would be just a short drive on Sinai up to the border to Israel. But since the previous revolution this ferry service had been canceled.

About 60 kilometers south of Hurghada is the town of Port Safaga where there are a several times a week ferry service to Duba in Saudi Arabia. There were a few challenges with this option. First, since we are not married, I will not be allowed into the country because I am a “single” woman. Our solution would be for Espen to go to Saudi Arabia by himself and drive to Jordan where I would fly in to meet him. The second challenge would be that Saudi Arabia does not issue tourist visas, but we read that they have issued a 3 days transit visa to some travelers. To get a transit visa you first have to get the visa for the country you would like to transit to, for us Jordan. To get both of these visas we would have to go to the Jordanian and Saudi embassies in Cairo. By this time most foreign ministries had a travel warning for Cairo. Cairo is a huge city so we looked into where these embassies are located in Cairo, and of course they were close to the area with all the demonstrations. Before we would go to Cairo we wanted to see if Espen would actually qualify for a transit visa. We wrote emails to the Saudi embassies in Cairo and in Oslo, but they did not replay to any of our emails. We tried to call the embassy in Cairo, and after trying 8 different phone numbers that we found for the embassy online or in guide books, I finally got through one day just to be told by a person that did not speak much English, that the embassy were closed because it was a public holiday. When I asked if it would be open the next day, the answer I got was, “Insh Allah – If God wants”. I did not call back the next day to see if God wanted it to be open. Another way to try to get these two visas would be to fly back to Norway and sort it out there. We decided we would look more into the Saudi option only if we really, really had to.



After considering options after option, we got in touch with Eslam, the fixer in Port Said, and also directly with the shipping company in Turkey, and they both said the ferry where scheduled to leave again on Saturday the 6th of July or on Sunday the 7th. Espen had the clutch on the alternator welded as a temporary solution so we could get moving again. No spare parts in stock in Egypt. To get to Port Said we had to travel in the Suez Canal area, and for this area there was also a travel warning. As we followed the situation as good as we could in the media and looking a different countrie’s travel advice, we did not hear about any incidents in this area at the time. We figured that if we drove during the day the risk of anything happening would be low.

On Wednesday morning the 3rd of July we started the drive north from Hurghada to Port Said. Leaving Hurghada, all the gas stations were closed. There was no fuel. Further up along the cost we found a gas station that had diesel, and there was no line up! It felt good to have a full tank. The drive up the Red Sea coast was nice and quiet. The scariest thing we saw was all the deserted building sites for hotel and sea side apartments. Project after project with empty half built buildings were standing there, and we could see no activity in any of them. There must have been a building boom that collapsed after the 2011 revolutions when the situation in Egypt became more unstable. Foreigners perhaps got too scared to invest in Egypt, and Egyptians probably got concerned too. It was disturbing to see these “ghost towns” on the coast. What will become of them in the future?



As we approached Suez we saw the first police and military check points, and we drove through several on our way to Port Said. They were all very polite, did their job, and welcomed us to Egypt.



Droving close to the canal, it is strange to drive alongside huge boats that were going the same direction as us, to Port Said at the start/end of the Suez Canal.



In Port Said we booked into a hotel with secure parking, so we could be in the city and organize shipping. In the hotel we meet again up with Gavin. We shipped together from Wadi Halfa to Aswan. On Thursday we went to the agent to buy the ferry ticket, and there we were told that the ferry was not going to leave this first Saturday as scheduled, but the Saturday on the 13th of July, a week later. We thought we better wait, and then buy the tickets a bit closer to departure. We were still hoping for the ferry where we and the car could both go onboard the same ship. But now it was time to do more research into other options for getting out of Egypt. We started to look into container shipping from Port Said to Turkey. There is no airport in Port Said so we would have to take a bus into Cairo to get a flight to Turkey if we chose to do this.



During our last days in Hurghada, Ramadan, the Muslim month of fasting, started. Staying in a tourist resort, we did not really notice the Ramadan. Three meals a day and alcohol was still being served. Port Said is not a tourist destination, and most eating places were closed during the day. Luckily there were a few that was still open, and we normally had the whole place to ourselves until after sunset, when the Muslims can eat. Our hotel did not serve alcohol, and neither did the restaurants we found. Fortunately we eventually found a hotel that did. The first afternoon we got there and asked if they had beer, Espen was taken behind the bar and to the fridge. There Espen were told to take out the beer we wanted, and he even had to serve us the beer at the bar. The waiters explained that they could serve us alcohol only after sunset because of Ramadan, but with this self-service arrangement we were all happy.



The first night in the hotel we did not sleep well because there was so much noise outside. Firecrackers went off all night, and kids were running around shouting and screaming. It did not seem like the hotel security or night guard did anything to keep things quiet at night. Because of lack of sleep I was quite annoyed and complained about the firecrackers when I was in the reception the next morning. I was hoping they would say that it would not happen again, but all the receptionists smiled and laughed, and said, “It is Ramadan”! I guess the fire crackers are a way of celebrating Ramadan for the children (and grown ups..). Since we had to wait to figure out about our shipping, and because there weren’t really that many other hotels in town with good parking, it was just to accept this as an Egyptian tradition.

