Globetrotter's unURBAN Project



Logistikk i Antarktis

Innlegg Globetrotter » 24/03/2013, 15:13

Forrige Antarktis-sesong var jeg mer eller mindre støkk (med unntak av verdens mest fantastiske bonus, for de som husker bloggen som involverte en Ford E350 med 6x6 og 44" dekk...) i hovedteltet som kjøkkenassistent og oppvasker. Denne sesongen signerte jeg for mekanisk avdeling, og tanken var at jeg skulle tilbringe store deler av sesongen i førersetet for en tråkkemaskin. Firmaet vi jobber for, Antarctic Logistics and Expeditions, leverer ikke bare tjenester til lange skiturer og fjellklatrere, men også til statlige forskningsprosjekter. I vinter fraktet vi alt materiell for et britisk forskningsprosjekt som heter Lake Ellsworth (www.ellsworth.org.uk). Utstyret ble fløyet inn til vår camp på Union Glacier, og deretter fraktet til Lake Ellsworth ute på platået på sleder trukket av tråkkemaskiner. Dette er muligens en av de flotteste kjøreturene jeg har hatt.

Bilde

I begynnelsen av sesongen kom det meste av utstyret inn med vår Ilyushin, og ble så lastet på "slides" og sleder.

Bilde

Til å håndtere konteinere bruker vi en svensk lift, kalt en Hammer. En genial konstruksjon! Konteinere blir stort sett løftet opp på "slides", en slags plastmmatte, og med litt beskyttelses skum-matter i mellom konteiner og den hardere plasten i sliden. Paller og mer "bulkete" last blir løftet på sleder.

For å komme opp på selve platået kjører vi fra camp og opp brearmer som tar oss gjennom daler og rundt fjell. Til slutt kjører vi opp et ganske bratt pass og deretter ut på selve platået. En utrolig flott rute!

Bilde

For å komme oss opp passet måtte vi rett og slett bygge vei med et par svinger. Det ble for bratt og kjøre rett opp. Prinsippet er det samme som for å bygge vei i hjemme. Man tar fra siden "inn" i bakken og dytter det ut mot kanten. Til slutt har man rett og slett en slags vei. Tror nesten jeg kunne ha kjørt opp med Patrolen.

Bilde

Bilde

Etter passet kjørte vi ut over platået mot der en innsjøen ligger under isen. Ideen bak prosjektet var å borre ned ca 3400 meter og ta prøver fra vannet og bunnsedimentene. Forsskerne tror at denne innsjøen kan ha vært adskilt fra resten av verden i kanskje så mye som 150 000 år. De er selfølgelig interessert i å se om der finnes liv. Dessverre sviktet borreutstyret i en kritisk fase, og de måtte avlyse videre forsøk denne sesongen. Vi håper de vil prøve igjen senere. Telefonen kom rett før nyttår om at de holdt på å pakke, og ville gjerne bli plukket opp. Vi brukte mesteparten av janur til å kjøre frem og tilbake til Lake Ellsworth.

Bilde

Landemerket vår når vi kom fra platået på vei til Union Glacier. Passet vårt ligger inne mellom fjellene et sted.

Bilde

Underveis ringer vi inn status og posisjon regelmessig på Iridium satellittelefon.

Bilde

Mye bra vær i Antarktis på sommeren, men med vind kommer driftende snø og dette tar ofte kontrasten. Veldig greit med GPS når man surrer rundt uti her.

Bilde

Schanz Glacier, og siste etappe ned mot Union Glacier og blå-is rullebanen vår. Hjem, kjære hjem!

[img]http://farm9.staticflickr.com/8372/8576087775_c0be0d2ffd_b_d.jpg[/img
------------------
Se flere bilder på http://www.flickr.com/malinandespen
Mer turinfo på http://www.unurban.no
Globetrotter

Skogens konge
 
Innlegg: 585
Registrert: 31/10/2008, 11:24
Bosted: Nissan Patrol

Re: Globetrotter's unURBAN Project

Innlegg stensth » 26/03/2013, 12:16

For en tur, for en jobb! :dance:
Kör Y61 med för lite extraljus men snart på 44"
stensth

Advanced Driver
 
Innlegg: 1170
Registrert: 24/10/2008, 10:29
Bosted: Vinterbro

Flyreising

Innlegg Globetrotter » 03/04/2013, 11:22

For noen år siden kommenterte en kamerat at han syntes at det å reise med fly var å reise for fort. Jeg hørte hva han sa, men jeg var vel ikke helt enig, og forsto vel egentlig ikke hva han mente fordi jeg syntes det var fantastisk å kunne fly. Det bringer meg raskt til nye og eksotiske steder langt vekk fra Norge. Men etter å ha flydd hjem til Norge etter å ha reist fem månder med bil i Afrika begynte jeg muligens å forstå hva han mente.

Bilde

Når man er et sted for en periode blir man vant til omgivelsene og det blir på en måte normalen. Etter å ha reist i Sørlige og Østlige Afrika i fem månder har jeg blitt vant til at folk bor i jordhytter, vasker klærne sine i elver og innsjøer, vasker og skrubber kjeler med sand, at vann blir båret fra den lokale brønnen og hjem til huset eller hytta, dårlige veier med mange hull, og folk som sitter å slapper av på veiskulderen fordi det er den offentlige møteplassen for hus i landsbyer som ligger tett opp til veien. Eller at folk lever av å selge 20 tomater og noen løk som er stablet fint på et bord. Jeg har blitt vant til at det kun finnes varmtvann i dusjen på campingplasser om ettermiddagen fordi vannet må varmes opp over åpen ild. Eller å vaske klær for hånd i tre månder fordi den siste vaskemaskinen vi så var i Sør Afrika. En politimenn er ikke nødvendigvi lenger din venn, men noen med makt som er på utkikk etter en bestikkelse. Jeg har blitt vant til å ha med meg sprøyter og sprøytespisser i tilfelle vi må oppsøke en doktor. Vi har blitt informert om at sykehusene i mange afrikanske land ikke har nok materiell til å kunne benytte en ny og ubrukt sprøyte til hver pasient. Dermed kan et sykebesøk ende opp som å spille russisk rullett når en vet at over 15% av befolkningen i sørlige Afrika har HIV.

Etter å ha parkert Patrolen i Arusha, Tanzania gikk vi ombord i et fly til Norge. Kun noen timer etter at vi hadde passert en masai jordhytte-landsby der husdyrene gikk fritt rundt, landet vi i vel organiserte Norge. Det er muligens det største kultursjokket vi noen gang har fått. Forskjellen fra Øst Afrika til Norge når det gjelder absolutt alt er helt enorm. Klima, kultur, bygninger, renhold, veier, helsesytemet, teknologi og ...., lista er lang. Det var nå jeg husket kommentaren om at å fly var å reise for raskt. Gapet mellom disse to stedene er så enormt, og vi hadde gått glipp av å se overgangen mellom dem.

