Selv om det kun var kun noen få dager siden vi forlot stranden i Nicaragua følte vi at det var helt greit med litt strandhopping på Nicoyahalvøya. Etter nok en lang dag med kjøring på små grusveier, denne gangen fra Arenal til Nicoya, fant vi frem til Playa Sámara og Camping Los Cocos. Vårt hjem på Sámara var vel så bra det kan bli med denne utsikten fra penthouse soverommet vårt, og det for 62 kr per natt…
Vi hadde noen avslappende dager på stranden med å lese bøker, se på livet på stranden med turister, kajakker, surfere,
..iskrem selgere, hester, hunder og tidevannet som kom og gikk. Mens vi var der ble det fullmåne og i tillegg ekstremt høyt tidevann. Resultatet kunne observeres med bølger som vasket inn på camping plassen og bort på oppslåtte telt. Vi følte oss ganske trygge for bølger, med mindre det skulle komme en tsunami, i vårt taktelt.
En dag kom Franc og Isabelle, med deres venner som er på besøk fra Sveits, til Sámara for litt bursdagsfeiring.
Espen og Isabelle hadde bursdag på samme dag, og vi tenkte at det kunne være hyggelig med en felles feiring. Vi hadde en fin kveld med god middag og flere gode drinker. Og de er nå begge et år eldre.
Vår idylliske strandcamp ble litt mindre idyllisk jo nærmere Semana Santa (påskeferie) vi kom. Semana Santa er den viktigste høytiden og ferien her i Costa Rica og ellers i Sentral Amerika. Denne ferien vil alle tilbringe på standen, og mange camper. I Sentral Amerika har vi sett velidig få lokale campere, kun noen som har overnattet direkte på stranden uten telt, og vi regner med at det er derfor vanskelig i Guatemala, Honduras og Nicaragua å finne egnede steder å campe. Men etter at vi krysset grensen til Costa Rica har vi sett campingplasser og mange lokale campere. Vår første natt i Sámara var det kun oss og et annet telt, men jo nærmere vi kom til påske jo flere telt.
Tirsdags kveld mens vi satt på resturant og spiste den beste italienske pizzaen vi har hatt på turen så langt, åpnet himmelen seg for en skikkelig tropisk regnskur. Etter å ha ventet en time gav vi opp og gikk ut i regnet, og gikk hjem på veien som nå lå under vann. Når vi var gjennomvåte og nærmet oss campingplassen sluttet regnet.
Inne på campen kunne vi se at sørstedelen av camp lå under vann. Det eneste stedet som var rimelig tørt var der vi sto parkert, og vi var vel de eneste som strengt tatt ikke trengte en tørr plass for teltet vårt. Temmelig ironisk. Etter at regnet stoppet tok det kun en halv time før det meste av vannet hadde drenert seg vekk, men teltene var fortsatt svømmebassenger der alt lå og fløt. Det fleste fikk tørket teltene sine såpass at de overnattet i dem før de reiste hjem neste dag.
Neste morge (onsdag) våknet vi klokken fem av høye stemmer og mye støy på utsiden av teltet vårt. Når vi kikket ut og oppover oppkjørselen fikk vi følelsen av å være i en flyktlingleir, bortsett fra at folk var glade og energiske. Folk kom bærende på madrasser, kjeler og “alt” de eide. Flere kom til og med bærende på store elektriske vifter til å sette opp inne i teltene sine!! En buss fra San Jose (hovedstaden i Costa Rica) måtte ha kommet inn med alle påsketuristene vi hadde hørt om og fryktet. Det var uansett helt utrolig å se 40-50 personer i alle aldre sette opp telt klokken fem om morgenen. Det ble litt vel tett for oss to nordmenn som har et litt større behov for privatliv enn det de lokale her tydligvis har. Kvelden før hadde vi satt opp fjellteltet vår for et australsk par som var blant de som hadde fått mest vann i teltet sitt. Noen av de nyankomne hadde satt opp teltet sitt over hjørnet av fjellteltet, og når australierne kom ut av teltdøren litt senere på morgenkvisten gikk de rett inn i noens kjøkken. Vi måtte komme oss ut av denne plassen selv om eieren sa det ikke ville være mulig, men ved å flytte et par telt og noen bord og stoler, var det mulig å manøvrere Patrolen ut.
Neste stopp for vår strandhopping var Islita, hvor vi stoppet for en kombinert lunsj og badestopp. På Playa Bejuco hadde vi også en rask liten stopp, og når vi gikk ut og snudde ryggen til bilen benyttet noen muligheten til å posere for et bilde foran bilen vår når de trodde vi ikke så dem.