Except Gavin and us, all the other guests in the hotel were Egyptians. After observing for a few days it seemed to us that people and families had taken days, or the whole Ramadan off, and had a holiday. Since they could not eat or drink from sunrise to sunset, many people slept the whole day (then it was so nice and quiet in the hotel) and stayed up all night eating and enjoying themselves. Children were out running around and playing with the other children, and of course lighting firecrackers, until at least 4 o’clock at night. Afterwards I realized we should have done the same, but then offices still worked like normal and we were looking for a way out of Egypt.

On Monday the 15th of July we received an email from SISA shipping in Turkey, telling us that the ferry between Port Said and Turkey had been cancelled. The shipping company had been told by the Turkish government that they were not allowed to sail to Egypt anymore. They decided to sail from Turkey through the Suez Canal, directly to Duba in Saudi Arabia.

What to do, what to do, what to do??? I do not know how many times we asked our self this question these days.

By now we had the company of a German overland couple too, and we were now three overland vehicles parked outside the hotel. On top of this, ours and Gavin’s visas and car papers would run out on the 18th of June. To extend our personal visa would not be a problem, but to extend the car papers is not so easy. It can be done, but takes two days and cost a bit of money. We were not really sure about the process, but it would involve getting a new Egyptian driving permit, new license plates for the car, and we did not know what they would do with the Carnet de Passage. We would probably need the help of a fixer to find all these places in Port Said. There would be bribes to be paid, and another round with the Egyptian bureaucracy was not really tempting.

We followed the news from Sinai closely, as we did with all news from Egypt, and there were a few incidents and attacks on Sinai in this period. But from what we could see and understand, they all happened in the north. There are four larger roads across/around Sinai. The one in the North to Gaza is where all the problems and attacks were, and this area is closed for foreigners. Next one down, the road from Suez to Taba, we also heard was closed to foreigners. We would be turned around at a checkpoint if we tried it. Third one down is going across just north of the St. Catharine Monastery. This is a tourist attraction, but the road is regarded safe only from the east and to the monastery. Coming on the road from the west, it would probably be closed to tourists. Last option is the road that goes south along the Red Sea Cost to Sharm el-Sheikh, and up to Taba and the border to Israel. We did not find out if this road were still open for tourists, and the only way to find out would be to drive there and see if we would be let through the checkpoints. We figured that three cars driving together would be good for safety, and we all decided that we would not drive at night or in the early morning on the Sinai.



With all tanks full of diesel (we filled up in Port Said), we started from Port Said at 6.30 in the morning. We drove the Egyptian-Japanese Friendship Bridge across the Suez Canal, and we were on Sinai. In the military checkpoints they looked at our papers, asked us where we were going, welcomed us to Egypt, and then let us though. At the checkpoint where you can turn east to the St. Catharine Monastery, or south the way we wanted, we all had to have our passports registered. This time we did not get them back. One policeman was holding on to them and got into a police truck. When we asked what was going on, he just told us to follow them. They did not speak much English and it was difficult to understand what they wanted us to do. But we guessed we needed a police escort for this part of the road. The escort was with us for about 60 km down to Al Tor, as this is the stretch of road that goes more inland on the road around Sinai. In El Tor we got our passports back, and we could continue on our own again. All the local cars, trucks, and busses, were driving without escorts, so they probably just had some extra safety precautions with tourists.



If the situation on Sinai would have been different, this would have been a great area to spend more time in. It has a beautiful coastline and the dessert mountain area we drove through looked amazing. Next time….



After 610 kilometers and a long day’s drive we stopped in Dahab for the night. Next morning, the last day with a valid visa and car papers, the three overland vehicles were back on the road again. It was an easy drive up to the border, and we were there in less than two hours. Now it was just to get all the paperwork done and get out of Egypt.

It felt really good to get to the border and to be able to leave Egypt, but it was kind of a mixed feeling. There were so many things we would have liked to see and do. We did not have any really bad experiences in Egypt, but nobody knew how the situation would develop. This combined with few good options for leaving the country overland, worried me. I knew that we would always get out of Egypt if we really had to, and if the situation had gone really bad it would have meant to get on a plane and leave the Patrol behind. Not really tempting, but we would get out and that would be most important.

Anyway this is now all history for us, but the Egyptians are still there trying to figure out their future. What we saw of Egypt was really nice and the people we meet were very friendly. I hope they can agree on their future, work things out, and get on with the process of getting their country going again.

Malin

[Globetrotter]

http://iloapp.unurban.no/blog/blog?Home&category=7

Vi kom oss over, som de fleste vet, og her ligger en liten beretning om hvordan det foregår.

E

[Globetrotter]

Det er utrolig meerkelig hvordan to steder bare noen hundre meter i mellom kan føles så forskjellige. Sinai-halvøyen er av de fleste (alle?) utenrikstjenester betraktet som farlig, og de har alle reiseadvarsler for dette området. Et par hundre meter over grensen til Israel ligger turister og israelere på stranden og koser seg. Israel har kun et par kilometer strandlinje ved Rødehavet, klemt inn mellom Egypt og Jordan. Noen kilometer etter Jordan begynner Saudi Arabia. Her har Israelerne fått plass til Eilat, et tursitsted og en havneby. Nede ved grensen til Egypt, bare nuoen hundre meter unna grensestasjonen, ligger et marin-reservat for coralller, og her kan man campe gratis på stranden. Vi kjørte inn i byen og fylte opp kjøleskapet med middag og vin, og hadde noen late dager etter å ha stresset igjennom Sinai.