Vi landet i Norge på en tirsdag ettermiddag og allerede fredag morgen var vi tilbake på flyplassen, denne gangen for å fly til Italia. Et vennepar skulle gifte seg og vi var invitert i bryllupet. Nok en gang hoppet vi fra ett sted til et annet, og selv om forskjellen fra Norgen til Italia ikke er kjempestor, er det nærmest en ubegripelig avstand fra Øst-Afrika. Det var utrolig å plutselig være i den italienske kulturen med å nyte livet med god mat og vin.

Bilde

Etter noen dager i Italia var vi tilbake i Norge hvor vi tilbrakte totalt en måned. Ikke en eneste gang i løpet av denne måneden kjørte jeg på en offentlig grusvei, måtte ta en manøver for å unngå hull i veien eller mennesker man ikke kunne se langs veien i mørket (det er helt utrolig hvor effektive Trygg Trafikk sine kampanjer har vært for å få folk til å bruke refleks), ikke har jeg vasket klærne mine for hånd, kranglet med politiet, eller hatt med meg nye og rene sprøyter i tilfelle jeg måtte oppsøke en lege. Trenger ikke helseforsikring engang.

Bilde

Med baggene våre fulle av vinterklær var vi igjen klare for å fly, denne gangen for å reise på jobb. Vi forlot Norge med alle trærne i høstfarger og landet til sommervær i Punta Arenas i det sørlige Chile. Etter et par dager med sol og t-skjorte temperatur fløy vi videre og landet til tidlig sommer i Antarktis med minus 20 grader og midnattsol. Nok en gang noen helt utrolige forandringer kun i løpet av noen timer på fly.

Bilde

I februar gjentok vi denne reisen, men denne gangen motsatt vei. Vi forlot sommeren i Antarktis og Punta Arenas, og landet til vinter i Norge. Etter litt tid hjemme for å hilse på familie og venner, samt organisere noen visum for videre reise i Afrika, var det på tide å fly sørover igjen. Før vi skulle hente ut Patrolen i Arusha hadde vi et lite stopp på Zanzibar, og vi byttet ut hvit snø med hvite strender.

Bilde

Igjen kunne vi se folk som bodde i jordhytter og folk som fraktet vann i bøtter hjem til husene sine. Etter ca en time i leiebilen og i andre politisjekkpunkt traff vi den første politimannen som hadde tenkt seg en bestikkelse (men det gikk selvfølgelig dårlig). Velkommen tilbake til Tanzania og Afrika!!

Nå er det er på tide å reise saktere og kanskje til og med tenke litt på karbon foravtrykket mitt. Etter som jeg også hadde noen flyturer hjemme for å besøke en søster i Trondheim, same plukke opp noen visum i Stockholm, påpekte Espen at jeg måtte ha et karbon-fotavtrykk tilsvarende et lite land etter alle de flyturene jeg har hatt de siste måndene (han er vel ikke så langt etter...).

Jeg ser frem til å reise litt saktere og se forskjellene og de små forandringene fra et område til et annet. Noen mennesker synes selv det å reise med bil er å reise for raskt. I Kanadisk Arktis jobbet jeg sammen med Alastair Humphrys (www.alastairhumphreys.com) og han hadde brukt fire år på å sykle jorden rundt. Han sa at han syntes at selv det å sykle noen ganger var å reise for raskt, og han hadde ved en seinere anledning brukt en måned på å gå på tvers av sørlige India. I Sør-Afrika mens vi ventet på at Patrolen skulle komme fra Sør Amerika traff vi på Amy og Aaron (http://www.walking4water.org/index.html) på gjestehuset der vi bodde, og de går for tiden fra Cape Town til Cairo. Det er vel å reise så sakte som det går ann fra et sted til et annet, og opplevelsen av å reise må være en helt annen enn den vi har der vi sitter i en bil. Av og til kan jeg muligens være enig i at det går for fort å reise med bil, men det er i hvertfall et sted mellom å gå og fly, og jeg er veldig fornøyd med de mulighetene det gir oss.

Så la oss komme oss tilbake på veien og forhåpentiligvis se forandringne fra Øst-Afrika til Norge etterhvert som de kommer på utsiden av bil vinduet vårt. Og dukker det opp noe ordentlig spennende kan det til og med hende at vi stopper opp og kikker litt ekstra.

Malin
------------------
Se flere bilder på http://www.flickr.com/malinandespen
Mer turinfo på http://www.unurban.no
Globetrotter

Skogens konge
 
Innlegg: 585
Registrert: 31/10/2008, 11:24
Bosted: Nissan Patrol

Re: Globetrotter's unURBAN Project

Innlegg Globetrotter » 11/04/2013, 13:38

Hei!



Håper det går greit med et innlegg på engelsk. Hadde egentlig tenkt å bare poste en link til www.unurban.no, men her kommer den i sin helhet...



**



We’ve now been on the road for almost three years. There have been two longer breaks, one for about three months in Patagonia when we flew in to work in Antarctica, and a second break, for about 5 months when we signed up for another season in Antarctica earlier this year. Other than this we’ve been more or less on the move, and we have driven about 100 000 kilometers since we set out from Florida, US, in 2010. The Patrol has been great! No major problems and only “standard” maintenance as a few bushes, and oils and filter changes. Still, sometimes we need to get some new parts, and that is for some reason much easier to take care of when we are in Norway or when we get “visitors” from home. This time we have packed the bags full. So, here is a quick update on things we have to do before starting our last leg through Africa.



The Optima batteries gave me some headache the last couple of months on the road. It seems they don’t charge properly, and the length of the relatively small cable combined with the Patrol’s infamous low charging voltage (about 13,9, probably 13,6-7 on the aux batteries in the back), I believe this to be the problem. AGM batteries (and gel) should have 14,4 volts, and this will now be fixed with a CTEK DUAL250 dc to dc charger. This is also an intelligent charger that will switch to a different charging program when the battery is closer to full. A nice bonus is the built in solar controller that also feeds the intelligent charging programs so that it switches to maintenance charging when the battery is full. A very nice piece of equipment that I really look forward to install and try.



Bilde



Next up is a new set of lights. My old ones have literally been shaken to pieces, so now we’ve picked up two 60 W xenon high-beams that should take care of the dark roads in the late afternoons driving north.



Bilde



The compressor that we “fixed” epoxy glue down in Malawi is up for a set of new valves.



Bilde



Our trusted Garmin GPS died on us just before we left Africa. The contact for the USB plug (and thereby charging) has vibrated off the motherboard, and refused to accept charging. A new Garmin Nuvi 2595 was purchased in Norway before we left, and all maps should now be loaded and tested. We’ll see if it performs as well as the old Nuvi 255w. It would be nice with the 3590 for multi-touch, but it cost more than 100 bucks extra. Maybe next time if Garmin wants to be a sponsor…



Something we’ve been looking for a little while are new bushes for the rear control arms. Leaving Norway three years ago, I had new third party polyutherane bushes in the arms (they came with my new adjustable arms). These were gone after about 40 000 km. I looked for new Patrol bushes in Bolivia, but they were sold out, and I decided to install some Nissan Pathfinder bushes instead. These have the same inner and outer diameter, but significantly less rubber in them as the Pathfinder is a much lighter vehicle than the Patrol. These have now done about 60 000 km, but I’d like to change them before setting out north from Kenya as these roads will probably be the worst so far on the trip. And as this is a pretty remote area, I’d like everything to be in perfect order. I found a press in the garage where we stored the car.



