Globetrotter's unURBAN Project

[Globetrotter]

Fra bølgene og vindsurferne på stillehavskysten satte vi kursen innover i landet, og tenkte å krysse grensen tilbake til Argentina ved Paso Pehuenche. På veien stoppet vi i Talca hos en lokal Nissan-forhandler for å få oss et ekstra dieselfilter. Vi hadde prøvd å få tak i et slikt filter i Mendoza i Argentina, men fikk der høre at de to eneste filterne som passet vår motor i hele Argentina befant seg i Buenos Aires. De kunne bestilles, men det ville ta en uke. I Chile skulle det være mye enklere. Mulig det. Men ikke billig! Nissan i Talca kunne bestille filter for oss, og det ble levert dagen etter. Det kostet oss ca 350 kroner, noe som er ca tre ganger prisen i landene rundt. Chile er nesten som å være hjemme i Norge igjen. Det svir litt hver gang vi åpner lommeboken.



Campet en natt ved Lago Colbun en times kjøretur ut av Talca mens vi ventet på at filteret skulle bli levert til Nissan. Nissan kunne dessuten også informere oss om at passet vi hadde planlagt å krysse fremdeles var stengt for sesongen. Vi hadde da valget om å kjøre nordover igjen til Santiago og krysse til Mendoza, eller fortsette sørover i Chile. Så ettersom vi unngå i det lengste å kjøre i retning nord i disse dager ble det til at vi satte kurs mot Chiles berømte Lake District. Hovedveien i Chile er utmerket, og vi gjorde unna ca 600 kilometer den ettermiddagen til Lago Villarico. Nyter en kaffe på stranden ved campen vår med Vulkan Villarico i bakgrunnen.



I en eldre utgave av Lonely Planet reiseguidebok står det omtalt en vei gjennom en nasjonalpark i området. De sier at veien generelt er dårlig og gjørmete, og at det er absolutt nødvendig med firehjulstrekk. Glimrende! Vi satte avgårde mot parkinngangen, men optimismen og utforsker-stemningen falt brått da vi så hvor mye snø som lå igjen oppe i fjellet.



Vi fortsatte et stykke oppover og brøytet oss vei gjennom snøfonnene, men ett par kilometer inn innså vi at vi var her noen uker for tidlig.



Vi snudde og kjørte ut samme vei. Der var også et skilt som sa noe i retning av “veien er veldig dårlig, ikke kjør videre”, men dette tolkes selvfølgelig aldri dit hen at det ikke er LOV til å kjøre her.



Campet i skogen før vi kjørte ned igjen til Pucon.

Tilbake på veien kjørte vi mot Lago Calafquen og Conaripe, og videre sørøst mot Neltume og Puerto Fuy. Det hadde også vært mulig å krysse grensen til Argentina ved Paso Mamuil Malal like øst for Pucon, men vi bestemte oss for at Paso Hua Hum litt lengre sør ville en finere tur. Og det var virkelig flott!



I Neltume kom vi over dette hotellet, og vi skulle gjerne ha blitt noen netter, hadde det ikke vært for den lille detaljen om 2000 kr pr natt... Uansett, dette må være et av de stiligste hotellene jeg noensinne har sett.



De to bygningene er forbundet med en hengebro, og det er bygningen med “vulkanform” som ble satt opp først. Ta en kikk på http://www.huilohuilo.com og se mer om dette utrolige prosjektet.



Organisasjonen som driver disse hotellene har kjøpt opp et enormt område, noe som kan være både bra og ikke så bra. Et par av veiene som vi hadde vurdert å kjøre viste seg å være stengt da disse gikk igjennom oppkjøpte områder. Litt kjedelig, men på den annen side er dette et av de reneste og mest bevarte naturområdene vi har sett.



Gjerrige nordmenn camper helst billig. Sikkert fint på hotell, men det var ikke så værst ved bredden av Lago Neltume heller. Noen kilometer unna, og helt gratis.



Og så tok vi fergen til Argentina....
Video på YouTube: http://www.youtube.com/watch?v=v_Y230fN_qk

Mer snart!
E&M

[Globetrotter]

Etter å ha krysset inn til Argentina ved Paso Hua Hum var vi i innsjøområdet i Argentina og det er et avslappet område der folk stopper for en prat langs veien. Fra grensen var det kun en kort kjøretur til San Martin de los Andes hvor vi stoppet innom turistinfo’en for å spørre om noen campingplasser. Vi er nok noen av de første “sommer”-turistene, og sommeren starter egentilig ikke før i desember så de fleste campingplasser er fortsatt vinterstengt. Men det skulle være en campingplass uten fasiliteter halvveis på “camino de los Siete Lagos” – “de syv innsjøers vei” hvor det også skulle være mulig å campe om våren.