Kvelden vi kom over grensen kjørte vi først inn I byen for å se etter et rimelig hotel eller hostel, men fant ikke mye som kunne karakteriseres som rimelig. Eilats Youth Hostel som vanligvis er ganske rimelige, ville kostet oss rundt 130 amerikanske dollar natten for et dobbeltrom. Vi så på et par steder til, men konkluderte raskt med at det ble strandcamping på oss. Planen var å overnatte på «gratisstranden» og reise videre neste morgen, men når to marinepark-vakter kom forbi (vi trodde førsst de skulle be oss om å komme oss avgårde) for å ta bilder av bilen og takteltet, fikk vi også høre hvor vi kunne finne do og dusj like i nærheten, og valgte å bli et par dager til. Det ble faktisk fire netter til slutt. Behagelig sted. Vi fikk også plyd igjennom noe av nød-maten vår som har ligget i bilen gjennom hele Afrika. Utrolig hva en ordentlig kokk kan få til med tørr- og boksmat!

Vi mistet på en måte de ørkenopplevelsene vi hadde gledet oss til i Egypt. Som en erstatning bestemte vi oss for å kjøre noen dager i Negev ørkenen i sørlige Israel. En rute hadde vi fått anbefalt av en lokal Patrol-entusiast som vi har vært i kontakt med på nett, og som har fulgt turen vår i flere år. Vi fikk en fantastisk tur opp gjennom Nekarot Canyon til Maktesh Ramon Krater. Negev minner oss ganske mye om Utah i USA, og det er virkelig 4x4-land for de som liker slikt.







Inne I selve krateret, som egentlig teknisk sett ikke er et krater men en erosjonssformasjon, fant vi en camp for oss selv. Med fullmåne og litt bålkos var det et magisk sted.



Vi fant også en vei langs kraterkanten, og utsikten er definitivt upåklagelig!



Alle har hørt om Dødehavet og hvordan saltinnholdet får deg til å flyte som en dupp. Vi måtte selvfølgelig få med oss fenomenet, og la i vi fra Negev. Innsjøen ligger omtrent 400 meter UNDER havnivå, og er et av de laveste stedene på planeten. Når vi begynte å kjøre nedover så vi at temperaturen begynte å tikke opp. Det ble omtrent en grad varmere for hver 100 meter vi kjørte ned. Nede ved innsjøen viste termometeret 42 grader.



Mange steder langs sjøen var det market med fare-skilt på grunn av synke-hull. Vi var ikke så interesserte i å havne i et av disse, såå vi fortsattte til vi så skilt om badested. På parkeringen spurte vi en vakt om muligheter for camping i området, og ha sa at det var bare å campe på pakeringen. Hvorfor ikke? Vi slo opp teltet og gikk for å bade.



Dødehavet er ikke stedet for svømming. Man flyter så høyt at det er nærmest vanskelig å holde armer og bein under vann. Alle bilder man måtte ha sett av folk som ligger og leser avisen er faktisk riktige. Null problem. Ellers er tipset å være forsiktig med å hoppe inn dersom man feks har sår på huden. Det svir som f###! Vannet er så salt at det nærmest føles «tykt». Merkelig..

Ved Dødehavet ligger også ruinene av en gammel by oppe på en klippe med utsikt over sjøen. Israelerne har bygget en kabelbane som tar turister opp på platået, og det er faktisk ikke så dumt med tanke på temperatur og luftfuktighet (rettere sagt manglede luftfuktighet). Vi kjøpte enveis-billett og tenkte at vi ihverfall skulle gå ned igjen.



Masada ble begynt bygget mellom 103 og 76 før kristus, og kom etterhvert under kontroll av Herodes den Store i år 43 før kristus. Later som om jeg vet hva jeg snakker om her... Lokasjonen er rett og slett spektakulær der den ligger på et platå på en fjelltopp. Så tilsynelatende uangripelig ut, men Romerne fikk det til slutt til etter å ha beleiret byen i lang tid. Steinmurene rundt Romer-campene er fremdeles synlige nede på slettene langt under byen den dag i dag. I følge teksten var det 967 Jøder som hadde søk tilflukt i byen når Romerne omsider klarte å komme seg inn, og det endte med at de tok kollektivt selvmord ved å hoppe fra kanten for ikke å falle i romernes hender.



Når solen passerte midt-på-dagen begynte fjelltoppen ret tog slett og bli ganke ubehagelig varm. Vi bestemte oss for at det var på tide med retrett, spesielt om vi skullle overleve den manuelle turen ned uten gondol uten å gå på oss heteslag. Vi vætet hær og t-skjorter med vann og gav oss i kast med veien ned. Vi jogget avgårdet det beste vi hadde lært, og 30 stekende minutter senere var vi på McDonalds i besøks-senteret nede ved foten av fjellet. Sjelden har dispenser-cola smakt bedre...

Tilbake I Patrolen begynte vi på veien opp fra Dødehavet, og før vi var oppe ved Jerusalem var temperaturen igjen nede på komfortable 32 grader. Perfekt for et par dagers rusling i byen med fotografering og is-kaffe-drikking.



