Globetrotter's unURBAN Project

[Globetrotter]

Må bare sei eg blir heilt matt av desse flotte bilda dine,Tusen takk for du deler dette med oss
Mvh Odd Joar Moen

Bare hyggelig! Håper jo selvfølgelig å inspirere andre til å ta skrittet ut i den store verden med Nissan'en sin...

GT

[Globetrotter]

Etter en rolig kryssing av Sea of Cortez befant vi oss i Mazatlán. Med fem biler i følge kom vi til at det ville være omtrent umulig å kjøre inn i byen samlet, så kursen ble satt mot Teacapán. Teacapán ligger på en halvøy med mye jordbruk, og tidlig om morgenen var det full aktivitet på de ulike brukene.



Etter å ha kikket litt på kartet for å planlegge vår rute gjennom Mexico (som vi begynner å innse også er et enormt stort land) kom vi til at dette var tiden for å utforske Mexicos Stillhavskyst. Turen fra Teakapan til Tepic var også vårt første møte med Meksikanske bomveier. Først betalte vi 170 pesos (85 kr) og tenkte det var en overkommelig sum for ca 140 km på en god, rett vei. Etter en stund dukket bom nummer to og deretter tre opp, og totalt betalte vi 300 pesos (150 kr) for veien til Tepic. Temmelig dyrt syntes vi, og vi kan ikke helt forstå hvordan meksikanere flest kan ha råd til å kjøre på disse veiene. Ulike selskaper driver de ulike bomveiene, og når det bygges en bomvei på en strekning er det også pålagt å bygge gratis veier i området for samme streknig. Ulempen med disse er at de er kronglete og går gjennom mange landsbyer, og disse er som regel overivrige på å bygge fartsdempere.

Fra Tepic til Sayulita var vi tilbake på “normalvei” som kronglet seg i kupert landskap fra 1000 moh ned til havet. Etter å ha ligget bak en lastebil som aldri la seg ut til siden, var køen blitt temmelig lang, og sjåførene utolmodige. Dette ble vårt første virkelig møte med macho-meksikanske-kamikaze sjåfører med enormt mye flaks. Kanskje prisen på bomveiene er verdt det i forhold til å minimere faren for å kræsje med en av disse galningene.



Glade for å være i live i Sayulita fant vi en campingplass, gikk en tur på stranden, og hadde en svømmetur i stillehavet. Når vi var klare til å koke middag hørte vi et korps og et opptog noen gater vekk fra oss. Middagen ble brått utsatt, og vi sprintet over for å finne ut hva som skjedde. Ved å følge opptoget endte vi opp på plazaen der vi fant flere boder som solgte mat og en stor scene. Det viste seg at dette var en parade for Virgin of Guadalupe, som er Mexsiko`s beskytteleshelgen, og denne relgiøse festivalen er en av de viktigste i Mexico.



Etter middag var vi tilbake på plazaen for en nystekt pannekake med sjokolade, banan og kaluha. Nydelig…



Et band med 13 musikere entret scenen og satte i gang å spille mexikansk musikk i et enormt tempo. Og bandet underholdt oss bokstavlig talt hele natten. Vi kunne fortsatt høre dem i teltet frem til kl 3 på natta. Uansett var det en kjempe opplevelse å se denne feiringen med unger som løp rundt, tenåringer som danset, og eldre som satt på benker og kikket på og snakket sammen.

Videre nedover kysten stoppet vi i San Patricio-Melaque , Rey del Pascuales, to netter på Playa Palma Sola, og i natt tilbringer vi vår tredje natt på Maruatha Beach.



Kysten i Michoacan-staten har vært helt nydelig med lange strender, klipper, grønn, frodig natur, og ingen stor utbyggelse. De fleste stedene vi har kjørt innom har hatt en eller flere resturanter ved stranden og palapas (strukturer bygget av påler og palmeblader for å få litt skygge fra solen), men de fleste stedene har vi hatt bortimot for oss selv. Jeg er lei meg på vegne av de lokale som har puttet penger og resurser inn i fasiliteter for turister, også kommer ikke turistene lenger på grunn av at mediene kun fokuserer på det negative i et land.