Sør fra San Martin de los Andes la vi merke til grått støv langs veien, tenkte først det er rester etter vinterens salting som man ser langs veiene i Norge om våren. Men dette støvet var ikke kun langs med veien, men over alt, kilometer etter kilometer. Vi forsto etterhvert at det måtte være aske etter et vulkanutbrudd. Til lenger sør vi kjørte jo mer aske ble det. Ved Lago Falkner var campingplassen med fasiliteter stengt som forventet, men de jobbet med å få fjernet asken fra camping området.



Vi fant vår plass ved Lago Villarino, og når vi klatret opp i teltet for natten var vi veldig påpasselige med å få all aske av bukse og sko. Selv med aske var det et fantastisk sted å campe, og vi hadde en sakte morgen med frokost og boklesning.



Når vi forlot Lago Villarino hadde vi perfekt vær med sol og blå himmel, men nærmere Villa La Angostura kom vi inn under en merkelig grå “sky”. Videre så det ut som vinter noen steder med brøytekanter langs veien, men det var kun mer aske…





Nærmere byen kunne vi se hvordan de jobbet med å fjerne asken. Det var menn med spade og kost de stedene maskinene ikke kunne komme til, og deretter kom lastebilene for å lastes fulle, og så dumpe asken et sted utenfor byen.



Jeg har sett bilder som dette i aviser og på tv før, men som alltid er det noe annet å se det med ens egene øyne. Helt utrolig hvor mye skade denne asken gjør, og det må medføre utrolige kostnader for de ulike kommunene. Mange ganger på denne turen har vi ønsket oss varme kilder i Norge, men hvis vulkanene må følge med kan vi kanskje klare oss uten. På turistinformasjonen fikk vi høre at asken kom fra vulkanen Puyehue i Chile som hadde utbrudd 5. juni, mer enn fire månder siden.

Vi hadde et desperat behov for sivilisasjon fordi vi måtte få vasket tre ukers oppsparte skittne klær, og Espen følte behovet for å komme seg på internett igjen. Vi kikket rundt på byens campingplasser, men ingen fristet siden de var dekket av aske. Heldigvis fikk vi en god pris på en ett-roms leilighet. Det var utrolig deilig å bo innendørs i fire hele dager, ha vårt eget bad og ta en varm dusj hver dag…



Det mest av tiden i Villa La Angustura tilbragte vi innendørs i leiligheten, ikke så mye å gjøre ute i asken uansett. Gjennom vinduenen våre kunne vi ikke se noen ting på lørdag fordi det regnet hele dagen, men på søndag var det helt klart, og vi hadde flott utsikt til fjellene. Når vi forlot byen på mandag var den snodige grå “skyen” på plass igjen. Vi lurte på om det kunne være fordi de hadde begynnt å rydde aske igjen, og at aske ble virvlet opp og hele området ble dekket av “skyen”. Denne “skyen” dekket et stort område, helt til sør for San Carlos de Bariloche.

Bariloche så ut som alle andre byer, og siden det var grått vær spiste vi lunsj ved innsjøen før vi kjørte gjennom byen og fortsatte sørover. I El Bolson skinnte solen og vi fant et sted å campe under blomstrende epletrær. Følte det som om vi var tilbake i Norge på en varm sommerdag. Før vi reiste inn i Argentina hadde vi bestemt oss for å spise en skikkelig argentinsk biff før vi satte kursen til Chile igjen. Campverten vår anbefalte oss en grillresturant i byen og vi hadde en fantastisk mør biff til middag.



Etter middagen kunne vi ikke annet enn å undre oss over hvorfor vi aldri har smakt så mør biff i Norge, selv ikke når man kjøper det dyreste kjøttet i butikken??? Planen var å kjøre videre neste dag, men vinkonsumet kvelden før førte til nok en dag med boklesning under epletrærne.





Dette gav oss også muligheten for en skikkelig hjemmelaget grill middag med mer godt kjøtt, men ingen vin…

Dermed var vi klare til å forlate Argentina og finne Carretera Austral.