Bilde



Another thing that needs to be looked after every now and then is our water purification system. It is always a little disgusting to remove the old one…



Bilde



These cartridges have been hard to find outside Europe and North America, but then we only need to replace them after 4000 liters or 9 – 12 months (some change after 6 months, but we have been fine). Not a huge problem as they don’t take up much space, but our challenge was that we never intended to be away this long. We had to order one from the UK, and it ended up being ridiculously expensive as shipping costs and the Norwegian value added tax is quite steep. If you have a filter system for your water, stock up on cartridges when you can, and hopefully a place where it is cheap. We also brought with us a new tap as the old one show signs of leaking after three years of abuse, and also a few meters of plastic hose as the old one looks, well, old.



Bilde



The Patrol has now been parked for five months, and we will of course change all the oils and all filters before we start driving north. We have some spare fuel an oil filters in the car, and we also picked up an extra fuel filter in Norway so that we don’t have to drive around and look for this in Tanzania. We should have all the spares we need for the drive across the Sahara and back to Europe. I hope…



There are multigrade syntetic oils to find in Arusha, so the “normal” 5w-40 (or 10w-40) that I prefer to put in should be available. I also thought I should change the oil in the rear diff as this is the one that gets most of the mileage. And talking about the diffs, I really hope that the seal we had some problems with in the front axle is still holding. We’ll see.



Other items that came with us in our bags are a stack of guide books to see us through Northern Africa, Middle East, and Eastern Europe, and also a long static rope for a winch extension line. The rainy season in Eastern Africa is just about to kick off, and we’re going to have to drive through it. Would be really nice with a new set of 37 inch BFG Mud Terrains for that job, but they wouldn’t fit in the bags…



More soon!
Espen
------------------
Se flere bilder på http://www.flickr.com/malinandespen
Mer turinfo på http://www.unurban.no
Globetrotter

Skogens konge
 
Innlegg: 585
Registrert: 31/10/2008, 11:24
Bosted: Nissan Patrol

Re: Globetrotter's unURBAN Project

Innlegg Globetrotter » 11/04/2013, 13:44

Åja... Jeg holdt på å glemme denne lille detaljen. Noen som vet om det fremdeles er mulig å få tak i ring-pinjong sett med 5.42 utveksling fra Island???????

**

Just changed the oil in the rear diff. Ouch…

Bilde

What was I saying about wanting to have everything in perfect order before we start driving north? Well, I filled it up with new oil, and I’ll inspect it again in Nairobi about 1000 kilometers from here. As everything has gone so smooth until now, maybe it is time with some excitement. Can we cross Sahara with this set of ring and pinion…?

Espen
------------------
Se flere bilder på http://www.flickr.com/malinandespen
Mer turinfo på http://www.unurban.no
Globetrotter

Skogens konge
 
Innlegg: 585
Registrert: 31/10/2008, 11:24
Bosted: Nissan Patrol

Regntid

Innlegg Globetrotter » 13/04/2013, 16:36

Bilde

Når vi forlot Sør Afrika i mai 2012 hadde vi fem månder på veien i tørketiden. Vi hadde ikke en dråpe regn i de tre måndene på midten, og livet på veien enkelt og greit. Fordi vi hadde en pause på seks månder der bilen sto lagret i Arusha forsøker vi nå hvordan det er å reise i Afrika i regntiden. Fordelen med å reise i regntiden er at landskapet nå ser temmelig annerledes ut enn det brune, tørre og støvete landskapet vi forlot i september. Nå er det grønt overalt, og blomstrene blomstrer.

Bilde

Bilde

Etter å ha vært på veien i litt over en uke forstår vi at det å reise i regntiden vil bli litt annerledes. At det er regntid betyr ikke nødvendigvis at det regner hele dagen, selv om det også skjer noen ganger. Som oftest regner det noen timer i døgnet, og så langt har det for det meste vært om kvelden og natta. Dette gir oss en utfordring når vi ønsker å lage middag sent på ettermiddagen eller kvelden. Kanskje de fleste middager nå vil ende opp som supper.....

Bilde

Veiforholdene vil bli mer utfordrende siden grusveier vil ende opp som gjørmeveier med store vanndammer som vi må krysse. For tiden er vi i Nairobi, og her har det virkelig vært noen kraftige regnbyger og vannet flyter som bekker i grøftekanten. Nord og nordvest Kenya, hvor vi ønsker å reise til nå, har også hatt ekstrem-regnvær. Flere har fortalt oss hva de har hørt om forholdene i nord, og denne avisartikkelen gir oss ikke et veldig positivt inntrykk.

Bilde

Kraftig nedbør har ført til oversvømmelse,jordskred, folk har måttet forlate hjemmene sine, og veier har blitt vasket vekk. Men det er vanskelig å vite hvordan forholdene virkelig er i “sanntid”, så vi reiser nok snart nordover for å virkelig finne det ut.

Kanskje sitter vi som disse bavianene om noen dager, kikkende opp på himmelen og venter på at regnet skal stoppe.

Bilde

Malin
------------------
Se flere bilder på http://www.flickr.com/malinandespen
Mer turinfo på http://www.unurban.no
Globetrotter

Skogens konge
 
Innlegg: 585
Registrert: 31/10/2008, 11:24
Bosted: Nissan Patrol

Re: Globetrotter's unURBAN Project

Innlegg Globetrotter » 14/04/2013, 18:48

Ellers har vi oppdatert planlagt reiserute nordover:

http://iloapp.unurban.no/blog/plan?Home

...og dessuten møtt flere overlandere. Disse på vei sørover i en Defender 130:

http://iloapp.unurban.no/blog/overlanders?Home

Stilig bil i passe størrelse. De knakk dessverre et par fjærer og støtdempere på vei sør på Moyale - Marsabit veien, men hadde erstattet fjærer og dempere med Australske varer i Nairobi. Så bra ut!

E
------------------
Se flere bilder på http://www.flickr.com/malinandespen
Mer turinfo på http://www.unurban.no
Globetrotter

Skogens konge
 
Innlegg: 585
Registrert: 31/10/2008, 11:24
Bosted: Nissan Patrol

Re: Globetrotter's unURBAN Project

Innlegg stensth » 15/04/2013, 07:45

Det skal fortsatt finnes 5,42 på fjallasport.is ellers så finns det en italiensk butikk som har dette oppsettet også. Link til butikken finnes her på siden.
Kör Y61 med för lite extraljus men snart på 44"
stensth

Advanced Driver
 
Innlegg: 1170
Registrert: 24/10/2008, 10:29
Bosted: Vinterbro

Sørlige Kenya

Innlegg Globetrotter » 25/04/2013, 22:55

Fra Malins bilder av regn i forrige post har vel de fleste allerede pønsket ut at det er regntid i Øst-Afrika. Vi var selvfølgelig klar over dette, men vi bestemte oss for at det kun ville gjøre turen mer spennende. Første stopp etter Zanzibar var Manfreds gård i Arusha, Tanzania, der vi hadde lagret Patrolen, og derifra var tanken å krysse grensen til Kenya. Tidligere hadde vi vurdert å kjøre rundt Victoriainnsjøen via Rwanda og Uganda, men siden vi vil komme oss inn i Egypt før Ramadan begynner 9. juli, konkluderte vi at dette ville bety å måtte «skynde seg» gjennom flere av landene for å rekke til Egypt i tide. Rwanda og Uganda blir satt på listen for «neste gang»...

