Før jeg starter å skrive dette blogginnlegget vil jeg skrive kort om kostnad og lønnsnivå i Etiopia. I løpet av vårt opphold var det flere lokale som fortalte oss hva de fikk i månedslønn. En småskala bonde tjener kanskje 500 birr (160 kr), sikkerhetsvakter på hoteller der vi bodde tjener 1000 – 1300 birr (320 – 420 kr) og en lastebilsjåfør tjener 2000 birr (640 kr) i månden. Lastbilsjåføren spurte oss om hva en lastebilsjåfør tjener på en måned i Norge. Vi følte det var vanskelig å være helt ærlig på dette emnet, at en lastebilsjåfør i Norge tjener i hvertfall 3,5 ganger en etiopisk årslønn på en måned. Selv vårt svar om at en lastebilsjåfør tjener kanskje 15.000 birr (4800 kr) i månden hørtes helt utrolig ut for denne sjåføren. I Debark området koster en sau 600 birr (190 kr) og en halvliter i en lokal bar koster 10 birr (3,2 kr). Men selvfølgelig koster alt som kommer i nærheten av turister litt mer. Jeg føler at vi som turister bør vite litt om lønnsnivået i de landene vi reiser til når vi handler og omgås lokale, særlig når det kommer til det å gi tips. Det som vi ser på som lite tips når vi tenker på prisnivået hjemme, for eksempel 50 birr (16 kr), er 8 % av hva en sau koster, eller omtrent 5 halvlitere i en lokal bar. Hvis noen gav meg tips tilsvarende fem norske halvitere, 350 kr, ville jeg synes det var temmelig generøst.
Da er det på tide med bloggen. Etter en utrolig kjøretur nord fra Lalibela kom vi til Tigray regionen i Etiopia. På turen nordover forandret landskapet og hus-byggeteknikken seg.
I Lalibela-området bodde de fleste i runde jordhytter, men i Tigray var de fleste hus firkantede og bygget av stein.
Landskapet i Tigrey er fantastisk, men det som gjør denne regionen enda mer spennende er kirkene som er hugget ut av steinen oppe i fjellene i området.
Etter å ha lest om disse kirkene valgte vi oss ut noen som vi ønsket å besøke. Første stopp var Abraha Atsbeha fra ca 1000 e.Kr. Kirken var hugget ut av en klippe og kun fri på tre av sidene, den fjerde siden var fortsatt knyttet til klippen. I front på kirken hadde Italienerene, når de forsøkte å erobre Etiopia, bygget på en nyere del for å bevise overfor de lokale at de ikke var muslimer. Vi vet ikke om de oppnådde det de ønsket, men det estetiske uttrykket var ikke særlig velykket.
For å besøke kirkene i Tigray har kirkene satt en pris på 150 birr (48 kr) per person, som tilsvarer prisen for en halv sau i Debark. Presten lå å sov i skyggen av et tre når vi kom til Abraha Atsbeha, og en lokal gutt vekket ham for oss. Når vi kikket rundt inne i kirken sovnet han på en av stolene i kirken og vi måtte vekke ham når vi skulle gå for å vi skulle få betalt vår inngangsbillett. Han virket temmelig irritert når vi spurte om å få en kvittering. Vi vet ikke om det var fordi at da kunne han ikke putte pengene rett i sin egen lomme, eller om det var som en reaksjon på at vi gjorde ham forlegen. Det viste seg at han ikke kunne skrive, og Espen måtte skrive kvitteringen vår. Etter at vi hadde betalt og skrevet kvittering spurte han oss om vi kunne gi han noen penger. Vi svarte nei siden vi hadde betalt 300 birr (96 kr) for å se på kirken, og vi antok at han som prest fikk betalt lønn av kirken. Det kan hende at dette var en feil antakelse av oss og at den Etiopiske kirken ikke betaler sine prester. Hvis det er tilfelle, kanskje vi skulle ha betalt prisen de forlanger og kun fått kvitering for en person sånn at presten kunne putte 150 birr i sin egen lomme? Hvem vet...
I Hawsien bodde vi ei natt på lokalt hotel og spiste middag på restauranten Gheralta. Resturanten var drevet av en lokal ung mann som hadde jobbet på et hotel i Lailibela som kokk inntil han startet sin egen resturant i byen han kom fra. Hawsien er en liten og rolig by, og han håpet at flere turister ville komme til området.
For å komme til kirken Abuna Yemata Guh, måtte vi kjøre gjennom tettstedet Megab, hvor vi stoppet i hovedgaten for å kjøpe litt brød. Når vi stoppet tok det to minuter før de lokale turguidene fant oss. De ønsket at vi skulle leie dem som guider den dagen, men vi avslo høflig tilbudene og kjørte videre. Når vi kom til enden av veien måtte vi parkere Patrolen et sted, og bonden hvis eiendom vi sto på sa vi kunne parkere i skyggen av et tre på hans eiendom.
