Etter noen avslappende dager på strendene i området rundt Inhambane med besøket fra Norge skilte våre veier seg. Vi hadde begge det samme målet, Norge. Våre venner skulle kjøre tilbake til Johannesburg for å levere leiebilen og fly hjem, mens vår plan er fortsatt å kjøre hjem til Norge opp østkysten av Afrika. Siden vi befant oss i sørlige Mosambik har vi fortsatt temmelig lang vei igjen nordover til Norge. Med dette i bakhodet bestemte vi oss for å tilbakelegge en god del kilometer før vi stoppet opp for noen dager igjen. I et kryss vest for Inhambane tok våre venner av til venstre for å kjøre sørover, og vi tok til høyre for å fortsette nordover.
Ute ved kysten føles det som om man kjører gjennom en landsby som vare i flere mil. Det er hus langs hele veien og veien blir også benyttet som markedsplass steder hvor klyngen av hus blir litt større. Lenger inn i landet blir det færre hus og de er stort sett samlet i faktiske landsbyer. Mellom landsbyene var det ikke mye, og det slo oss at det ikke var noe stort organisert jordbruk eller flokker med geiter og kuer som vi hadde sett mye av i Namibia og Botswana. Folk på landsbygda i Mosambik er småskala jordbrukere og produserer hovedsakelig til eget forbruk.
Veien var for det meste god asfaltvei, men innimellom kom det noen strekker med utrolig mye dype hull som man måtte kjøre slalom mellom. Det meste av trafikken langs veien var folk til fots eller på sykkel og ikke så mye bil og lastbiltrafikk. Et sted kjørte vi forbi en ny Volvo lastbil, litt videre kom det en til, også så vi en rekke av dem foran oss.
De kjørte alle i ca 50 km i timen og det var litt for sakte for oss, så da var det bare å begynne å kjøre forbi. Tilslutt hadde vi kjørt forbi 20 nye Volvo lastebiler som sikkert var på vei for å bli levert til et eller annet prosjekt lenger nord i landet. Til lunsj stoppet vi i en liten by for å spise og da passert alle 20 lastebilene oss, så etter lunsj var det bare å starte forbikjøringene igjen. Første kjøredag tilbake la vi bare 304 kilometer, men det skyltes en sein frokost med venner og å si farvell til dem i et veikryss. Natten ble tilbrakt i Vilhankulos som virket som en ok by med en fin strand.
Neste morgen klokken 06 sto vi på bensinstasjonen og fyllte full tank og dermed var vi klare for en ny lang dag bak rattet. Veien nord for Vilhankulos ble skikkelig dårlig med nesten mer hull en asfalt. Noen ganger hadde det vært bedre hvis de hadde latt veien forbli en grusvei enn å lage en dårlig kvalitets asfalt vei. Mye av asfaltveiene som blir laget i Mosambik i dag blir lagt av kineserene, så det er ikke uvanlig å se laste biler eller bygninger med kinesisk skrift som var del av veibyggeprosjektene. Heldigvis ble veien bedre etter hvert. Da så vi en kjent utseende lastebil foran oss, eller for å være nøyaktig, så var det 20 av dem. De måtte ha vært underveis en stund fordi etter at vi hadde kjørt forbi et par svingte resten av dem inn til siden for en pause. God timing.
Jeg vet ikke hvor mange landsbyer og byer vi kjørte gjennom denne dagen, men det var mange.
Et tydlig tegn på at man nærmer seg en større bebyggelse er at det blir mer og mer folk langs veien og de fleste bærer på noe. Ved, kull, strå, og ferske produkter blir båret inn i tettstedene og de samme produktene blir båret utigjen etter at de har blitt solgt.
Ved alle elver eller kulper vi passerte ble det vasket klær og folk vasket også seg selv. Dette bildet ble tatt ved en liten by som ble delt av en elv. I tillegg til å være jobb må det å vaske klær også være en sosial happening.
Etter 722 kilometer og 11 timers kjøring var det solnedgang når vi kjørte over broen ved Zambezi elven. Rett på andre siden av elven hadde vi fått anbefalt en lodge som også hadde camping, og det var på tide å stoppe for natten. Solen står opp klokken 06 om morgenen og går ned igjen kl 17 på ettermiddagen, så 11 timers kjøring på en dag er maks hva man kan få til hvis men vil unngå å kjøre i mørket i Mosambik. Hjemme i Norge er det helt vanlig å kjøre i mørket og vi tenker ikke noe spesielt over det. Men for de landene vi reiser i er det alltid anbefalt å ikke kjøre i mørket på gunn av at det ikke finnes veibelysning og det er alltid mye husdyr og mennesker langs veiene. Folk her nede har nok aldri hatt noen kampanjer av “Trygg trafikk” for bruk av refleks når de er ute å går i mørket, og derfor er det tidvis veldig vanskelig å få øye på dem. Derfor forsøker vi å unngå å kjøre etter mørkests fembrudd, men noen ganger er det ikke til å unngå.
Morgentåken lå fortsatt over området rundt Zambezi når vi startet klokken 6 neste morgen.