En av skapningene som faktisk kommer godt ut av dette er skilpaddene som får mer plass og ro på strendene når de kommer opp for å legge eggene sine. På Maruata Beach er en mann ansatt for å samle egg og grave dem ned i et inngjerdet område til de klekkes etter 45 dager. Når babyskilpaddene klekkes samler han dem sammen i en balje for å slippe alle løs samtidig på ettermiddagen. Dermed ungår skilpaddebabyene å bli spist av fugler på turen over stranden ned til sjøen. Ved å donere en symbolsk sum kan man være med på å bringe skilpaddene ned til sjøen. Den kvelden vi deltok ble ca 180 skilpadder satt ut. De var så små og de så så skjøre ut der de kjempet seg gjennom bølgene og ut i havet, og sammenlignet med dem regner jeg i hvertfall med at vår overlevelsesrate på mexsikanske veier må være større...

[Globetrotter]

Må bare poste et bilde av det siste innen Mexicansk tyverisikring:



E

[Globetrotter]

Og en lite julegåte:

Kom over dette hotellet i Todos Santos på Baja California. Her ble en kjent sang til! Anyone????



E

[colormax]

Atter en gang vil jeg takke for alle disse flotte reisemeldingene deres, det er veldig mange som sitter og ser på alle disse flotte reise skildringene deres og ikke minst drømmereiser seg langt bort.
Hører helt klart det gir inspirasjon for fler og fler til virkelig å ta en orntlig rundreise med Patrolene sine .
Så atter en gang stor takk til dere, for det dere gir til oss
Så vil jeg ønske dere er riktig GOD JUL og ikke minst tenke litt på oss som har 15 til 25 blå.
GOD JUL

[stensth]

Det førsta jag tænker på er The Eagles med just låten Hotel California, men frågan ær om det kan vara så enkelt?
God jul og Gott Nytt År!

[Nissan D22]

Fantastisk tur dette her! Har akkurat svidd av en time med å kikke på bilder, lese, og drømme om lignende prosjekter selv:) Kjempe spennende å følge med på hvordan turen går!
Tusen takk for inspirasjon og flotte rapporter underveis!

Så gjennstår det bare å ønske god jul og riktig godt nyttår fra gamlelandet:)
..keep on rolling, and posting here

[Globetrotter]

....and the winner is............. STENSTH!!!

Og tusen takk for julehilsner!

E&M

[Globetrotter]

En liten korrigering:

Det skulle liksom være hotellet der The Eagles skrev sin berømte sang "Hotel California".

Men! En observant leser har påpekt at dette nok er en "urban legend", og etter litt googling må jeg innrømme at researchen min var i sletteste laget.

http://www.todossantos-baja.com/todos-s ... fornia.htm

Garanterer at det vil komme en mer presis, samt noe vanskeligere quiz i nær framtid! (og stensth får selvfølgelig beholde sitt quiz-poeng)

GT

[Globetrotter]

Vår opprinnelige plan var å følge Stillehavskysten et helt stykke sørover, for så å kjøre inn i landet og nordover til Mexico City. Dessverre for oss og narkotikasmuglere bestemte myndighetene seg for å intensivere kampen mot sistnevnte omtrent der vi hadde tenkt å sette kursen. Dristet oss et lite stykke nedover kysten i forrige post, men etter å ha slikket litt sol og lekt med skilpaddene i noen dager, ble det til at vi listet oss tilbake samme veien som vi kom (et lite stykke), og deretter kjørte innover i landet på jakt etter et trivelig sted å feire jul.

Vi hadde hørt noen rykter om en strand full av skilpadder, og på veien nordover svingte vi av for å ta en kikk.



Ferden gikk så i retning av Atotonilco el Alto der vi ville prøve å kikke litt på den lokale Tequila produksjonen. Langs veien har vi sett mye agaveplantasjer, og nå var det definitivt på tide å sette seg inn i en av Mexicos nasjonaldrikker.



Men første utfordring når man kommer til nye steder er å finne et sted å bo for en natt eller to. Vi spurte oss rundt i byen, og ved et sted fikk Franc (fra den sveitsiske oransje VW'en) nyss om at det skulle være en sveitser som hadde slått seg ned like utenfor byen og startet restaurant og gjestehus. Glimrende! Vi navigerte oss gjennom småveier og en bitteliten landsby, og fant til slutt frem til Charlie's Gourmet Restaurant i Santa Elena. Der sendte vi selvfølgelig inn sveitserne først, og det endte med at vi fikk parkere i gården og benytte fasilitetene i to dager uten at han ville ha betaling. Men vi la jo igjen noen pesos på restauranten da...



Og Charlie kjente selvfølgelig til noen av de lokale tequila destilleriene, så dagen etter var vi på omvisning og prøvesmaking hos 7 Leguas. Disse driver en kombinasjon av gammeldags og moderne produksjon, og tequilaene de lager er blandinger av disse.