Sammen med denne eldre bonden var det en annen lokal bonde i slitte klær. Vi fikk tilbud om at han kunne være guiden vår, og siden vi ikke visste veien opp til kirken tenkte vi at det kunne være fint å betale denne mannen for 2-3 timers jobb. Vi ble enige om en pris på 50 birr (16 kr), som ikke er så ille når en tenker på hva en bonde kan tjene på en måned. Han virket fornøyd med prisen. De lokale guidene inne i Megab ville at vi skulle betale dem 280 birr, nesten en halv sau, for at de skulle vise oss veien til denne kirken.
Stien opp til kirken gikk først over noen pløyde jorder og krysset en tørr elv før den begynte å stige opp mot steinpilarene over oss. Vi kom til et stort tre, og vi kunne vi se at det var et tomt sete under treet. Guiden vår virket plutselig litt stresset. Han begynte å rope ned til noen på en av gårdene under oss. Guiden snakket begrenset engelsk, men vi forsto at billettøren hadde forlatt posten sin. Ville det ville være mulig å betale på vei ned? Vi ønsket å komme oss opp før solen kom for høyt på himmelen og temperaturen ble for høy for en stakkars nordmann. Guiden vår sa ok, og vi fortsatte å gå oppover, men nå og da stoppet han og ropte ned til gårdene under oss. Vi kom til et annet tre hvor det satt noen menn i skyggen, og guiden vår stoppet for å snakke litt med dem. Noen minutter seinere kom presten, og noen minutter etter ham mannen med billettene. Vi betalte 300 birr for å få lov til å se kirken, også fortsatte turen oppover med guiden vår, presten og to av guidens venner. Vi antok at vennene skulle opp til kirken for å be.
Stien opp til kirken ble brattere og brattere, og til slutt ble det klatring. Presten, guiden vår og hans to kamerater, forsøkte alle å forklare oss hvor vi skulle plassere hender og føtter. Nå skulle vi sikkert ha fortsått at guidens to kamerater ikke skulle be, men hadde et ønske om å få noen av våre penger. Vi skulle ha fortalt dem at de skulle snu tilbake, men det gjorde vi ikke. Etter å ha klatret opp kom vi først til den nedre delen på utsiden av kirken hvor det var en liten hule. Hulen fungerer som en grav for munker og prester som har fortjent å bli gravlagt på et så hellig sted. Fra utsiden kunne vi se skjelettene som var lagt oppå hverandre, og på noen kunne vi se tørket og sprukket hud. Ubeskrivelig rart å se en slik grav siden de fleste graver jeg har sett er dekket med grass og har en gravstein som noen har planetet blomster foran. Her var det bare en haug med skjeletter der de sist ankomne bare blir stablet på toppen av de andre.
Abuna Yemata Guh kirken er hugget inn i en rød sandsteinspillar, og når vi kom opp til sprekken mellom to pilarer kunne vi se hvor langt det var ned på den andre siden. Når jeg får for mye «luft» rundt meg, som her ved denne kirken som ligger på kanten av et 100 meters dropp og 300 meter over dalen, stivner jeg til. Derfor ønsket jeg ikke å klatre det siste stykket opp til kirken hvor en må gå noen meter bortover en hylle som kun er en meter bred over et 100 meters dropp.
Espen, presten, guiden vår og de to mennene gikk opp det siste stykket, mens jeg ble sittende å nyte utsikten og stillheten. Hvordan kommer noen opp med ideen om å hugge ut en kirke oppe i en steinpilar for ca 1000 år siden? De håndterte ihvertfall høyden mye bedre enn meg.
Inne i kirken var Espen også fasinert over hvordan de hadde laget denne kirken, og ingeniøren i ham fikk ham til å spørre presten om dette. Svaret var at Gud laget denne kirken og plasserte den her. Fra et ortodoks kristent perspektiv er dette sikkert en god forklaring, men ikke for en ingeniør fra Nordeuropa. Skjønt, det forklarer muligens hvorfor han som lagde kirken ikke hadde problemer med høyden...