M&E

[colormax]

Dere er utrolig flinke til å kose dere, biffen ser nydelig ut, vil bare minne om att et sånt stykke koster ca300+ på resturant her hjemme. nyt det gode livet

[Globetrotter]

[Globetrotter]

Det var grått og trist når vi igjen krysset grensen fra Argentina til Chile. Denne gangen var målet å kjøre Carretera Austral, tidligere kjent som Carretera General Augusto Pinochet, en vei som ble bygget tilbake i 1976 for å knytte sammen noen av de avsidesliggende og spredte bosetningene i Chilensk Patagonia. Det er en fantastisk kjøretur i ett vilt landskap. Hele ruten er ca 1200 kilometer dersom du kommer med ferge til Chalten fra øya Chiloe eller fra Puerto Montt lengre nord på kysten. Her ifra kan man kjøre helt til Villa O'Higgins, der foreløping veien ender. Vi valgte å komme innpå Carretera Austral fra grensekryssingen Futaleufu noen kilometer sør for Chalten.



Første natten fant vi oss et sted å campe ved elva Rio Frio, "den kalde elven". Det var nesten mørkt når vi så et skilt om camping, og et tilhørende hull i gjerdet. Vi har fått til mye villcamping, eller gratiscamper, i Chile og Argentina, og vi føler oss trygge omtrent som hjemme. Problemet nå som vi kommer lengre og lengre sørover er at det går milevis med gjerder langs omtrent alle veier, og det er ikke lett og komme seg av for å finne en skjermet plass. Her ved rio Frio var det derimot laget til med et par picnic-benker, og vi slo oss til for natten. Vi ventet at noen skulle dukke opp å ta betaling, men ingen kom. Ikke fant vi noe sted å betale heller, så da sparte vi de pesoene...

Carretera Austral tar en også langs noen av de Chilenske fjordene, og så vidt jeg vet er det visst ganske mange norske fiskeoppdrettere som har tatt turen ned hit for å starte business også.



Vi jobbet oss sakte men sikkert sørover, og dette bildet er tatt ca en og en halv dag "nedover veien". En glimrende camp åpenbarte seg omtrent "i enden" av dalen vi ser på bildet.



Patagonia er vel omtrent like kjent for sitt dårlige vær som vestlandet i Norge. Om mulig værre. Litt engstelige var vi for takteltet vårt, ettersom mange reisende beskriver vindstyrker som nesten velter en vanlig campingbil. Heldigvis har det ikke vært på langt nær så ille som ryktene tilsier, og vi har ikke hatt noen problemer så langt.

Neste morgen nyter vi morgenkaffe og -te ved bredden av Rio Ibanez omtrent 50 meter fra bil og telt.



Nærmere byen Coyhaique, den største i området, ble veiene rett og slett gode. Vi vil anslå at ca en tredjedel av strekningen vi kjørte var grus, men på ingen måte dårlig. Det hadde ikke vært noen problemer for en vanlig campingbil.



Vi valgte også å ta turen rundt en stor innsjø som heter Lago General Carretera. En anen mulighet hadde vært å ta en ferge som nok kunne ha spart oss for ca et par hundre kilometer, men denne dagen var været perfekt og forholdene for litt sightseeing nærmest optimale. Sliter litt med hvitbalansen på det nye kameraet, men vi får det vel til til slutt.



Utsikten blir bare bedre og bedre.....







Ca halvveis rundt denne innsjøen finner man krysset der man må velge om man vil kjøre veien til endes, eller om man svinger av og setter kursen tilbake mot Argentina. Carretera Austral ender i Villa O'Higgins, og der er ikke veiforbindelse til den sørligste delen av Chile. Så for å spare oss litt tid satte vi kursen til Chilechico og grensen til Argentina. Det er på tide å legge inn noen lange kjøredager for å komme oss til Ushuaia før Malin må møte på jobb i Punta Arenas.

E&M

[Globetrotter]

Ooookey!

Her kommer muligens siste grensekryssingsoppdatering fra det amerikanske kontinentet. Vi har krysset grensen mellom Chile og Argentina 9 ganger nå, og jeg må vel krysse den en gang til for å komme meg oppover langs Atlanteren for skiping av bil. Siden prosedyren er lik hver gang, og siden disse kryssingene rett og slett er kjappe og enkle, har jeg skrevet litt om alle kryssingene i en og samme post. Legger ved litt bilder, samt noen tips for de som skulle finne på å ta en tur på disse kanter...

Les om grensekryssinger på unURBAN.no:
http://iloapp.unurban.no/blog/blog?Home&category=7

E&M

[Globetrotter]

Landskapet foranderer seg dramatisk når vi krysser inn i Argentina fra Carretara Austral. Plutselig forsvinner fjellene i sladrespeilet og vi er tilbake på pampas og sletter som strekker fortsetter nærmest i det uendelige. Vi var tomme for både drivstoff og mat når vi forlot Chile, litt fordi vi ikke var 100 prosent sikre på at ikke tollerne ville forsyne seg av maten vår, og litt fordi vi visst at drivstoff i Argentinsk patagonia har en slags "hutiheita-subsidiering" på noen pesos pr liter.