Etter noen dager på Manfreds gård i Arusha i skikkelig regnvær var vi ikke lengre like overbeviste om at reising i regntiden bare vil gjøre turen mer spennende. Skjønt, spennende kan det vel alltids bli, men kanskje ikke spesielt komfortabelt. Et taktelt er fremdeles bare et telt, og gjørmen vi hadde minner mest om en blanding av lim og sleipt fett. Vi forlot Arusha mot grensen av Kenya i regn.

På kartet er den merket som en av hovedveiene mellom Tanzania og Kenya. Vi skjønte vel at det ikke var helt tilfelle, men vi hadde regnet med noe mer enn en «jord-vei». På engelsk kaller man det et «dirt track», men jeg kommer ikke på et tilsvarende norsk ord. Det er vel muligens for at kjøring på noe som er dårligere enn «grusvei» i Norge er strengt forbudt og straffes på linje med bankran og voldtekt? Vel, heldigvis var ikke veien altfor våt, og fra grensen kjørte vi gjennom Tsavo West Nasjonalpark. Da dette er en offentlig vei betales det ingen inngangsavgift, og langs veien så vi elefanter, giraffer, antiloper og mye annet rart. Vel igjennom parken kom vi til Lumo Wildlife Reserve og Lions Bluff. Vi fikk en glimrende campingplass med flott utsikt, og neste dag fikk vi et tilbud om å ta inn på lodge’en som vi rett og slett ikke kunne si nei til. Det er definitivt lavsesong! Lodge’en har en utrolig beliggenhet og skikkelig safari-stil.

Bilde

Bilde

Vi kjørte rundt i reservatet i timevis, men som følge av regnet hadde vi fått høre at dyrene stort sett gjemte seg i busker og kratt, og det stemte på en prikk. Noen få sliter litt mer med å gjemme seg, og kommer dessuten gjerne frem for å «leke» i den røde gjørmen.

Bilde

Fra Tsavo området satte vi kursen mot Nairobi. Dette er hovedtransportåren mellom Mombasa ved kysten og hovedstaden, og veien var full av lastebiler. Vi passerte også noen politisjekkpunkter langs veien, men i motsetning til politiet i Tanzania har disse karene oppført seg eksemplarisk. De hilser og smiler, og vinker oss stort sett igjennom. Etter nesten to måneder i Tanzania (tilsammen, både før og etter Antarktis) der vi ble stoppet i annenhvert sjekkpunkt (og det er MANGE av dem), var vi SERIØST drittlei av politioffiserer som lener seg inn vinduet og forteller oss noe svada om ett eller annet problem. De fleste passet seg for å direkte foreslå at vi betalte de litt under bordet, men spørsmålet «så hvordan har du tenkt å fikse dette?», var rimelig enkelt å forstå. Etter en liten stund går det opp for dem at vi ikke har til hensikt å betale de noe som helst (de har nemlig ingen interesse av å skrive ut en offisiell bot, som er det vi foreslår), så vifter de oss alltid videre. Men det er utrolig irriterende å kaste bort så mye tid gang på gang, og det er ikke få ganger vi har fått høre at da må vi i retten. Og kanskje det aller mest irriterende er når de omsider vinker oss avgårde, virker det som om de har glemt og tilgitt alt, «velkommen til Tanzania!! Karibu!» Sikkert... Trist at det skal være dette man husker best fra Tanzania...

Ooooo-kay! Vi kom oss til Nairobi, og ettersom det begynte å bli sent ville vi ikke kjøre alt for langt inn mot sentrum.

Bilde

Vi hadde allerede sittet nærmest stille i en time i tett trafikk, og vi valgte å svinge av hovedveien og sette kursen mot forstaden Karen, like vest for sentrum. GPS’en tok oss rett inn til Karen Camp, og der parkerte vi i et par cm med vann. En skikkelig regnstorm hadde hengt over Nairobi de siste dagene, og vi fikk med oss slutten. Det var vann alle steder, og strømmen kom og gikk. For det meste gikk, faktisk...

Den opprinnelige planen var å kjøre den såkalte Turkana-ruten nordover til Etiopia. Veien går gjennom et avsidesliggende område nord i Kenya, og Turkana innsjøen går helt over grensen til Etiopia. Problemet er regntid, og vi har i løpet av de siste ukene heller ikke funnet noen andre overlandere som er på vei nord, og i hvert fall ikke som vurderer denne veien. Den neste utfordringen er at der finnes ingen grensepost på Kenyansk side av grensen, og vi må dermed stemple ut i Nairobi. Og på denne måten har vi da ifølge de som vet dette i Nairobi, fire dager på oss til å grysse grensen. Til sammen kom vi til at dette kunne like gjerne gå dårlig som bra, og valgte ikke å stemple oss ut i Nairobi. Et par i en Land Rover som vi traff i Karen hadde akkurat kommet sørover langs veien fra Moyale til Marsabit og Isiolo, og fortalte at de hadde brukt en dag på 40 km. På nyhetene neste dag fortalte de om utvaskede veier og biler som ble tatt av «flash floods». Nok et ord jeg mangler på norsk... Forslag??? Vi konkluderte altså med at veiene i nord rett og slett var skikkelig dårlige, og at risikoen for å ikke nå grensen langs enda mindre veier var for stor. Dessuten var det et par steder til i Kenya vi hadde lyst til å se før vi krysset grensen til Etiopia.

Vi stakk også innom Jungle Junction for et par dager, og traff flere andre reisende, både syklister, backpackere, motorsyklister, og noen overlandere. Etter noen sosiale dager og flittig shopping på Nairobis shoppingsentre, satte vi kursen nordover for å ta en kikk på forholdene. Ruten vi hadde blinket oss ut gikk nordvest-over for å få med oss Rift Valley Innsjøene, Naivasha, Nakuru, Bogoria og Baringo. Meldingen om flodhest i camp kom fra første stopp ved Naivasha, og derifra kjørte vi neste dag opp til Baringo og Robert’s Camp. I porten fikk vi høre at campen egentlig var stengt på grunn av oppusing, men om vi hadde alt vi trengte selv, så kunne vi jo alltids bli noen dager om vi ikke brydde oss om litt arbeide i nærheten. Når vi svingte inn på området beregnet for camping skjønte vi hvorfor de hadde stengt. Halve stedet var «tatt» av innsjøen.

Bilde

På veien passerte vi dessuten Ekvator. Patrolen er dermed tilbake på den nordlige halvkule for første gang siden Ecuador!