Espen

[Globetrotter]

Når vi ankom Jerusalem på en torsdag var hostelet der vi hadde tenkt å bo fullt. Vi ble sittende på den private parkeringsplassen bak hostelet for å se om vi fant andre aktuelle overnattingsteder i guideboka vår. Eieren av parkeringsplassen tilbudte seg å søke etter overnattingssteder på nett med mobilen sin. Mens vi satt der å vurderte våre muligheter parkerte en Toyota Land Cruicer med to karer. De kom over til oss og spurte om vi trengte et sted å overnatte, og det viste seg at de var eierene av hostelet der vi først hadde tenkt å bo. Når de hørte at hostelet var fullt den natten, fikk vi tilbud om å overnatte hjemme hos en av dem. Familien hans var bortreist for helgen, og han hadde plass til oss. Vi måtte bestemme oss fort fordi de skulle ut på en ølfestival. Hvis vi skulle bo hos dem måtte vi være med på ølfestivalen først også ville vi komme hjem til ham i ni tiden på kvelden. Dette var et utrolig gjestfritt tilbud til to fremmede, og vi var selvfølgelig veldig fristet til å takke ja. Men vi hadde hatt en lang dag der vi våknet opp tidlig ved Dødehavet, en påfølgende halvdags sightseeing i Masada i 40+ varmegrader, og så endel stopp på veien mot Jerusalem. Tanken på dusj, reine klær og å ligge stille på sengen i en time før middag var faktisk mer fristende enn ølfestival. Tror vi begynner å bli gamle og treige. Når vi takket høflig nei til det gode tilbudet om overnatting, ringte en av eierene av hostelet til et annet hostel for oss, og fikk booket deres siste dobbelt rom. Siden det nye hostelet var i gangavstand lot vi Patrolen stå parkert der en var. Neste morgen når vi var oppe i bilen for å hente litt flere ting kom en mann bort og kommenterte på Patrolen. Han var interessert i 4x4 kjøring og lurte på vår reiserute i Israel. Kartet vårt kom frem, og han viste oss ulike steder som var hans favoriter og som han mente vi burde se i nordlige Israel.

I løpet av vårt opphold i Israel møtte vi mange vennlige og hjelpsomme mennesker, som disse personene vi møtte på parkeringsplassen i Jerusalem.

Jerusalem er en interessant by å tilbringe noen dager i. Vi tilbrakte tre netter på et hostel i sentrum for å kunne gå rundt og nyte å være i byen.



Fredag gikk vi gjennom Mahane Yeruda Markedet, og jeg tror det er det travleste markedet jeg noen gang har vært på. Det virket som om halve Jerusalem var der på shopping før sabbten startet. Ferske jordbrukprodukter, ost, brød, urter, krydder, tea og alt annet du kan tenke deg som bør være på et marked var der, og det så utrolig godt ut. Innimellom alle bodene med varer var det cafèer og resturanter. Det var litt for travelt for et avslappende måltid så vi fortsatte gåturen vår igjennnom Jerusalems sentrum.

Gamle Jerusalem er en utrolig fasinerende del av byen å tusle rundt i. Den gamle bydelen er delt inn i fire deler; en jøddisk, en armensk, en muslimsk og en kristen del. Hver enkelt del har et eget særpreg, og hvis en ser bort i fra turistene, er menneskene som går rundt i gatene ulikt kledd.



På grunn av sin lange historie og år etter år med bygging og forandring av bygg, finner en noen steder gater og markeder på ulike nivåer.



Det er lett å gå seg bort i gamlebyen selv med et kart. Espen jukset og brukte GPS’en på mobilen sin. Noe av det beste med å være turist i gamle byen er å tusle rundt på måfå og se hva man finner, og noen ganger går en seg litt bort. Men siden gamlebyen er omgitt av høye murer og det kun er syv porter inn til byen kan en ikke gå seg så langt bort.

Innenfor bymurene finner en viktige helligdommer for ulike religioner som Vestmuren (Klagemuren) for jødene og Klippedomen for muslimer. Inngangen til Klippedomen og helligste islamske områdene var stengt den dagen (lørdag) vi var der. Lørdag er også jødenes sabbat, og det var ikke lov til å ta bilder på Vestmuren-området. Ved et par anledninger når jeg tok bilder i gamle Jerusalem på sabbaten ble jeg fortalt av jøder at «Det er forbudt å ta bilder på sabbaten». Jeg har tenkt litt på dette i ettertid og ser ikke helt hvordan dette har noen betydning for meg siden jeg ikke er jøde og ikke lever etter sabbat regelen på lørdager. Lurer på om jeg ville fått kjeft om jeg førsøkte å kjøre bil ut av Jerusalem på sabbten også, det er en annen ting jøder ikke skal gjøre denne dagen.



Når jeg tok dette bildet brøt jeg altså sabbat-regelen. Men jeg var utenfor Vestmuren området, og jeg var et godt stykke unna andre mennesker så jeg tror ikke noen så meg. Bortsett fra dem som sitter å følger med på overvåkingskamerane, da. Jeg har aldri vært et sted med flere overvåkinngskameraer enn Jerusalem. De er virkelig overalt.



Etter å ha sett på de jødiske og muslimske helligdommene, sto det helligste kristene stedet for tur: «Den hellige gravs kirke». Kirken er felles for flere ulike kristene grupperinger, og selv om de alle er kristene har de ulike syn på ting. Siden de kristene grupperingene ikke alltid er enige, kontrolleres hovedinngangen til kirken av en muslimsk familie som er i besittelse av nøkelen til kirken. Den muslimske familien er ansvarlig for å låse opp og stenge kirken hver dag.