Den første bensinstasjonen sendte oss rett videre med "No hay gasoil" - har ikke diesel. F....! Ble litt engstyelige for at vi hadde snublet inn i samme drivstoffmangelen her som vi hadde opplevd i Nordargentina. Legg forøvrig merke til hva man kaller diesel sør i Argentina. Farlig nær det engelse ordet for bensin - gasolin. Og vi traff faktisk et ungt tysk backpackerpar som akkkurat hadde kjøpt seg bil i Chile, bensinbil, ja, og som hadde fått fylt diesel på tanken. De hadde fylt et sted ute i "ingenting", og blitt nødt til å overnatte på et nedkjørt hotell sammen med lokale lastebilsjåfører. Det litt morsomme var at vi hadde passert samme hotelll dagen etter de hadde fått bilen fikset og reist, og vi bare måtte ta noen bilder av stedet. Som tatt ut av en litt skummel roadmovie. Noen som husker et hotel som heter "Titty-Twisters"..?



Etter å ha spurt oss litt mer rundt i Perito Moreno fant vi en Petrobras stasjon som hadde filtert diesel og vi fyllte til randen. Neste punkt var å fylle kjøleskapet, men dette skulle heller ikke være enkelt. Når vi begynte å se oss rundt var omtrent alt stengt. Riktignok var det søndag, men vansligvis er butikker åpne. Etterhvert fant vi ut at det var valg i Argentina denne søndagen, og alle var samlet på rådhuset for å stemme. Til slutt fant vi en liten åpen butikk med det mest nødvendige, og å få kjøpt noen bokser med voksenbrus var HELT uaktuelt!

Veiene over pampasen er normalt raske og bra. De fleste er asfaltert, men her og der kommer vi over ganske så omfattende veiarbeider og utbedringer, og snittfarten synker dramatisk. I løpet av et par år vil det vel være greit å kjøre hele PanAm Highway i Ferrari...



Mange av de mindre veiene er selvfølgelig fremdeles grusvei, men med bra fjæring og støtdempere dunder du over slettene i over 100 kmt.



På veien søørover stoppet vi på et UNESCO-verdensarv-sted, Cueva de los Manos ("Hulen med hendene"). Dette er et fasinerende sted der man kan se 9000 år gamle hulemalerier på nært hold. Se nøye på bildene. Dette er original maling, og ingen rekonstruksjoner!





Veien vi nå kjører sørover er den kjente Ruta 40 (Ruta Quarenta). Denne veien løper over 5000 kilometer mer eller mindre parallelt med Andesfjellene og går gjennom så og si hele Argentina på langs. Nå er mye asfaltert, men i mange år var dette en av de mest eventyrlige veiene i Søramerika. Etterhvert nærmet vi oss najonalparken Los Glaciares, og vi tok av mot vest for å kjøre inn til El Chalten og fjellet Mt. Fitz Roy.



El Chalten er ganske så hyggelig, dette til tross for at det er en by som ble snekret sammen i all hast i ca 1985 da Argentina skulle hevde territorium overfor Chile. Vi fant camping i sentrum, og mange små trivelige restauranter og cafeer (og med internett.. ). For første gang på mange uker så vi også andre overlandere. regner med at Patagonia nå begynner å bli så smalt at vi kommer til å se flere og flere ned mot Ushuaia. Kan vel fort nesten bli litt overfylt der nede...



Dagen etter knytte vi på fjellstøvlene og gikk en tur opp til Lago Torres. Fantastisk utsikt! Ennå er det litt tidlig og relativt kaldt om nettene, og vi ser ganske mye snø litt høyere oppe i fjellene. Men dette må være et paradis for turgåing og klatring på sommeren. Tror vi begge kunne ha likt å bli her lengre, men vi må komme oss til Ushuaia og tilbake til Punta Arenas innen en uke. Nå begynner vi virkelig å kjenne at vi nærmer oss enden av veien på det Amerikanske kontinentet...

E&M

[Globetrotter]

Det var sent når vi kom frem til fergen som skulle ta oss over Magellan stredet. Vi var nå nesten nede på 53 grader sør, så det er nesten som norske sommernetter. Planen var å krysse stredet før vi slo oss til for natten. Fergeturen over tar omtrent en halv time, og vi var i land på Tierra del Fuego ca klokken halv ti om kvelden. Nesten 18 måneder etter at vi "startet" fra Prudhoe Bay i Alaska skulle vi nå til på siste etappen av AMerika på langs.



