TNQC » 11/03/2012, 21:54
Budapest-Genova.
Endelig var vi på vei! Vi hadde ikke sovet særlig mange timene til avreisedagen, ei heller dagene før, men vi var endelig i gang med eventyret vårt! Og det var utrolig godt å senke skuldrene og bare sitte og høre på motorduren. Det største spenningsmomentet var egentlig om det var lov å kjøre ATV på motorveiene i de landene vi skulle gjennom. Ungarn var vi relativt sikre på skulle gå bra, men Slovenia var vi ikke så sikre på.
Vi hadde hørt historier om folk med litt større offroadbiler om ble holdt igjen av politiet, for de mente at det var et 'jordbruksredskap'. Med vår allerede sene avgang fra Budapest ville det ha vært krise i forhold til fergen vi skulle nå i Genova.
Det var mørkt når vi nærmet oss den Slovenske grensen. Vi avtalte å stoppe før grensen for å fylle bensin. Fra å kjøre på en bekmørk vei, så var det plutselig lys overalt og vi var over grensen. Kanskje det første lille trøtthetstegnet.
Etter å ha kjørt ganske mange kilometer gjennom Europa så kan vi si en ting: Europa lukter fjøs!! Spesielt ved elvene, og spesielt øst for Tyskland. Det var ikke mye vi så den kvelden, men det var mer enn nok til å fylle schnasen med av lukter.
I Slovenia gikk det oppover og det ble kaldere, ikke plagsomt kaldere, men vi var uten tvil i Alpene. Vi merket også hvor stor ulempe det var å bare ha seksten liter på tanken. Stoppene var hyppige, cirka en gang i timen, og det gikk vel med 10-20 minutter hver gang vi stoppet. Vi skjønte ganske kjapt at vi måtte kutte ut enkelte ting for å spare tid, som f.eks å spise pølse (det gikk nemlig for sakte), bytte kort på gopro-kameraet og drikke kaffe ved stasjonene... for klokken hadde begynt å tikke, og vi konkluderte med at vi bare måtte 'peise på' for å rekke dette. Vi var også ganske innstilt på å legge Slovenia relativt kjapt bak oss, da landet ga en litt uggen vibb.
Den eneste politibilen vi så i Slovenia var tre kilometer før grensen til Italia. Pulsen steg litt, og da vi krysset grensen til Italia kjente vi en lykkefølelse bre seg i hele kroppen. Den var til å ta og føle på. Lite visste vi da at følelsen Slovenia ga oss var barnemat i forhold til det vi gikk i møte. Det var nesten som om det ble ti grader varmere i Italia, men på første bensinstasjon stod det selvfølgelig en politibi, og med politiangsten vår og usikkerheten rundt ATV og motorvei, kjente vi igjen pulsen stige noe. Men vi lirket frem noen imøtekommende smil og latet som ingenting. Politimennene tittet bort og brøt ut i et tydelig "Wow, så kult"-smil. Vi pustet lettet ut og konsentrerte oss heller om underholdningsverdien fra en dame som holdt på å kræsje bilen sin tre ganger i bensinpumpen hun prøvde å rygge inntil. Pumpemannen var rimelig fortvilet, og det endte med hun gav opp og suste avgårde i full fart uten å ha fylt tanken. Vi var definitivt i Italia!
Klokken var nå blitt to om natta, og vi var så trøtte at det virkelig begynte å bli en kamp for å holde øynene oppe; en kamp vi skulle bli særdeles fortrolige med under eventyret vårt. Etter vi hadde lekt 'Min ATV er lastet med...' via intercomen for å holde oss våkne, noe som viste seg spesielt vanskelig da vi prøvde oss på alfabetet baklengs, og da vi begge lurte på hvor vi var og hva som kom av bokstav før den vi nettopp hadde tatt for oss og hvilken bokstav dét var igjen, bestemte oss for å overnatte i Verona. Vi fant et lite hotell ved motorveien, og vekket en noe sjokkert nattevakt. Her kom vi som to månemenn på ATV, noe han tydelig ikke hadde sett før. Og klokken var blitt fem.
Det var nydelig vær da vi stod opp klokken halv åtte samme morgen. Vi hadde ikke god tid, men med mindre vi ble sittende fast i kø e.l. skulle det gå bra. Etter ca. en time kom det en varebil opp på siden av oss. Det var masse Can-Am og ATV-merker på bilen. Han tutet og vinket, og gestikulerte at vi måtte stoppe, noe vi gjorde. Ut av bilen hoppet en glisende italiener og ville ta bilder av oss. Rett før han skulle gå sier han: "You know it's not possible to drive ATV on the motorway in Italy?". Her svarte vi litt eplekjekt: "Obviously it is!" Før vi durte avgårde igjen.
Like etter traff vi en utrolig tett tåke som fulgte oss helt til Genova. Det var kaldt, det var helt hvitt med dårlig sikt og det småsnødde. ATV'en til Trond viste seg ganske sjanglete det siste strekket, så da vi ankom Genova hvor de var sol og noe som føltes som tyve grader, våknet ikke bare fibrene til live igjen, men tidsstresset slapp og Trond slapp mer vinglekjøring. Etter et lite tilbakefall til en noe hodeløs stressing og verdens dårligste forsøk på italiensk fant vi Szityu og MC-gutta på kaien. Lykke!
Det tok omtrent en time å pakke ATV'ene på hengeren. Den ble stappfull, og vi endte med å måtte legge en del på taket for å få det med inn på båten.
ATV'ene hadde blitt organisert keitete med tanke på oppakking og organisering av stæsj, så vi skulle ha med ganske mye inn på lugaren slik at vi kunne stille optimalisert i Tanger. Vi fikk dermed en god del å bære i tillegg, men vi var klare for ombordstigning...
trodde vi...
Rett før vi skulle gå ombord fikk vi vite at vi trengte å få passet stemplet inne på et kontor på havna. På dette tidspunktet var hengeren stroppet og låst. Det var da vi oppdaget at noen hadde vært så omtenksom å legge ryggsekken til Trond, med pass og papirer inne på hengeren. Ikke gøy! (Et frempek til senere allerede der kanskje?)
Trond hoppet opp på hengeren og prøvde 'HEROISK', med en anelse irritasjon og et snev av stress, å få tak i tingene fra utsiden uten å miste innholdet ned i hengeren. Heldigvis fikk han tak i det meste og vi kunne løpe til kontoret, med ca. 30 kilo i hendene og fullt kjøreutstyr. Her ble pass og papirer stemplet av verdens mest uinteresserte politimann. Så stampet vi oss mellom tutende kassebiler, som var lastet med hele Europris på taket, og inn i et salig kaos på fergen.
Neste gang blir det om turen fra Genova - Tanger - Meknes!
Vi fikk en god gjennomgang av syklene og fikk med oss mange fine tips. "Må gjøre/skaffe"-listen har også blitt lengre. 