Kristene pilgrimmer er ivrige med å forevige seg selv foran de ulike helligdommene i kirken, så jeg tenkte det måtte være greit å ta noen bilder i kirken også.

Det er fasinerede å gå rundt i en by med så mye historie og som spiller en så viktig rolle for tre store religioner. En mann fortalte oss at Jerusalem er midt punktet for Afrika, Asia og Europa.



Tro og religion gir ikke alltid mening for en ikke-troende. Det forbauser meg hvordan noe kan bli betraktet som en ting, og når en får litt flere fakta, viser det seg å være noe annet. Vi besøkte rommet der Jesus spiste sitt siste måltid sammen med disiplene før han ble korsfestet, og på engelsk kalles det «the Last Supper Room».



På utsiden av rommet var det en informasjons tavle der det sto at “The Room of the Last Supper was part of the “Holy Zion” Church built in 390 BC, and the Crusader church constructed on its ruins in the 12th Century. The room in its current shape was formed in the 14th Century and it preserves architectural and scriptural elements from the Crusader period.” Hvordan kan et rom bli betraktet som det rommet der Jesus spiste sitt siste måltid med disiplene når det ble bygget 1300 år etter hans død? Mulig at det er samme lokasjon, men det er ikke det samme huset eller rommet.

I hostelet vår ble det reklamert for ulike ekskusjoner i Israel, og det sto «Dagsturer til hele Israel». Man forstår at en er i et mindre arealsmessig land når en kan ta dagsturer til hele landet fra Jerusalem som ligger i midten. Vi planla i hvert fall å bruke litt mer tid enn en dag når vi kjørte nordover.



Første stopp var de romerske ruinene Caesarea ved Middelhavet og der ifra kjørte vi østover til Genesaretsjøen.



På kjøreturen nordover var alt stille og fredlig, landsbygd idyll, og familier er på ferietur. Dette er en merkelig kontrast når en tenker på det området vi kjører i. Når vi kjørte i Golanhøyden-området ble det også mer og mer militært nærvær, flere advarselskilt om minelagte områder, og vi kunne se en tanks som var ute å øvelseskjørte på et militært område. Vi stoppet på en rasteplass langs veien med et utsiktspunkt til grensen mellom Israel og Syria. Når vi sto der å kikket kom en eldre mann som også hadde en pause bort til oss og fortalte at på nyhetene for et par dager siden hadde det blitt meldt om kamper i byen vi sto å kikket ned på på Syrisk side av grensen. Det var så stille og fredlig her, og bortsett fra støyen fra et par biler som kjørte forbi, var all lyd vi hørte fuglekvitter. Det er uforstålig at det foregår en krig noen tusen meter unna oss.

Dette har vært områder med problemer i lang lang tid og ulike makter har kommet og okkupert det til ulike tider. Fra Nimrod Festningen som ble bygget på 1400- tallet hadde vi fantastisk utsikt til landskapet rundt oss og over høyden foran oss så vi inn i Libanon.



Vi hadde blitt anbefalt å kjøre veien som gikk nærme grensen til Libanon på vei sørover igjen fordi den hadde bedre utsikt enn veien som gikk nede i dalen. Igjen er alt så stille og fredlig og familier er på på biltur, men når du ser FN vakttårnene langs grensen blir du minnet på hvordan situasjonen egentlig er. Selv om det var veldig fredlig når vi kjørte her, er det sikkert en av de mest risikofylte områdene vi har kjørt i på hele denne reisen.

Bortsett fra litt sightseeing og organisering av skiping til Europa ble våre siste dager i Isreal tilbragt på samme måte som de første, med camping på stranden.

Malin

[Globetrotter]

Postet nettopp en oppdatering av skipingen fra Israel til Hellas på vår grensekryssing / shipping seksjon på unurban.no:

http://blog.unurban.no/#home

Så det så!
E

[Globetrotter]

Som folket sikkert har fått med seg nå så har vi altså kommet oss til Europa. Og selv om Israel på mange måter føltes ganske europeisk, så var det å ankomme Hellas definitivt med på å senke eventyrfølelsen betraktelig. Vi bestemte oss fort for å droppe den enkleste veien hjem, nemlig ferge til Italia og så italienske motorveier nordover. Vi satte kursen for vestkysten og veien nordover langs Adriaterhavet gjennom Balkan. På veien vestover tok vi oss selvfølgelig tid til noen dager på stranden nede på Peloponnese-halvøyen.



På veien ut til halvøyen kjørte vi over Korinth-kanalen, som første gang ble påbegynt i første århundre etter Kristus. Ambisiøst prosjekt på den tiden, og det ble ikke noe av før man gjenopptok arbeidet for ca 150 år siden. Kanalen ble åpnet i 1883, er 6,2 kilometer lang, og kutter faktisk halvøyen av slik at det har blitt en øy.



Siste stop i Hellas før grensen til Albania var et besøk i et område som heter Meteora. Det er kjent for kloster med helt ville beliggenheter på toppen av steinsøyler. Klosterne er ikke spesielt gamle i Europeisk målestokk (men nesten like gamle som Machu Pichu), men plasseringen tar pusten fra de fleste. Det er faktisk et ordentlig hus på toppen av denne klippen, og det er faktisk ganske stort!