Vi fant oss et sted ikke så langt i fra veien noen kilometer sør for fergekaien. Vanligvis liker vi ikke å fricampe så nærme veien, men i Patagonia har vi følt oss veldig trygge. I løpet av kvelden og natten kommer det kanskje tre, fire, fem biler forbi. Mange andre reisende vi har møtt har fortalt oss om den evinnelighe, sure og kalde vineden som alltid feier over Tierra del Fuego, og gjør livet vanskelig for campere. Mulig det, men når vi var der hadde vi vindstille hver eneste natt. Det blåste fælt om dagen, men det roet seg altid mot kvelden. Tidlig neste morgen fortsatte vi sørover mot den Argentinske grensen. Dere lurer muligens også på hvorfor jeg bruker plassen på å poste to bilder av sauer...? Vel, Tierra del Fuego handler for det meste om sau. Det kryr av dem overalt!



Vi kom til grensen tidlig på ettermiddagen, og kryssingen gikk kjapt og greit. Som de fleste Chile - Argentina kryssingene. Les om disse på unURBAN.no
http://iloapp.unurban.no/blog/blog?Home&category=7

Når vi kommer lengre sør på Tierra del Fuego svinger hovedveien vestover mot Ushuaia. Landskapet endrer seg fra pampas til skog, og så til fjell, daler og innsjøer. Ryktene ville ha det til at det beste bakkeriet på øya skulle ligge i nærheten, i en liten landsby som het Tolhuin. Vi passet på å stoppe for å fylle opp med brød- og bakevarer. I Tolhuin spurte vi oss dessuten for om det fantes noe camping i området, og vi ble fortalt at det skulle finnes et sted en kilometer eller to utenfor byen ved innsjøen Lago Fagnano.



Vi forventet en "vanlig" og litt kjedelig campingplass, men neida. Camping Hain er definitivt annerledes, men et fantastisk sted å campe for en dag eller tre. På plassen var det en liten koie med bord og benker, samt en diger vedovn og så mye ved du kunne brenne. 20 meter unna var det også en ny mast med WiFi antenne, og vi hadde den beste internettforbindelsen vi hadde hatt i hele Argentina...



Sydspissen av America var nærme. Neste morgen pakket vi camp, satte oss i bilen, og satte kursen mot Ushiaia. Det skulle være omtrent halvannen times kjøretur fra Tolhuin. Vi var spente som unger, men det var merkelig stille i bilen de siste kilometerne. Og der så vi de store skiltene ved bygrensen: Ushuaia - den sydligste byen i verden. Vi hadde kjørt fra Prudo Bay i Alaska til Ushuaia i Argentina!



Sansynligvis kunne vi ha stoppet her og fremdeles ha påstått at vi hadde kjørt til spissen av Søramerika, men f..., veien fortsetter faktisk lengre sør... Faktisk tok den veien av fra hovedveien noen kilometer før Ushuaia. Så for å se hvor langt sør det faktisk er mulig å kjøre, så snudde vi rundt og gav oss i vei.



Veien går østover fra Ushuaia, og bittelitt mot sør. På veien nedover kjørte vi forbi den eldste estanciaen på Tierra del Fuego, Haberton. I dag har de vel stort sett bare turister rundt om på gården, men vi stoppet for en lunsj og fikk omvisning "på engelsk" kun for oss to.



Landskapet langs Beagle-kanalen er utrolig flott. Legg merke til sol, klarvær og rolig sjø. Vi har vært utrolig heldige med været.

Så for dere som vil se hvordan enden av veien på det Søramerikanske kontinentet ser ut, 45 kilometer forbi Estancia Haberton fant vi den. Den ender ved et hus som tilhører den Argentinske Marine, og det ser ut som en slags værstasjon eller noe slikt. Vi hørte folk inne i huset, men ingen kom ut for å si hei.



Vi lurte på om de fikk mange turfolk ned her for å lete etter enden av veien... Huset ligger litt over stranden på toppen av en en liten bakke. Vi snudde rundt, kjørte ned bakken til stranden, parkerte Patrolen og satte oss ned i sanden. Tok oss en liten stund før det hele sank inn, og vi dro fram Champangeflasken (nei, vi tømte den ikke. fyllekjøring liker vi ikke).





Og det kjære venner, skulle i 2009 når vi planla dette eventyret, være slutten på "unURBAN kjører Amerika på langs". Men, som vi har streifet innom et par ganger (og kanskje mer på expeditionportal.com i USA), å gi slipp på det man har og kjenner ut og inn, kan plutselig åpne muligheter man ikke visste fantes. Malin har faktisk jobbet der før, men jeg trodde vel egentlig ikke at jeg kunne få det til. Vel, den neste etappen på eventyret vårt må dessverre skje uten Patrolen, men om noen dager setter vi oss faktisk på et fly og fortsetter sørover...