Bilde

Vi fikk høre at i løpet det siste året har innsjøen steget flere meter, og halvparten av campen var borte. Stedet ved siden av var HELT borte, og hadde stengt allerede da sjøen begynte å stige året i forveien.

Bilde

Vi booket oss en kar med båt og hadde noen beghagelige timer ute på innsjøen. Fra denne siden kunne vi studere i detalj hvor mye innsjøen hadde steget. En kveld vi satt på terrassen i den stengte restauranten hadde vi tre flodhester i camp, og de gresset omtrent en meter fra bilen. Dessverre følte jeg ikke for å prøve å albue meg frem til bilen for å hente kameraet, så det ble dårlig med bilder...

Bilde

Bilde

Fra Baringo hadde vi sett på kartet at det gikk en vei til Maralal. Maralal er «siste» landsbyen der du kan fylle drivstoff når man kjører mot Turkana, og vanligvis kommer de fleste overlandere inn fra Isiolo på «hovedveien» mot Marsabit og Moyale. Vi spurte og grov, og folkene som drev (og ordnet opp) Roberts Camp var svært behjelpelige. Andre som bodde i området kom innom, og vi fikk etthvert brakt på det rene at forholdene var relativt bra. Det hadde sluttet å regne et par dager tidligere, og på http://www.yr.no (!) så vi at det var meldt opphold i hele Turkana området i flere dager. Vi hørte også at veiene lengre nord i større grad var sand og grus, noe som tåler mer regn før de blir dårlige. Turkana har vært et mål siden vi kom til Afrika, så vi bestemte oss for å gi jernet!

Mer snart!
Espen
------------------
Se flere bilder på http://www.flickr.com/malinandespen
Mer turinfo på http://www.unurban.no
Globetrotter

Skogens konge
 
Innlegg: 585
Registrert: 31/10/2008, 11:24
Bosted: Nissan Patrol

Turkana

Innlegg Globetrotter » 07/05/2013, 11:08

Vi har alltid fått høre hvor vanskelig og fjern denne ruten er. Og som vanlig, må vi vel si, tenker vi at dette er ganske overdrevet. Selvfølgelig er det et kjedelig sted å bryte sammen, men det kommmer biler og lastebiler langs veien. I hvert fall et par ganger om dagen. Så lenge man da har vann og mat til å klare seg et par dager er det greit. Enda bedre om man har utstyr til å berge seg selv eller en satellittelefon til å ringe etter hjelp. Ruta de Lagunas i Bolivia er minst like avsides og øde som denne, og muligens også like vakker. Kanskje. For en ting er sikkert, denne kjøreturen er sansynligvis den flotteste så langt i Afrika. At det er regntid tror jeg i dette tilfellet setter en ekstra spiss på det hele da det som vanligvis er ørken nå nærmest står i full blomst. Terrenget skifter for hver bakketopp og det ene utsynet vakrere enn det andre kommer på løpende bånd. Lake Turkana er virkelig en juvel for alle Afrika-Overlandere!

Bilde

Veiene har ikke på langt nær vært så dårlige som fryktet. Folk har oftest en tendens til å legge på litt, og en faktor i vår favør (i tillegg til en dugandes Patrol) var at det ikke hadde regnet på et par dager. Fra Baringo til Maralal var veien for det meste tørr, og det var kun noen kortere seksjoner med litt fuktig underlag igjen etter regnet. Dog kunne vi se tydelige spor etter lastebiler som hadde sittet fast der veien hadde blitt omgjort til myr etter siste regnskyll.

Bilde

Vi tilbragte natten i Maralal på Yaha Camel Club (!) og toppet opp med fuel morgenen etter før vi kjørte nordover mot Turkana. Veien fra Maralal og nordover gikk i et mer kupert terreng, og dermed er gjørme et mindre problem. Underlaget var fast og fint stort sett hele veien til Turkana. Landskapet er nærmest ubeskrivelig vakkert, og bildene rettferdiggjør ikke opplevelsen av å kjøre denne strekningen. Man begynner oppe på et platå på omtrent 2000 moh og kjører utpå kanten for så å sette nesen nedover til man er nede på omtrent 400 meter ved Lake Turkana.

Bilde

Noen timer nord for Maralal passeres landsbyen Baragoi, og etter enda noen timer begynner følelsen av å være langt ute i ingenting virkelig å sette inn. Ikke så lenge før Baragoi passerte vi en gjeng med seks-syv unge menn (noen bare tenåringer) med Kalashnikov’er, men de virket ikke interesserte i oss i det hele tatt. Ved et politi-sjekkpunkt i landsbyen spurte vi om dette var vanlig, og fikk til svar at jo, det var det. «Not a problem!» Hm..

Langs veien som så mange har beskrevet som støvete og ørkenaktig er i regntiden grønn og frodig, og det er blomster overalt.

Bilde

Bilde

Sent på andre dagen med kjøring nordover fikk vi det første glimtet av Lake Turkana, og landskapet begynner å bli tørrere. Noen kilometer opp langs bredden på østsiden ligger landsbyen Loiyangalani som er målet vårt for dagens etappe. Midt i byen er en oase med camping!

Bilde

Noen har muligens merket seg i løpet av vår tid på veien at vi ikke poster mange bilder av mennesker. Mange steder er det helt greit å ta bilder av folk, andre steder vil man ikke bli tatt bilde av i det hele tatt. Der det er tilfelle prøver vi selvfølgelig å respektere det. Ellers er det i mange områder i Afrika, spesielt der man har hatt en del turisme opp over årene, greit å ta bilder, men kun mot betaling. Dette har ofte en effekt som vi ikke er spesielt begeistret for. Resultatet av dette er dessverre at så snart noen av de lokale ser en turist med kamera, blir man nærmest overfalt og jaget for å bli tatt bilde av (for da får man penger). Dette kan bli ganske plagsomt, og det ligger ikke i alles kultur å ta et nei for et svar. For å unngå dette og for å få gå «litt» i fred, legger vi i noen tilfeller rett og slett igjen kameraet innelåst i bilen. Dette var tilfellet i Loiyangalani, muligens en av de mest fargerike og varierte landsbyene i hele Øst-Afrika når det kommer til folkeslag, stammmer, språk og kultur. Flere vi snakket med i landsbyen kunne snakke både fire og fem språk. Fryktelig synd å ikke kunne vise frem bilder av flotte mennesker, men av og til mener vi at det er best å la være.

Bilde

Vi spurte og grov om veien videre, men det er sjelden at man finner troverdig og nøyaktig informasjon om noe som ligger lengre bort enn en kort dags kjøretur. I Loiyangalani fant vi biler som hadde kommet fra North Horr, som ligger omtrent halvveis ut til Marsabit på «hovedveien». Derifra visste vi lite, og de aller fleste anbefalte oss å ta den sørlige ruten ut til hovedveien fra Loiyangalani. North Horr ligger i utkanten av Chalbi Desert, og dette området blir til en sump i regntiden. Ikke et gunstig sted å bli sittende fast med andre ord. Ergo, for å få nøyaktig informasjon må vi rett og slett kjøre til North Horr for å se på saken selv. Veien inn er enda mer ørkenaktig enn ved Turkana, men igjen viser det seg at etter regn er ørkener enda vakrere enn vanlig.