Uvant for oss er mengdene av folk og turister. Vi hadde sett for oss at vi skulle få dette nede i Egypt på de store attraksjonene der, men som dere vet ble det ikke helt slik. Her i Hellas ser vi busslass etter busslass, og vi er litt bekymret for at det bare blir mer og mer etterhvert som vi kommer nærmere Sentral-Europa. At det er august og kontinentets ferietid hjelper ikke akkurat på folkemengdene...



Grensekryssing i Europa fortoner seg ganske annerledes enn de grensene vi har vært over de siste årene. Selv å krysse fra Hellas til Albania, som ikke er med i hverken EU eller EØS, tok kun minutter. Og veien, den endret seg fra flott, to-felts riksvei til smal og svingete landevei på et par hundre meter. Eventyr-følelsen var igjen stigende.

Vi kom inn over en liten grensepost litt oppe i fjellene, og vi fulgte en veien som på vårt kart var market som sekundærvei. Smal og svingete, som sagt, men helt ok og med fast dekke. Litt ut på ettermiddagen begynte vi å se oss om etter et sted å campe, men fant egentlig ikke noe som fristet. Normalt begyner vi da å spørre oss for, men når vi sjekket med GPS’en hadde vi ikke mer enn ca 100 kilometer igjen til Berat, byen vi hadde sett oss ut som mål. Vi bestemte oss for å fortsette ettersom veien var bra. Noe som ikke varte spesielt lenge... Veien ble værre og værre, og til slutt krabbet vi oss frem over en skikkelig ruskete fjellvei. De siste 65 kilometerne tok oss over tre timer, og da kjørte vi godt på. Fint med spennende vei, selvfølgelig, men det ble mørkt før vi kom fram til Berat i ni-tiden på kvleden.





Berat er en gammel landsby som nå er på UNESCOs verdensarv liste. Vi hadde planer om å tilbringe en dag eller to for å rusle rundt i smale gater. I en guidebok hadde vi sett oss ut et rimelig backpacker-hostel, men heldigvis stoppet vi på vei inn i byen ved et annet hotell for å spørre etter veien. Malin gikk inn for å spørre, men kom straks etter ut igjen og sa vi hadde visst booket oss inn her. Det var et nydelig, lite hotell som nettopp hadde åpnet, og det viste seg også at de hadde en av de beste italienske restauranter vi har funnet noe sted. Hyggelig pris hadde de også, så om du noen gang reiser til Berat, book inn på Hotel Muzaka (på sørsiden av elven)!

Veiene ble bedre fra Berat, og etter et kort stop ved kysten svingte vi igjen av mot fjellene helt nord i Albania, til fjellbygda Theth.



Også her så vi at veien fort gikk fra asphalt til grus, og deretter enda grovere grus. Noen steder også med dype spor og vannskader. Det er ikke en veldig teknisk vei, men helt ok å kjøre firehjulstrekker, eller minimum noe med god bakkeklaring (og god tid).





Dette området er ikke mye utviklet for turisme, og det er nettopp det som gjør det så flott og fasinerende. Man tenker at det er slik Alpene må ha sett ut før hotellene og skiheisene. Theth minnet litt om landskapet i Dolomittene i Nord-Italia. Å kjøre gjennom dalene her føles dessuten også litt som å ta et steg tilbake i tid. Mange gårder drives med “muskelkraft” og husdyrene gresser mellom husene. Kunne absolutt tenke meg å reise tilbake hit for å utforke mer av dette området, men nå er vi på vei til Montenegro...

Espen

[Globetrotter]

Europa er smekkfullt av spennende reisemål av alle slag, og det er utrolig vanskelig å plukke ut kun noen få. Men ettersom vi nå har valgt en rute langs kysten av Adriaterhavet var det en plass som nærmest gav seg selv: byen Dubrovnik i Kroatia. I August måned er vel de fleste turistmål i Europa fullpakket av mennesker. Litt kjedelig, men det er nå engang nå vi er her, og man må jo alltid gjøre det beste ut av ting. Parkering i sentrum ga vi opp rimelig kjapt, og vi endte til slutt opp noen kilometer ut av sentrum mot havna. Derifra måtte vi ta buss tilbake til sentrum.



Vi la besøket til en ukedag ettersom vi hørte at det kunne være opp til 15-15000 cruiseskip-turister om dagen i helgene. Dubrovnik har til og med denne informasjonen tilgjengelig på en egen webside slik at man kan planlegge besøket. Den torsdagen vi var i Dubrovnik var det ifølge denne nettsiden 1500 cruiseturister, i tillegg til de som kommer på fly eller langs landeveien. Og det var fullt nok, så vi var ganske happy for at vi fant ut av galskapen før vi kjørte inn...

Dubrovnik var definitivt verdt besøket! Det er selvfølgelig turistifisert som f, men flott likevel. Det gamle sentrumet innenfor bymurene har flust av kafeer og restauranter, og man kan til og med bade og sole seg på klippene bare noen meter utenfor bymuren.



En runde oppe på bymuren tar en times tid, og man får noen knallbra utsiktspunkter på veien rundt.



Mellom Dubrovnik i sør og Zadar i nord er kysten av Kroatia mer eller mindre full av turister. Noen kilometer nord for Zadar svinger hovedveien mot Slovenia vekk fra kysten, og en liten vei fortsetter langs Adriaterhavet. Ble straks mye koseligere når trafikken nærmest forsvant, og man finner koselige småstederlangs veien.