Det er ikke første gang noen gjør dette så vi får vel ta det som et kompliment. Campen vår denne kvelden var på Playa Coyote hvor en apekatt tisset på bilen vår fra trærne over oss. Bortsett fra denne apen var alle andre hyggelige.
Kjøreturen fortsatte sørover langs kysten. Når vi nærmet oss Manzanillo fortalte GPS’en oss om en “4x4 only” vei som gikk ned til stranden og vi bestemte oss for å ta den.
Rundt en sving møtte vi på denne gruppen med offroad kjørere og kjøretøy, og de måtte være de perfekte personene å spørre om vi kunne komme videre fra denne veien. Vi (les Espen) hadde en hyggelig prat om biler. De hadde akkurat trukket en Jeep opp av elven. Dagen før hadde Jeepen tatt et par feil veivalg og endt opp på feil sted i elven med mye gjørme og satte seg fast. Når tidevannet kom og nivået i elven steg, gikk vannet tilslutt langt opp på frontruta. Etter å ha fått bekreftet at vi var på riktig vei og at det var ingen problem å krysse elven så lenge det var på rett sted, dro vi avgårde. Veien førte oss ned på stranden hvor en på lavvann, som vi hadde, kunne kjøre 4 – 5 km på stranden ned til Manzanillo.
Det var en kjempe fin tur nedover stranden. Fikk til og med tatt litt video!
I Malpais fant vi den perfekte påskecampen på Camping Mar Azul. Den var ikke overfull, og vi hadde både strøm og internett på plassen vår nede på stranden.
Vi ble på Mar Azul i tre netter, men vi skulle nok ha blitt der i en eller to til... Av en eller annen uforklarlig grunn bestemte vi oss for å få med oss siste rest av Costa Rican påskestemning med en kjøretur forbi San Jose siste dag i ferien. Nå kan vi ikke si hvorfor vi bestemmte oss for å kjøre 380 km denne dagen, til Turrialba, noe som ville ta oss forbi San Jose, men vi gav det et forsøk. Ved å starte klokken 7.15 om morgenen kom vi til Paquera noen minutter før 9-fergens avgang over til Puntarena. Ved å ta fergen over Golfo de Nicoya ville vi spare 180 km med kjøring. På grunn av påsketuristene var 9- fergen full og seilte uten oss. Vi var ikke de eneste som sto igjen på kaien for å vente på neste avgang klokken 11. Fergemennene begynte å dele ut pass til de 150 bilene det var plass til på neste ferge. Vi var ikke blant de 150, men vi ville få plass på kl 13 fergen. Vi tok en bestemmelse om å kjøre de 180 km rundt i stedet for å vente. De første 100 km var ingen problem, men jo nærmere hovedveien vi kom jo mer trafikk ble det. Når vi var 4,5 km unna krysset til påkjøringen til Pan-Am hovedveien var det full stopp.
På hovedveien kjørte vi noen ganger med normalt fart før vi var nede i sneglefart igjen. Etter å ha kjørt i snegle fart i 4 km igjen frem til noe vi trodde var et kryss, så vi at årsaken til denne forsinkelsen var en røde-kors person som sto og delte ut løpeblader til alle bilister??!? Det var sannsynligvis for en god sak, men hvordan er det mulig å gjøre dette i påske trafikken uten å innse at en skaper kilometervis med kø. Dette var ikke dagen for å kjøre inn mot og i utkanten av San Jose (hovedstaden..) for å komme til Turrialba, og vi bestemte oss for at det ville være bedre å kjøre mot all trafikken. Vi tok derfor av pan-am og satte kursen mot Uvita og gjestehuset Flutterby House sør på Stillehavskysten. Vi hadde noen venner, George og Andrea (
www.toyotours.com), som hadde bodd på dette stedet nå i 14 dager så vi visste at det måtte være bra.
Etter 11 timers kjøring og 420 km var det fantastisk å komme frem og treffe igjen venner. Flutterby er et kjempekoselig hostel med sofaer der en kan ligge og sløve,
...og et ordentlig kjøkken til å lage mat.
Dette var en god avveksling fra matlaging utenfor bilen.
I morgen er Turrialba igjen vår destinasjon, så da gjenstår det å se om vi kommer oss frem denne gangen.
E&M
Ser skikkelig ålreit ut å være i varmere strøk. Patrolen fungerer fortsatt uten problemer??