Denne dagen forandret landskapet seg til å bli mer kupert med noen utrolig fasinernede stein og fjellformasjoner rundt oss. Etter 685 kilometer var vi i Nampula og her fantes det en camping plass, den eneste i et par hundre kilometers omkrets, midt inne blant disse stilige fjellene.
Kjøredag nummer fire og den siste før vi nådde målet ved kysten var på bare 210 kilometer, så vi hadde en rolig start denne morgenen. Når vi kjørte inn mot Nampula by ble vi vinket til siden i et politisjekkpunkt. Før vi krysset grensen inn til Mosambik hadde vi hørt utrolig mye dårlig om det lokale politiet som er underbetalt og så etter muligheter for å kunne sikre seg bestikkelser ved alle anledninger. Bilen måtte selvfølgelig være i forskriftsmessig stand. Setebelte var påbudt å bruke både foran og bak, det er jo ikke noe problemer for oss fordi det er vi jo vant til fra Norge. Vi leste også at bilen kun kunne kjøre med tillatte antall passasjerer, men jeg tror dette kun blir håndhevet i forhold til utlendinger. Lokale pickuper kan ha 30 passasjerer på lasteplanet uten at det gjør noe, og de har jo ikke akkurat setebelte på heller. En må også ha to refleks vester hvis en skulle få motorstopp eller måtte gjøre noe langs veien, og to røde triangler til å sette ut ved uhell. Biler med henger må ha et firkantet klistremerke med et gult triangel på blå bakgrunn på høyre side foran og bak, og et på hengeren. Siden ivrige politifolk også kan kreve dette av biler som ikke tauer en henger hadde vi fått på dette klistre merket når vi nærmet oss Mosambik.
I en turistbrosjyre fra Gaza provinsen av Mozambik sto det også at det ikke var lov til å snakke i telefonen mens en kjører, det var ikke lov å oppbevare alkohol inne i bilen, det måtte legges i bagasje rommet, hvis du har sigaretter i bilen er det også påbudt å ha et brannslukkings apparat, det var heller ikke lov til å kjøre bil barbent eller uten skjorte… Vi hadde passet på alt dette og så langt hadde ikke politiet vært interesert i oss, vi hadde blitt vinket gjennom alle skjekkpunkter. Politimannen som stoppet oss i Nampula hilse høffelig god dag og spurte hvor vi kom fra. Vi stotret en stund fordi vi kunne ikke komme på navnet på campingplassen vi kom fra. Complexo...??..Complexo…. Tilslutt kom politimannen oss til unsetning og sa Complexo Montes Nairucu Lodge. JA, det var det. Han bare smilte av oss og vinket oss videre uten engang å skjekke papirene våre.
Langs veien er det alltid folk som forsøker å selge noe av det de produserer. Det er flettede kurver og vesker, gulvmatter, materialer, ved, kull, senger, stoler, chili saus (en spesialitet i Mosambik), frukt, grønnsaker, nøtter, fisk, kjøtt og levende høner. Noen har satt opp små boder mens andre holder frem det de ønsker å selge. Vi har fortsatt ikke vært sultne nok til å kjøpe en høne som blir holdt opp ned etter føttene og ristet på for å bevise for oss at den lever. På veistrekkningen mellom Nampula og Monapo hadde selgerene en litt annen taktikk enn det vi hadde sett så langt. Jeg forstår at disse menneskene er fattige og trenger å selge noe av det de produserer, men disse karene (alle disse selgerene var menn mellom ca 20 og 30 år) fremsto som selvmordskandidater. Når de hørte eller så en bil som nærmet seg hoppet de på beina og gikk midt ut i veibanen. For å unngå dem måtte jeg legge meg over i det andre feltet og noen ganger fulgte de etter til midtstreken. Etter å ha kjørt over i det andre feltet noen ganger tenkte jeg at dette er ikke riktig og holdt meg i min veibane. Selgerene sto fortsatt midt i veien når du nærmet deg og i siste sekund dro de tilbake varene de forsøkte å selge også kastet de seg selv unna. Jeg tenkt at dette er jo heller ikke riktig. Hvis de skulle snuble når de forsøker å komme unna i siste sekund er det jo meg som ender opp med å ta livet av noen. Det er ikke riktig å suse centimeter unna mennesker i 80 kilometer i timen, og jeg kjører jo sakte i forhold til de lokale bilsjåførene som kjører forbi oss. Neste tilnærming var å bremse opp foran dem for å få ned farten. Da sprintet de til ut i grøften for å hente flere ting de skulle selge fordi de trodde de hadde lyktes med taktikken sin for å få potensielle kunder til å stoppe. Etter 30 -40 av disse selvmords-selgerene kjørte vi gjennom Monapa, og deretter oppførte selgerene seg som normalt igjen.
Endelig etter nesten 1900 km kom vi frem til det Indiske hav igjen. Vi forlot fastlandet og kjørte ut over broen til Ilha de Mozambique / Mosambik Øy, som står på UNESCOs verdensarv-liste. Mer om denne øya i vår neste blog.
Malin