Enda noen timer lengre nord krysset vi grensen til Slovenia. Dette er nok et land vi godt kunne tenke oss å bruke mer tid på, men har sammen med mye annet blitt puttet på neste-gang-lista. Vi har en avtale i Sveits med noen turvenner om kun få dager.

Den mest besøkte attraksjonen i Slovenia ligger rett og slett under jorden. Postojnahulen ligger omtrent på ruten vår, og vi svinger av for å ta en kikk. Den var ganske annerledes enn for eksempel Black Chasm Cave vi besøkte i USA, men absolutt verdt et stopp. Man vet jo at det er en turistfelle når man finner brosjyrer på norsk, men det lille toget som tar en over to kilometer inn gjennom grotten var skikkelig tøft!



Stor er den også!



Fra Slovenia krysset vi grensen til Italia, passerte Venesia der vi hadde vært innom på veien hjem fra Arusha i fjor, men denne gangen kjørte vi derimot rett forbi i retning Milano (eller rettere sagt Bergamo noen kilometer på utsiden) for litt shopping. For en tid tilbake fikk vi invitasjon til en venn og kollega’s bryllup i Belgia, så vi trengte noen passende klær og helst en presang. Italia er perfekt for slikt! For ikke å snakke om muligetene for å fylle opp kjøleskapet med alle slags godsaker.



Noe some er interessant å se i supermarkedene i Italia er at nærmest alt man finner er produsert eller dyrket i Italia. Og landet er faktisk ikke så veldig stort. Det er en ENORM forskjell når man sammenligner med kontinentet vi nå har kjørt igjennom det siste året. I Afrika er utvalg av mat nærmest fraværende uten om et par steder i de største byene, der det meste selvfølgelig er importert.

Med kjøleskapet fullt, nye penklær, og til og med en presang til brudeparet, begynner vi klatringen opp over Alpene på vei til Sveits.



Vi var nå på vei til Klöntaler See, en liten innsjø i Glarus regionen i de Sveitsiske Alper. En av årsakene til at nettopp dette stedet var valgt var at de tillater åpen ild på campingen, og dette er av ytterste viktighet for gjengen som nå skal møtes. Når vi kom kjørende langs innsjøen så vi campingplassen på lang avstand. Og joda, der sto det en hvit Toyota Landcruiser med høyt glassfibertak. Toyotours hadde akkurat kommet. Når vi svingte inn på plassen for å sjekke inn parkerte vi rett bak en oransje 1976 VW T2 “folkevognbuss”. Noen som har fulgt med på tråden siden begynnelsen vil muligens huske tilbake til noen bilder fra Mellom-Amerika nesten tre år tilbake i tid. Siste gang vi så bilen og dens beboere var i Panama City da de kjørte oss til flyplassen etter at vi hadde sendt Patrolen i container til Kolombia. Vi parkerte bilene i sirkel som vi pleide, og lot en plass stå åpen. Et par timer senere ble denne fylt av nordsued.ch og deres Land Rover Defender 110. Dette er paret vi skipet sammen med fra Colon til Cartagena (Panama - Kolombia) rundt The Darian Gap. Toyotours trenger ikke så mye introduksjon da de fleste av våre lesere har sett og hørt om Georg og Andrea i Toyotaen Vally mer eller mindre gjennom hele turen vår. Vi møtte de første gang på Baja California og har reist sammen på og av helt til Tanzania. De fortsatte nordover da vi fløy til Antarktis sist sesong. De hadde kommet hjem til Tyskland for bare to måneder siden.





Det var en magisk helg med mange gode historier og mye moro. Jeg tror de fleste av oss allerede har begynt å tenke på nye eventyr. Datoen for vårt neste “overlander-møte” er ikke per dags dato ikke satt, men jeg vet at det blir. Når vi pakket sammen på søndagen begynte det så smått å gå opp for meg at vi nå virkelig nesten er hjemme. Var noen emosjonelle øyeblikk før vi kom oss avgårde. Nå er det siste etappe som står igjen gjennom relativt kjent terreng over tyske autobahn .

Espen

[Globetrotter]

Kjære venner, turbilfolk, og alle lesere,

Denne posten har ligget og luret i bakgrunnen en stund nå. Og selv om vi har vært flinke til å utsette denne delen, har tiden omsider innhentet oss. Vi snakker om siste avsnitt av reisebrevene fra unURBANs kjøretur gjennom Nord- Mellom- og Sør-Amerika, Afrika og Europa.

Men aller først! Vi fikk vår første punktering på hele turen bare noen hundre kilometer hjemmmefra – på autobahn i Tyskland. Dekkene våre nærmer seg 90 000 kilometer og er definitivt klare for utskiftning, men har holdt utrolig bra! Langs autobahn fikk vi dessuten enda en påminnele om at vi har vært undervies en hel stund. En mistenkelig skrapelyd fra bakhjulet avslørte utslitte bremseklosser. Heldigvis har Tyskland de rimeligste deleprisene i Vest-Europa, så handlet mer eller mindre alt vi visste vi trengte for den neste storservicen vi vet må til. Bremseklossene ble skiftet, og vi var igjen på vei vestover til Belgia og Ostend på Atlanterhavskysten. En liten omvei i forhold til å ta rake veien hjem til Norge, men vi var altså invitert til en god venns bryllup. Dessuten liker vi omveier...