Mer snart. Veldig snart!

E&M

[Globetrotter]

Så hva er det vi sankker om når vi sier at vi skal fly sørover? Når jeg ikke kjører Patrol med Espen jobber jeg som kokk og de siste jobbene mine har vært på forholdsvis kalde steder.

Når vi startet å planlegge en lengre tur med bil var vår første plan å reise i Sør Amerika, men så ble jeg tilbudt jobb som kokk på Catlin Arctic Survey’s camp i Arktis i Canada. Etter ha ha jobbet fem gode og spennende sommersesonger i Antarktis var jobb tilbudet i Arktis for spennende til å takke nei til. Dermed ble vår første reiseplan lagt til side, og vi bestemte oss for å starte i Nord Amerika og kjøre bil ned til Sør Amerika i stedet.



Catlin Arctic Survey’s camp ble satt opp på sjøisen west for Ellef Ringnes Island i Nunavut territory, Canada (78°45’N 103°30’W). Jeg, som en av de ansatte i camp, var der for å supportere forskere så de kunne forske på hva som skjer med ulike små skapninger når havet blir surere (får lavere pH-verdi). Du kan lese mer om forskningen og Catlin Arctic Survey på http://www.catlinarcticsurvey.com. På det meste var vi 11 personer i camp, og det var en kjempebra gruppe å jobbe og bo sammen med. Det å bo på sjøisen i en periode var en utrolig opplevelse. Når vi først satte opp camp i begynnelsen av mars var det helt mørkt om natta , men for hver dag kom solen høyere, og i midten av april hadde vi midnattsol.



Lyset og isformasjonene er det jeg husker best fra Arktis fordi det er helt ulikt alt annet jeg har sett. Vi så ingen isbjørner i løpet av tiden på isen. Jeg skulle gjerne ha sett en, men var egentlig veldig glad for å ikke møte en i teltcampen vår.



Her er en kort video som ble laget om jobben min i Arktis: http://www.catlinarcticsurvey.com/2010/ ... cooking-2/

Mens jeg koste meg i Arktis fløy Espen til Florida og hentet Patrolen. Etter en liten omvei via Moab kjørte han nordover til Calgary hvor han hentet meg når jeg var ferdig på jobb. Derifra fortsatte turen nordover til Prudhoe Bay hvor vi gjorde helomvending og satte kursen sørover. Nå har vi kjørt sørover i 17 månder og vi har kommet til enden av veien på det amerikanske kontinentet, men vi vil fortsette sørover. For et par månder siden signerte jeg for min sjette sesong i Antarktis som kokk for [url="http://www.antarctic-logistics.com/"]ALE, Antarctica Logistics & Expeditions,[/url] i deres camp på Union Glacier. ALE flyr inn til Antarktis fra Punta Arenas, Chile (naboen til Tierra del Fuego), og er kun en lang dags kjøretur unna Ushuaia. Når vi kom til Punta fikk jeg klar beskjed fra Espen om at dette var første og antagligvis siste gang han kom til å kjøre meg til jobb…

I Punta var det bare å pakke om fra biltur til å bo nesten tre månder i Antarktis. Dette er mer eller mindre det jeg pakker med meg inn på isen.



Nå må vi kun vente til været på Union Glacier samarbeider,

http://www.yr.no/sted/Antarktika/Annet/ ... arsel.html

...så lasteflyet Ilyushin IL76 kan fly de 3060 km (4 timer og 15 min) for å komme til camp på S 79 46’40’’ W 83 19’15’’.





Rullebanen i Antarktis er rett og slett blåis, og her er et bilde fra en tidligere sesong hvor vi hadde en søndags spasertur på rullebanen.



Campen til ALE i Antarktis er en teltcamp, men mye større enn den jeg jobbet i i Arktis. På isen i sør kan vi ha opp til 130 gjester i camp samtidig. Denne sesongen blir litt annerledes for meg enn de tidligere fordi Espen har også fått en jobb på isen, han skal rydde opp i alt mitt søl (oppvask) og hjelpe til på kjøkkenet. Siden vi begge kommer til å være på isen i 2-3 månder skal vi forsøke å skrive et par blogger om livet i camp. Nyt oppvarmet hus og rennende vann frem til vår første oppdatering fra det frossne kontinentet

Malin

[Globetrotter]

Yup! Jeg skal på isen å ta Malins oppvask! Ikke akkurat en drømmejobb, og jeg kunne sikkert ha tjent mer penger på å fly hjem til Norge å jobbe, selv med flybilletten med i beregningen. Men det ER en mulighet til å kunne fly in til Antarktis og se hvordan en polarcamp funker.