Bilde

I North Horr blir vi fortalt at veien igjennom Chalbi er oversvømt. Pokker... «Men dere kan jo ta den mer nordlige regn-sesong-veien». Jasså? Denne har vi ikke på våre kart, hverken digitale eller papir, men det høres jo unektelig lovende ut. En kar i en Landcruiser pick-up forteller oss at han kom denne veien fra Marsabit for et par dager siden, og veien var grei. Eneste vanskelige punkt er en elvekryssing, og han vet ikke hvor mye vann som er der nå. Vel, tut og kjør! Vi får de nødvendige veibeskrivelsene og gir oss i vei på nok en utrolig flott etappe.

Bilde

Et stykke før den omtalte elvekryssingen så vi en Land Rover 110 som hadde parkert elegant midt i veien med girkassehavari. Etter å ha forsikret oss om at alt var i orden og hjelp på vei, spurte vi om elvekryssingen, og dagen i forveien hadde den kun vært en halvmeter dyp. Når vi kom frem hadde elven gått ytterligere ned, og når vi passerte var det sikkert ikke mer en en 30 cm. Nesten litt kjedelig etter å ha fundert på denne i mange timer.

Bilde

Planen var å tilbringe natten i nok en oase der vi hadde hørt at man kunne campe. Dessverre var stedet stengt og alternativene var ikke spesielt fristende. Ikke noe galt, men vi vurderte det slik at vi kunne rekke helt til Marsabit før det ble mørkt.

Bilde

Veien var grei, og det fuktige områdene hadde vi passert. Fire timer med agressiv risting senere svingte vi inn på Henry’s Camp i Marsabit like etter etter at solen gikk ned. Folk og utstyr i god behold, og alt vel. Nå var det kun den beryktede Marsabit – Moyale veien som gjenstod før de gode veiene i Etiopia begynte.

Espen
------------------
Se flere bilder på http://www.flickr.com/malinandespen
Mer turinfo på http://www.unurban.no
Globetrotter

Skogens konge
 
Innlegg: 585
Registrert: 31/10/2008, 11:24
Bosted: Nissan Patrol

Veien fra Marsabit til Moyale

Innlegg Globetrotter » 10/05/2013, 17:00

Denne veistrekningen må være en av de mest berømte i hele Afrika. Stort sett for alle de kjipe årsakene. Biler bryter sammen og folk må campe langs veien da de ikke rekker frem til neste sted før det blir mørkt. Vel, her kommer vår beretning.

Veien gjennom Marsabit og de første kilometerne ut av byen så ikke veldig lovende ut. Dype søkk etter lastebiler som har jobbet seg gjennom gjørme, og få tegn til vedlikehold. I Kenya kjører man på venstre side av veien, men i Marsabit virker det som at gjeldende regel er beste spor og førstemann til mølla.

Bilde

Det er omtrent 240 kilometer fra Marsabit til Moyale på grensen til Etiopia. Noen kilometer ut av Marsabit blir veien straks bedre, og de neste 150 kilometerne var mye bedre enn fryktet. Veien er selvfølgelig grov og humpete på enkelte steder, men slett ikke verre enn mange andre veier vi har kjørt i løpet av turen vår. Landskapet er storslagent når man krysser slettene på vei nordover mot fjellene som ligger langs grensen. En interressant observasjon vi gjorde oss var veien som Kineserne holder på å bygge langs den eksisterende. Den er stort sett blokkert for bruk selv om det er seksjoner som ser ferdige ut, men det kan ikke ta så alt for lang tid før det er mulig å kjøre Cape til Cairo i selv den mest tunglastede campingbil. De grove firehjulstrekkernes æra på denne ruten er snart historie...

Bilde

Flott utsikt på vei nordover. Den nye veien kan ses til høyre i bildet.

Bilde

Når vi nærmet oss Sololo ble ting mer interessant. Det begynte å regne.

Bilde

Og det er ikke så mye nedbør som skal til for å forandre veien til noe mer utfordrende. Forran på veien så vi plutselig flere lastebiler og busser som hadde stoppet langs kanten. Vi kjørte sakte opp på siden og skjønte fort at de rett og slett ventet på at veien skulle tørke opp. For oss derimot var det ikke så vanskelig, og jeg tror heller ikke det hadde vært noe problem for de fleste firehjulstrekkere med en halvveis erfaren sjåfør.

Bilde

Etterhvert fant vi flere lastebiler som satt fast i gjørmen, og det er normalt dette som gir overlandere problemer. Når en lastebil sitter fast kommer gjerne neste og vil prøve seg forbi på siden, og ganske raskt er veien blokkert. Noen steder kan man kjøre rundt, men mange steder er dette vanskelig. I dette tilfellet kom vi oss greit forbi.

Bilde

Som en siste utfordring sendte de lokale værgudene oss et siste krampeaktig regnskyll. Når vi kom frem til der elven gikk over veien hadde allrede andre biler ventet et par timer på at vannet skulle gå ned.

Bilde

http://youtu.be/XeSe403pvKs

Vi lurte inn sperren bak for sikkerhets skyld og krysset greit. Neste stopp var grensen til Etiopia. Kjøreturen tok oss ca åtte timer, og de siste 80 kilometerne tok definitivt mer tid enn de første 110. Det er heller ikke vanskelig å se for seg at denne veien blir en betydelig utfordring i kraftig regn, men for oss var den ikke på langt nær så ille som vi hadde fått høre.

God tur!
Espen
------------------
Se flere bilder på http://www.flickr.com/malinandespen
Mer turinfo på http://www.unurban.no
Globetrotter

Skogens konge
 
Innlegg: 585
Registrert: 31/10/2008, 11:24
Bosted: Nissan Patrol

Omo, Arba Minch og Riftdalen i Etiopia

Innlegg Globetrotter » 15/05/2013, 21:51

Bilde

Etter en lang dag på Marsabit – Moyale veien med to timers påfølgende grensekryssing var det nok for en dag. Vår første natt i Etiopia ble tilbrakt i et hotel 1,5 km fra grenseposten. Der ble vi også servert vårt første Etiopiske måltid bestående av grillet geitekjøtt (legg merke til mini-grillen som står på serveringsbrettet!), injera (en tradisjonell Etiopisk surdeig-pannekake som spises til frokost, lunsj og middag), ris med grønnsaker, og vår første Etiopiske øl. Det smakte godt etter en lang dag.