Gjennom hele Nordlige Afrika, Midtøsten, og så langt i Europa hadde vi ikke hatt noe regn. Siste regnskyll var faktisk så lang tilbake som i Etiopia! Vi kjørte fra Belgia nordover til Nederland, og derifra dreide vi øst mot Tyskland og Hamburg. På vei mot Danmark åpnet himmelen alle sluser og det høljet ned. Mulig noen prøvde å fortelle oss noe. Hvem vet. Vi vurderte i hvert fall seriøst å bare snu sørover igjen.



På toppen av Danmark stilte vi oss i kø for fergen til Langesund. Vi ankom Hirtshals sent på kvelden, og forran i køen var det kun en campingbil. Vi slo opp teltet der vi stod og la oss til å sove. Tidlig neste morgen ble vi vekket av fergemannnskapet og bedt om å sjekke inn.



Været ble heldigvis bedre og bedre. Seilingen over til Norge var behagelig, og innseilingen til Langesund var rett og slett ganske flott. Fra fergekaien er det kun en liten time å kjøre til der Malin vokste opp.



Litt bekymret var vi ettersom Patrolen ikke hadde vært i Norge på tre og et halvt år. Som de fleste vet kreves det periodisk kjøretøykontroll annethvert år for å beholde skilter på en bil. Vi har vært i kontakt med Statens Vegvesen flere ganger om dette, men det finnes ingen muligheter for å få utsettelser utover en måned eller to, ei eller noen form for kjøretillatelse utenom prøveskilt. Dog krever man da at de vanlige skiltene er levert inn først. Patrolen er jo dessuten noe ombygd, og dermed ikke helt lovlig i gamlelandet. Vi valgte derfor bare-prøv-å-se-hva-som-skjer-strategien, og vi ble vinket igjennom. Noen av campingbilene på fergen derimot ble tatt ut for scanning. Pjuh...

Det var en merkelig følelse å svinge inn i oppkjørselen hos Malins foreldre med Patrolen. Den mest skremmende følelsen av alle etter lang tid på tur er når det i noen øyeblikk føles som om man ikke har vært borte i det hele tatt. Til nå var dette noe vi kun hadde hørt om fra andre overlandere, men vi kan skrive under på at det stemmer. Uansett, det er selvfølgelig utrolig flott å bli ønsket velkommen tilbake av familie og venner. Patrolen ble etter hvert tømt for alt pikk-pakk vi har slept på de siste årene, og jeg tror vi fylte opp en hel støvsugerpose når vi prøvde å gjøre bilen litt hyggeligere. Bortsett fra litt reservedeler, verktøy og noe klær, ble det meste pakket sammen og satt på låven sammen med resten av alt stasjet vårt. Det meste har stått her siden vi flyttet ut av leiligheten vår for snart fire år siden.



Enda stod det igjen noen mil å kjøre før vi skulle runde av turen vår. Vi satte avgårde over fjellene til Sunnmøre, og vi hadde en nydelig kjøredag med sol og høstfarger. Norge viste seg virkelig fra sin bedre side på denne siste etappen.





Nå har vi hatt noen utrolige dager på Nord-vestlandet. Været har vært VELDIG mye bedre enn vanlig på denne tiden av året, og vi har hatt fine dager både i kayak og på fjelltur.



Malin skal sørover og jeg skal til å jobbe på Patrolen. Turutstyr og modifiseringer skal av, og bilen skal tilbake i originalstand for godkjenning. Dette bildet av Patrolen på kaia på Nordvestlandet er siste stopp på reiseruten. Den un-urbane bilturen er herved i mål.





Så. Da er vi her. Hjemme til slutt. Heldigvis har vi signert for en ny sesong med jobb i Antarktis. Forhåpentligvis vil dette ta av for den verste «herregud-hva-skal-vi-gjøre-nå» følelsen, og den kan utsettes til februar. Om jeg er riktig heldig står det enda en blå 6x6 ekspedisjonsbil på Sydpolen som trenger flytting, og Malin skal ta seg av camp-kjøkkenet.

Vi har hatt et fantastisk eventyr. Kanskje har vi vært heldige, men vi er også forsiktige og tenker oss om før vi kaster oss ut i noe. Vår erfaring er at de aller, aller fleste mennesker man møter underveis er vennlige, hjelpsomme, og aller mest nysgjerrige på hvem vi er og på turen vår. Ingenting har blitt stjålet. Selvfølgelig har vi hørt om noen episoder fra andre reisende, men stort sett veldig få alvorlige ting, og stort sett ikke stort verre enn hva vi hører fra kjente hjemme som har vært ute på livet. Reis! Det vil gå bra!

I mer enn tre år med blogging og posting på seks forskjellige forum har vi så langt ikke fått en eneste negativ kommentar eller tilbakemelding, men derimot råd, hyggelige meldinger, og folk som sier takk for at vi tar oss tid til å dele. Å lese alle de positive kommentarene på forum og blogg har vært en stor motivasjon til å fortsette å skrive og poste bilder fra tur.

Til alle dere som har fulgt oss, lest om oss og kommentert på våre innlegg: Tusen, tusen, tusen takk! Det har vært en rå tur!!

Mer snart?

Beste hilsener,
Espen & Malin