Kokt agave knuses for å få ut saft.



Deretter havner saft og restene av agaven i disse tankene. Destillering skjer i tankene i bakgrunnen.



Og et bilde fra den mer moderne delen av destilleriet. 7 Leguas produserer ca 1000 liter Tequila om dagen.

Omvisning og prøvesmaking endte med at eieren av destilleriet dukket opp for å slå av en prat, og når vi tok farvel etter nesten 3 timer (vansligvis tok visst en omvisning ca 45 minutter) fikk vi alle med oss en flaske med den grommeste tequilen de lagde. Vi fikk litt bakoversveis når vi litt senere fant ut at en flaske kostet nesten 700 norske kroner (dette er MYE penger for en tequila i Mexico!). Forøvrig måtte vi love å forklare våre europeiske landsmen at shot'ing av tequila er noe Hollywood har funnet på. Tequila skal drikkes som en Cognac! Og GOD tequila fortjener intet mindre!



Skål!!

E&M

[Globetrotter]

På vei ut av Atotonilco el Alto tok Charly, vår sveitsiske vert, oss med til QuesArt som er en lokal osteprodusent. Vi hadde smakt en av ostene i Charly’s resturant og syntes at det kunne være interessant å se produksjonen av denne osten. I produksjon benytter de ku, sau og geitemelk og de produserer 25 typer ulik ost. Mesteparten av osten blir transportert til Mexico City og solgt der.

Melken hadde ikke kommet inn ennå den morgenen vi var der, men vi fikk se andre deler av produksjonen.



Her lager de ferske “osteruller”



og brie ble kuttet opp i passende stykker.



I en av de store kjølerene fikk vi se camembert på ulike stadier av modningsprosessen. Til slutt på vår lille guidede tur kom vi til den beste delen, prøvesmaking….



Etter noen smaksprøver måtte vi kjøpe med oss noen gode oster som nå ligger i kjøleskapet og venter på å bli spist. Mmmmm…

M

[Globetrotter]

Guanajuato er en interesant historisk gruveby nede i en dal på 2000 meters høyde. I 1540 oppdaget spanjolene gull og senere sølv i dette området som ble et av de viktigste gruvene i koloni tiden. Det første slaget mot spanske tropper i unvhengighetskrigen fant sted ved Alhondiga kornlageret i Guanajuato i 1810. Når vi kom kjørende inn i byen var det temmelig forvirrende med alle de smale kronglete gatene. Heldigvis hjalp gps’en oss med navigering, og vi fant campingplassen vi hadde valgt med gåavstand til byen og vi kunne parkere bilen for et par dager.



To dager er vel egentig ikke nok tid til å kunne utforske denne byen skikkelig, men det var den tiden vi hadde gitt oss selv.



En snarvei ned til byen tok oss gjennom en tunnel, og vi ende opp i en av de kronglete gatene.



Fra et utkikspunkt fikk vi god utsikt over byen og alle de fargerike husene. Dette var første gang på lang tid vi tilbrakte såpass med tid i en by, og det var dermed på høy tid med litt julehandel. Det var mange små interessante butikker og et marked, så mulighetene til å finne gaver var mange.
Fra Guanajuato tok veien oss opp til 2500 meter og vi hadde fin utsikt ut over grønne åser før vi endte opp nede på sletten på 1800 meter. San Miguel de Allende var byen hvor vi ønsket å feire jul på en sentral campingplass med god Wi-Fi forbindelse (det har vært dårlig med gode nett forbindelser her i Mexico så langt), så vi kunne ringe til familien hjemme i Norge.



San Miguel de Allende er også en sjarmerende koloniby. Den har et litt mer vestlig preg enn Guanajuato når det kommer til butikker og resturanter fordi mange Nord Amerikanere har flyttet ned til dette området.



Den 24. desember fortalte våre campingnaboer oss at det var planlagt en julesammenkomst mellom campingbilene hvor alle var hjertelig velkommene. Eierene av campingplassen hadde laget en kjempegryte med en tradisjonell meksikansk suppe, og alle andre laget en rett hver, og vi endte opp med en helt fantastisk julebuffet.



For første gang kom et lite glimt av julestemning krypende. Så langt har julefølelsen vært fraværende. Tror jeg trenger litt norske julesanger, snø og “Tre nøtter til Askepott” for at den skal dukke opp. Med en forholdvis full mage gikk vi til resturanten hvor vi hadde en middagsreservasjon. Og siden det var jul klarte vi å få plass til en god middag til før vi gikk hjem til bilene og julegavene.