Bilde

Neste dag fulgte vi hovedveien nordover til Yabello hvor vi tok av på grusveien mot Konso. Befolkningen i Konso-området er bønder, og de har bygget noen utrolige terasser for å kunne dyrke avlingene sine i bratte skråninger. Dette området er i den østlige delen av Omo dalen som er kjent for alle sine ulike stammer. Vi hadde ikke stått parkert i mange minutter på stedet vi ønsket å campe i Konso før vi ble tilbudt en tur til Hamer-stammen, eller hvilken som helst annen stamme vi ønsket å besøke. Det ville vært utrolig fasinerende å se disse stammene og lære mer om deres kultur. Men etter å ha lest andre reisendes blogger fra besøk til Mursi stammen høres det ikke ut som at turisme har medført en positiv utvikling for dem. Du kan lese mer om Taniya og Clive’s erfaringer hos Mursi stammen på deres blogg (deres beskrivelser kommer et stykke ned i posten)(på engelsk) http://catsitchyfeetcom.ipage.com/CaTs_ ... iopia.html

For dem som leser tysk eller bruker google translate kan Andrea og Georgs blogg fortelle om deres opplevelser: http://www.toyotours.com/Weltreise/Blog ... richt.html

Når vi kjørte fra Moyale til Konso kunne vi også merke en forskjell på unger og noen voksenes oppførsel. Folkene fra Moyale og nordover brydde seg ikke noe særlig om oss, men nærmere Konso ble det mer og mer tigging. Ungene ropte etter oss om vi ikke kunne gi dem sjokolade, penner eller plastikkflasker. Vi har opplevd det samme i områder som nordvestlige Namibia, unger i sørlige Mosamik, og noe i Turkana området, dette er områder der mennnesker og stammer er utsatt for forholdsvis mye turisme. Vi har hørt om at biler med turister kaster penner og søtsaker ut av bilvinduet slik at de kan ta noen fine nærbilder av unger (Dette helt sykt, og hva slags turister er dette? Tenker de ikke på konsekvensene i det hele tatt?) Vi bestemte oss for å droppe «innfødt-sightseeing» i Omo dalen.

I løpet av natten regnet det temmelig kraftig, og når vi forlot Konso stoppet en mann oss og fortalte at veien var stengt 30 km lenger frem. Lastebiler og annen trafikk hadde snudd og kommet tilbake. Vi betemte oss for å kjøre og se om forholdene hadde forandret seg siden det nå hadde sluttet å regne. Det var et par områder med litt gjørme og noe vann i små elvekryssinger. Det vanskligste stykket var et området der vannet graver vekk veien litt etter litt, og det var nå blitt en skarp sving i veien. Vi så noen lastebilder med lange tilhengere som hadde parkert på den ene siden fordi de ville ikke klare svingen uten at tilhengeren ville falle ned. De hadde heller ingen muligheter til å snu rundt de store bilene siden alt var vått og gjørmete. Det eneste lastebilsjåfører kan gjøre uten å kjøre seg helt fast er å vente på solen slik at den kan tørke opp området. Andre biler med firehjulstrekk kom seg rundt uten problemer, og det gjorde vi også.

Bilde

Langs veien fra Konso til Arba Minch opplevde vi et, for oss, nytt fenomen. Unger gjorde en spesiell dans når de så oss komme kjørende, og rett før vi skulle passere dem holdt de ut hånden og spurte om penger. Denne dansen ble ikke kun danset for oss turister, men også for lokale biler og busser.

Video av dansende unger på Youtube: http://youtu.be/YQdQsHUEY2w

For å kjøre bil i Etiopia må en være hundre prosent oppmerksom og virkelig være forbredt på at alt kan skje. I noen områder virker det som landsbyene gjeter alle sauene og kuene sine på og spesielt langs veien. Kanskje dette er det eneste området for fellesbeite siden det meste av området utenfor veien ser ut til å være dyrket jord. I tillegg er det okse- og eselkjerrer som en må navigere rundt. Det er ikke bare dansende unger, det er i det hele tatt utrolig mange mennesker. Når en kjører gjennom landsbyer og små byer må en virkelig følge med fordi veien fungerer også som et torg og møteplass. Det virker som om noen personer ikke er vant til biler, eller at de ikke forstår at biler i fart kan foråsake skade. Høres kanskje ut som at det ikke er noen andre biler på veien her i Etiopia, men det er det. Så vi kan ikke forstå at en person krysser veien uten å se seg for i det hele tatt.

Bilde

Når vi reiste i Mellom Amerika traff vi Janet og Tom, et veldig hyggelig par fra Canada. Før reisen i Amerika hadde de hatt flere overland-turer i Afrika, og de viste oss bilder, video, og fortalte oss om sine erfaringer fra Afrika. Og vi begynte virkelig å vurdere å skipe Patrolen til Afrika. En av deres historier gjorde større inntrykk enn de andre. Janet fortalte at en dag hun kjørte sakte gjennom en landsby i Etiopia var det en gruppe mennesker på veien foran dem som splittet seg i to, en på hver side av veien, når de kom kjørende. En liten gutt bestemmer seg plutselig for å bytte gruppe og springer ut i veien foran bilen. Selv om Janet kjørte sakte klarte hun ikke å stoppe i tide og gutten traff støtfangeren og falt ned på bakken. Hun ventet på at gutten skulle reise seg opp, men han reiste seg ikke. Gutten hadde slått hodet når han falt og lå bevistløs på veien. Janet er sykepleier og hentet førstehjelpsutstyret deres og gjorde det hun kunne for gutten på stedet. De tok med seg gutten og faren i bilen sin til den nærmeste doktoren, men gutten døde på vei dit. I bloggen deres beskriver de denne ulykken, et kort opphold i fengsel, og påfølgende rettsak der de konkluderte med at det hadde vært en ulykke http://www.adventurouspirits.com/africa ... hiopia.php

Janet har også skrevet om denne ulykken i Overland Journal (amerikansk overland magasin) med tanke på debatten om hva man skal gjøre hvis en kommer opp i en ulykke i utlandet. Bør man kjøre videre og melde seg til nærmeste politistasjon for sin egen sikkerhets skyld for å unngå lynsjing på stedet, eller bør man gjøre som dem å stoppe og ta ansvaret der og da. Vi har diskutert hva vi ville ha gjort, rett og slett for å ha tenkt litt gjennom det på forhånd i tilfelle vi skulle ha et uhell, men vi er fortsatt usikre på hvordan man hadde reagert. Det kommer nok veldig an på situasjonen, beliggenhet og stemningen rundt en. Uansett er det best å kjøre sakte og forsiktig, og å være oppmerksom på alt og alle langs veien.

Bilde

I landsbyen Dorze hadde vi fått høre at det skulle være mulighet for en god kulturell tur i landsbyen og at de har klart å håndtere truisme på en bra måte. Fra Abayainnsjøen kjørte vi opp og opp til Dorze Lodge på 2300 moh, og derifra var det en helt utrolig utsikt over Riftdalen og innsjøene Abaya og Chamo.

Bilde

På lodgen booket vi en lanndsbytur, og til tross for tidligere vurderinger i Omo-dalen, skulle denne turen inneholde et besøk hos en lokal familie. De viste oss hjemmet sitt og tilbredte en lokal «pannekake» laget av «falskt banantre» til oss. Dorze er kjent i Ethiopia for tepper og sjal som de vever. Tradisjonen følges fortsatt, og kvinnene spinner garn fra bomull som de kjøper fra lavlandet. Vevingen er det mennene som tar seg av. Her demonstrerer sønnen i familien veveteknikken for oss.