Union Glacier er et sted omtrent her...

Og som vi har nevnt endel ganger, vi føler oss ikke helt klare for å avslutte turen vår helt ennå. Livet på veien er rett og slett litt for bra. De siste par månedene har vi diskutert og diskutert hvordan vi kan forlenge turen. Sparekontoene er skviset litt hardere, og når vi begge nå jobber i to-tre måneder, så har vi etter litt finregning endelig kommet til en konklusjon: we fortsetter å reise i ca 6 måneder til når vi er ferdige med kontrakten for Antarctica Logistics and Expeditions. Hvor? Vel, det hadde vært fullt mulig å tilbringe 6 nye måneder i Søramerika, men vi kjenner på at vi har lyst til å prøve et nytt kontinent før vi endelig parkerer Patrolen hjemme i Norge.

Så, ja, vi pakker sakene våre og sender det til Cape Town i Sørafrika, og planen er å kjøre hjem!







Dog her vi nå en liten utfordring, og det er mangelen på internett i camp i Antarktis. Vi har bare såvidt begynt å se på hva vi kan/bør/må/bør ikke gjøre på tur gjennom Afrika. Regner derfor med at de første ukene i Sørafrika blir brukt til planlegging og organisering. Iden vi har nå er å mer eller mindre holde oss til en østlig rute nordover langs kysten etter at vi forlater Sørafrika og muligens Namibia.

Så forhåpnetligvis finner vi masser av tips og forslag her i tråden vår når vi er tilbake på nett.... Budsjett må ikke overstige ca 75 USD per dag i snitt.
Spennede omveier mottas altså med takk, og ruteforslag og severdigheter blir vurdert seriøst! Litt usikre på Nordafrika om dagen, så vi får se hva som skjer der. Normalruten ut er via Egypt.



Og til slutt: som nevt er internett mulighetene i Antarktis SVÆRT begrenset, og jeg tror derfor ikke vi vil være i stand til å følge med og svare på innlegg på forumet. Kanskje klarer vi å lure ut en blog eller to via mail til lillebror. Vi får se hva vi får til. Lover i alle tilfelle å komme sterkt tilbake!

E&M

[Pathman]

Det er bare å bøye seg i støvet i respekt for dere som tør å gjøre drømmer til virkelighet.
Og vi som har fulgt dere gjennom denne reisen gleder oss allerede til fortsettelsen.
Det har vært sagt før - og jeg sier det igjen; TAKK for at dere gjennom 18 måneder med fantastiske opplevelser har tatt dere tid til å dele opplevelsene med oss.

[colormax]

Bare føyer meg til Pathman sitt innlegg her, 110% enig, alderi sett noen som har laget og dokumentert en reise på en så flott måte som dere har gjort.
Kort og greit, det har vert en stor fornøyelse å følle dere på turen.
Tusen Takk til dere begge
Venter i spenning på videre historier her.
Ønsker dere ett riktig gott opphold i kulla. ( skal tenke på dere, når jeg klager og suter over att det er kaldt her)
Det er over 11819 klikk på reisen deres, det forteller vel mer en jeg klarer klemme ut av meg

[stensth]

Førstår din tanke med at man kunnet tjene mer penger på og fly tilbake til Norge.
Men bara den tanken med at man kunnet misset chansen til og fått en tur til den lille isøya, da hadde vart fall jeg ikke sagt nei til.
Ønsker dere en god arbeidsøkt der nere. Ikke noe missunlig i de hele tatt.

Hvis dere trenger tips om Afrika, så kan jeg bistå litt. Har vart i Kapstaden, 5 ganger i Namibia og Zimbabwe og besøkt Victoria falls.
Kan skrive mere her en annen dag når jeg har mere tid til overs.

God tur videre.

[Globetrotter]

Hei folkens!

Landet i Punta Arenas idag tidlig, og sommeren i Antarktis er over for denne gang. Malin lagde maten for jubileet på Sørpolen den 14de desember, og var tilstede for å ta imot ekspedisjoner og Jens. Artig..

Og siden livet har en tendens til å ta litt overaskende svinger innimellom, endte også jeg opp på sørpolen litt senere for et interessant prosjekt. Mer om dette i en kommende post, men jeg kan røpe at det har å gjøre med en islandsbygget 44" 6x6 Ford-van å gjøre.....