På vei ned fra kirken stoppet gruppen vår igjen under det store oliventreet. Presten forklarte oss at dette var et hellig tre og derfor måtte vi stoppe for en pause. Mens vi overholdt de lokale religiøse tradisjonene tok presten igjen opp temaet betaling. Vi fortalte at vi hadde avtalt en pris med guiden vår nede ved bilen, og at vi skulle betale ham når vi kom ned. Presten sa at vi hadde tre guider, ikke bare en, og at vi burde betale dem alle sammen. Vi forklarte at de to siste guidene ikke hadde spurt oss om de skulle guide oss, og at vi derfor aldri hadde inngått en avtale. Og hvorfor skulle to personer trenge tre guider for å gå opp til en kirke? Beina våre fungerer fortsatt, og vi klarer å se hvor vi bør plassere hendene og føttene våre. Presten påsto fortsatt at vi måtte betale de to siste guidene også. Så fortsatte han med å spørre om tips for seg selv siden han hadde åpent kirken for oss. Svaret vårt var at vi allerede hadde betalt 300 birr (96 kr) for å komme inn å se på kirken, og at han som prest fikk lønn av kirken. Han fortsatte med å fortelle oss om hvor fattig han og familien hans var, og at han hadde en kone og barn å passe på. I motsetning til den lokale bonden vi hadde avtale med om å være guide, hadde presten nye joggesko, fin bukse som ikke var sydd og lappet på hverken på knærne eller i baken, fin skjorte, jakke og mobil telefon. Siden presten hadde vært en hyggelig fyr frem til nå, og hadde forklart oss ting, sa vi at vi kunne gi han 10 birr som var det vi hadde av småpenger. Når han holdt opp sine 10 birr så han veldig skuffet ut og sa på engelsk at andre turister tipset ham med minst 50-100 birr. Presten fortsatte å spørre om penger til både seg selv og de to siste guidene, og vi forsøkte å forklare at dette ikke var rette måten å behandle turister på. Når vi først kom opp til kirken sa presten at han håpet at vi ville fortelle vennene våre om kirkene i Tirgey slik at de ville få besøk av flere turister. Nå fortalte vi ham at vi ville fortelle våre venner om maset turister ble utsatt for og at prestene var grådige. Vi ba ham oversette til guidene at de må bli enige med turistene om at de skal være deres guider før de begynner å kreve betaling.
Vår opprinnelige guide fulgte oss tilbake til Patrolen for å få betalingen for sin tre-timers jobb. Når vi nærmet oss bilen spurte han om han kanskje ikke kunne få Espens bukse, og når Espen sa nei, spurte han om han kunne få Espens sko. Vi kunne se at han nok trengte et par sko, men Espen trenger også skoene sine. Nå hadde vi fått nok av spørsmålene angående penger og å gi bort ting. Guiden ble betalt det vi hadde avtalt, mannen der vi hadde parkert fikk sin betaling, og så forlot vi Abuna Yemata Guh.
Etter alt maset trengte vi en kald drikke og kaffe. Vi stoppet innom Gheralta Resturanten, og vi satte virkelig pris på at noen lokale driver en ærlig buisness. I resturanten kom vi i snakk med et tysk par som hadde besøkt Abuna Yemata Guh kirken dagen før, og de hadde også hatt diskusjonen angående betaling og guider med presten. Han hadde også fortalt dem om sin fattige familie. En uke etter at vi forlot Tigray traff vi en annen overlander som hadde besøkte kirken noen dager etter oss, og han hadde også diskutert med presten. Når vi møter andre reisende er det trist at det vi husker best fra kirkene i Tirgay er alt masset og tiggende prester.
Etter å ha besøkt to kirker i Tigray hadde vi fått nok av grådige prester, og vi ville ikke besøke flere kirker selv om det var flere vi kunne tenke oss å se. Vi håper at prestene og kirken en dag forstår at måten de oppfører seg på ikke er bra for omdømmet deres. Hvis de ikke ønsker at turister skal besøke kirkene er det kanskje forståelig, men hvis de ønsker turistenes penger bør de også oppføre seg litt bedre. Jeg forstår at folk i Etiopia tigger om penger fra turister fordi vi har så mye mer enn dem, men jeg hadde ikke forventet det av prestene. Prestene i Tigray oppfører seg værre enn tiggerene på gata ikke som respektable representanter av kirken.
Aksum, den helligste byen i Etiopia, var vårt neste stopp. Vår Frue Maria av Zion-katedralen sies å oppbevare praktens ark (steintavlen hvor Gud skrev ned de ti bud til Moses) og er derfor et hellig sted for etiopiske pilgrimer. Vi derimot, besøkte Aksum fordi vi var mer interesert i byens tidligere historie. Fra ca 400 f.Kr. til ca 1000 e.Kr. var Aksum et handelssentrum som regjerte over store områder.
Kongene i Aksum fikk laget noen store obelisker som de fikk plassert på sine graver. Den største obelisken er 33 meter lang og veier 520 tonn. Man tror at denne obelisken falt når den ble forsøkt satt på plass og den ligger nå på bakken og er brukket i flere biter.
Etter å ha sett å obelisker, gravkammere og palass ruiner, så vi også Aksums «Rosetta-stein». Ezana steinen er fra ca 350 e.Kr., og teksten på den er skrevet på tre ulike språk; Sabaean, Ge’ez og Oldtids Gresk. Bortsett fra noen personer som ville selge oss suvenirer og noen som ønsket å guide oss, men som alle respekterte vårt nei, var det ikke noe mas i Axum. Befriende etter å ha besøkt Tigray. Etter et par interessante dager i byen var det på tide å forlate nordlige Etiopia og kjøre sørover til Simien Fjellene.
Malin