Bilde

Det var virkelig innteresant å møte og se litt av kulturen i Dorze, men vi vet fortsatt ikke om dette er rette måten å gjøre det på. Kan hende at det bare er oss, men vi er ikke helt komfortable med å besøke folk på denne måten. Det føles merkelig å betale folk penger for å se deres hus og litt av livet deres. På den andre siden er det også en mulighet for denne familien å tjene litt penger på turistene som kommer til landsbyen deres. Vi ble fortalt at det gikk på rundgang i landsbyen hvilken familie som skulle ha besøk av turister slik at innntektene ble jevnt fordelt. For å snu det rundt, hvis turister vil lære om norsk kultur, nasjonal drakter og den norske levemåten vil de besøke et museum eller lignende. I Afrika er det ikke så mange museer som viser dette, så stortsett eneste måten å lære om dette på er å bøte folk i deres hverdag. Ville du ha tillatt en gruppe turister inn i hjemmet ditt for å vise dem hvordan du lever og hvordan du lager middag?

Før vi skulle igang med visa-prosessen til Sudan og bo noen dager i storbyen Addis Abeba, ønsket vi oss noen avslappende dager. Ved Langano innsjøen fant vi det perfekte stedet hvor vi kunne campe på stranden. De fleste elver og innsjøer i Øst Afrika har bilharzia parasitten, men i Langano finnes den ikke. Dette er en av de få innsjøene i Øst-Afrika som er trygg å svømme i. For første gang siden Zanzibar hadde vi noen avslappende dager på stranden og kunnne bade i den røde innsjøen.

Bilde

Neste stopp Addis Abeba.
Malin
------------------
Se flere bilder på http://www.flickr.com/malinandespen
Mer turinfo på http://www.unurban.no
Globetrotter

Skogens konge
 
Innlegg: 585
Registrert: 31/10/2008, 11:24
Bosted: Nissan Patrol

Re: Globetrotter's unURBAN Project

Innlegg Globetrotter » 23/05/2013, 07:30

Hei!

Via kjente har vi fått høre om en kar fra Tanzania som sykler jorden rundt! Om dere ser han, han er i Oslo nå og er på vei sørover, så stopp og si hei!

Sjekk ut http://chiletokili.com
Artig blogg. Kult å lese om "stammer" i Norge :-D

Espen
------------------
Se flere bilder på http://www.flickr.com/malinandespen
Mer turinfo på http://www.unurban.no
Globetrotter

Skogens konge
 
Innlegg: 585
Registrert: 31/10/2008, 11:24
Bosted: Nissan Patrol

Visumventing i Addis Abeba

Innlegg Globetrotter » 05/06/2013, 11:51

Hei folkens!

Håper det er greit med en engelsk post i dag da vi har det litt travelt. Planen er å komme oss til grensen til Sudan i ettermiddag. Er mest bilder, så det skal være forståelig.

**************


Bilde

Our stay in Addis Ababa, the capital of Ethiopia, turned out to last a little bit longer than we had planned. The visa we were told could just be “collected” at the embassy actually took us 10 days to process. Good thing we’re not on a two weeks holiday…

Fortunately, Addis Ababa is a very nice city. Because we were only staying for a couple of days we splurged and checked in to a nice room in a mid-range hotel, the Itegue Taitu Hotel.

Bilde

The standards for electrical Appliances are a bit different than what we are used to in Europe though...

Bilde

Around the corner we stumbled upon Café Oslo, and of course this became our favorite breakfast and coffee place. Here digging into a Fetira with egg and honey. Delicious!

Bilde

One of the most famous Africans in the whole world can be visited in Addis Ababa. Lucky for us, she was just back in town from a world tour, and the museum arranged for a special exhibition: “Lucy comes home”.

Bilde

Lucy is one of the earliest humans (Australopitechus afarensis) we know about, and she walked around in Ethiopia about 3,2 million years ago.

Bilde

We were not the only ones looking for visas to Sudan in Addis Ababa. The days of waiting was actually quite social, and we had a lot of fun together with other overlanders.

Bilde

For one American it took four weeks to arrange for the visa! It turned out to be easier for us though, and soon we were on the road again on our way to see the churches of Lalibela. If we can navigate Our way out of town, that is.... Traffic laws are totaly ignored!

Bilde

More soon!
Espen
------------------
Se flere bilder på http://www.flickr.com/malinandespen
Mer turinfo på http://www.unurban.no
Globetrotter

Skogens konge
 
Innlegg: 585
Registrert: 31/10/2008, 11:24
Bosted: Nissan Patrol

Lalibela og veien nord

Innlegg Globetrotter » 09/06/2013, 12:33

Første stopp på vei nordover fra Addis Abeba var Lalibela. I Lalibela finnes en av de få historiske stedene som man sliter med å tro på selv om man stirrer rett på det. Kirkene i Lalibela er hugget rtt ut av fjellet, og det er tyretten stykker av dem.

Bilde

De lokale forklarer at kongedømmet i sin tid fikk hjelp av Gud til å bygge disse utrolige stedene. En annen teori fra noen arkeologer er at 40 000 mann bygget kirkene over en periode på ca 80 år. Uansett hva sannheten er, så er disse kirkene SVÆRT imponerende!

Bilde

En hyggelig bonus i Lalibela var at det var markedsdag når vi var innom. Dette er gjerne en eller to dager i uken, og landsbyene i et område har det gjerne på forskjellige dager. Markedet i Lalibela var dessuten første stedet i Etiopia der vi kunne gå rundt som vi ville uten en skare unger på slep som tigger etter penger og penner. Vi fikk inntrykk av at ungene hadde lært på skolen hvordan man skal si velkommen til turistene på engelsk, og at man ikke skal tigge. Det var i alle fall deilig å kunne gå rundt å studere dagliglivet uten å være i sentrum for all oppmerksomhet som vi ofte er når vi stopper steder langs veien.

Bilde

En annen interessant ting vi la merke til var at flere solgte bagger med mat fra USAID på markedet. Lengre nord så vi også store plasthaller som var fyllt med USAID mat. En artig detalj var at plasthallene var levert fra et firma i Bergen!?!? Dette er forøvrig første stedet i Afrika vi har sett mat fra nødhjelp-program, og noen husker kanskje fra nyhetene en enorm sultkatastrofe tilbake på 80-tallet som involverte hundretusenvis av mennesker i dette området.

Bilde

Fra Lalibela satte vi kursen rett nordover over fjellene, og denne kjøreturen ved siden av Turkana er en av de flotteste vi har hatt i Afrika. Veien tar deg opp mot 4000 meter, i fjellsidene er det tett i tett med terraser for jordbruk, og i dalene under er det dype canyons og elver. Utrolig flott!

Bilde

Bilde

Bilde

Mer snart!
Espen
------------------
Se flere bilder på http://www.flickr.com/malinandespen
Mer turinfo på http://www.unurban.no
Globetrotter

Skogens konge
 
Innlegg: 585
Registrert: 31/10/2008, 11:24
Bosted: Nissan Patrol

ForrigeNeste

Returner til Ekspedisjoner

Påloggede brukere

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 2 gjester