Takk for kommentarer, skal svare så fort jeg har fått organisert meg litt.
E

[Globetrotter]

Beklager en smule saktegang i bloggingen. Vi håpet å kunne poste noen innlegg fra det frosne kontinent, men det viste seg at vi noen tekniske utfordringer satte en strek for det. I alle fall, vi prøver å poste oss opp til gjeldende dato, og vi håper at bildene fra Union Glacier og andre steder i Antarktis kan være av interesse. Denne første posten ble skrevet i Desember like før Amundsen-jubileet gikk av stabelen. Mer snart!



Hei folkens!

Lenge siden sist. Det er nå en måned siden vi fløy fra Punta Arenas og inn på isen i Antarktis. Tiden flyr og vi er snart halvveis i oppholdet vårt her nede på Union Glacier. Malin lager mat, og jeg rydder, vasker og hjelper til der det trengs. Vi har begge fått med oss noen turer ut av camp, og Malin er i skrivende stund på Sydpolen der hun lager mat for Amundsens 100-års jubileum.



De er ventet tilbake til Union Glacier i morgen, og gjestene skal tilbake til Punta Arenas i Chile. Flere ekspedisjoner har beregnet sin annkomst til jubileet, så det blir nok liv i camp når alle skal “mellomlande” her på vei ut fra Antarktis.

Ble et par turer ut av camp for meg også, da et fueldepot skulle graves frem oppe på Berkner Island.



Greit å ha noen fat med fuel tilgjengelig sånn i tilfelle... Vi var fem stykker pluss to piloter, og vi spadde opp over 50 stk 200-liters fueltønner. Dagen etter var jeg temmelig støl, men da også en værstasjon skulle graves frem, meldte jeg meg frivillig til noen timers flytur og spadetak. Denne turen gikk sørover til Thiels Mountains, omtrent halvveis til Sydpolen, der ALE (selskapet vi jobber for) har et fueldepot for Twin Otter’ene som skal inn til polpunktet.

Når vi landet fant vi en gjeng fra selskapet som hadde ankommet litt tidligere på dagen i et “tråkkemaskin-tog” lastet med fueltønner.



Fra flyturen tilbake til camp.



En Twin Otter må fylle på med fuel mellom her og Sydpolen, så tidligere pleide de å fly fuel inn til depoet noe som gjorde fuelen veldig dyr. For et noen år siden begynte man å kjøre ut fuel på sleder trukket av “tråkkemaskiner” (slike som lager løyper i skisenter), noe som viste seg å være langt mer energieffektivt enn å bruke fly. Når vi begynte å grave ut værstasjonen viste det seg ganske fort at tråkkemaskinen skulle få gjøre nytte for seg. Vi fant basen for stasjonen mer enn 3 meter nede i hard vindpakket snø, og det ville nok tatt oss et par dager å grave den ut for hånd. Med tråkkemaskinen kunne vi lage en diger grøft like ved siden av stasjonen (en mast med instrumenter), og deretter grave oss inn fra siden. Det var dessuten en fantastisk flytur over et magisk landskap. Det er først når man ser ut over endeløse breer og fjelltopper som såvidt stikker opp over isen at man begynner å få en ide om hvor ufattelig stort og tomt dette kontinentet er.

I camp derimot er livet rett og slett ganske komfortabelt. Vi har store “Weather Haven” telt der det meste av dagliglivet foregår.



Kjøkken-og-spise-teltet er godt og varmt hele døgnet, og denne sesongen har vi til og med fått til en form for “innlagt vann”! Vi spar snø opp i en stor tank på utsiden av teltet, og vi har montert en Webasto vannvarmer som smelter snøen og varmer opp vannet. Den går på jet-fuel. En tilsvarende enhet er montert i et mindre telt som har to dusjer installert. Luksus! Kokkelering foregår på propan, og på kvelden varmes teltet opp av en dieselovn som også brenner jet-fuel. Strøm får vi stort sett fra batteribanker som lades av solcellepaneler. Og skulle det være litt overskyet så kan vi selvfølgelig koble til noen Honda-generatorer. Verkstedet er også et telt, og der blir generatoren brukt noe flittigere, men man prøver å begrense det så mye som mulig.



Huset vårt er nedgradert fra taktelt til fjelltelt (“hytta?”), men vi får da plass til oss selv og litt stasj. Og det forunderlige er at temperaturen på dagtid inne i teltet er omtrent vanlig romtemperatur. Nå har vi sol 24 timer i døgnet og teltene varmes godt opp. Litt kaldere på natten, men slett ikke værst. Den store dunsoveposen jeg brukte oppe i Andesfjellene er faktisk i varmeste laget. Tror det snart blir sommerposen.

E&M