Vi seks (et tysk, sveitsisk og norskt par) hadde kjøpt to pakker hver, og ved hjelp av nummerlapper og litt konkuranse ende vi alle opp med noen fine gaver. Lørdag endte opp som en hviledag (ble noen jule-Margaritas…), og i dag satte vi oss i bilen igjen og la kursen mot vårt neste stopp, Teotihuacan og Mexico City.

E&M

[Globetrotter]

I utgangspunktet hadde vi bestemt oss for at Mexico By skullle utgå. Alt for stor, alt for farlig, alt for mye politi som kom til å rane oss, alt for forurenset, og sist, men ikke minst, vi er jo UN-urban! Men nå som vi er trygt tilbake på campingplassen i Teotihuacan, er det nesten vanskelig å begynne å fortelle om alle inntrykkene som noen dager i Mexico By ga oss.

Etter å ha snakket med Luis fra lostworldexpeditions.com når vi var i San Francisco ble det til at vi begynte å leke med ideen om å ta en tur inn til hovedstaden. De hadde funnet en campingplass ute ved Teotihuacan ruinene en times tid utenfor byen der de kunne parkere bilen på en inngjerdet plass, betale halv campingrate, og så ta bussen inn til sentrum. Og når vi etterhvert teamet opp med våre tyske og sveitsiske venner som også var interesserte i litt by-sightseeing, var det liksom ikke så mye å lure på lengre. Etter at vi droppet Michoican-staten og satte kursen inn i landet, måtte vi jo på en måte passere i nærheten av Mexico By uansett. Og ruinene i Teotihuacan stod høyt på ønskelista.

Vi fant campingplassen som Luis hadde anbefalt, og parkerte bilene på Teotihuacan Trailer Park in San Juan Teotihuacan. Neste morgen tok vi bussen inn til byen, og fant hotelllet vårt som vi hadde booket et par dager i forveien. Ikke noe luksushotell, men helt greit for å sove noen netter, og dessuten med en beliggenhet i gangavstand til både det historiske sentrum, antrolpologi museet, shopping og restauranter. Det vil si, dersom man gidder å gå da. Mexico By har en av de mest imponerende t-bane systemer jeg har sett. En billett koster kroner 1,50, og nede på stasjonene finnes det ingen rutetabeller eller avgangstider. Togene kommer med maks et par minutters mellomrom. En ennen genial ting er at ingen av skinnene til de ulike rutene "krysser" hverandre fysisk. De går på ulike plan, og dermed er det ingen konsekvens av at en bane får noen minutters forsinkelse. Tenker med skrekk og gru tilbake på kaoset i Oslo...



Første dag gikk med til å oorientere oss i byen, og til å rusle litt i gatene i det historiske senteret. Tidlig neste morgen satte vi kursen til Frida Kahlo muset der hun og mannen hennes, Diego Rivera, bodde og jobbet. Dette var kunstnerparet som blandt annet fikk ordnet Leo Trotski asyl i hine hårde dager. Spennende historie og fine bilder. Verdt et besøk om noen skulle finne på å ta turen sørover.



Fra museet satte vi kursen sørover i byen. Malin hadde lest at Mexico By også har kanaler, og vi vaqr nyskjerrige på hvordan dette kunne ta seg ut i verdens største by.



Vi hoppet på en lokal liten buss med et voldsomt stereoanlegg! Skjønner ikke helt hvordan eierforholdet fungerer, men subwooferen var i hvert fall bygd inn under bakerste benk der vi satt. Og det var ikke vanskelig å skjønne at denne sjåføren var techno-tilhenger... Vel fremme fant vi oss en "gondol-sjåfør" med passe stor pram, og vi betalte for en times rundtur. Og vel ute på vannet var det tett trafikk. Det var midt i juleferien og det virket som om folk hadde pakket picnik-kurven, tatt med slekta, og leid en kanalbåt for dagen. Her var det alt fra familie-lunsjer, musikkband, selgere og mye annet rart. Stilig!

På veien hjem hoppet vi av t-banen i et område som heter Condesa, der vi hadde fått anbefalt en "organisk" restaurant (finnes det egentlig uorganiske restauranter???) som heter La Buena Tierra. Men maten var super!

Tror forresten ikke at jeg har sett en by med høyere Starbucks-tetthet enn denne. Og det var egentlig helt greit. Starbucks-kaffen er faktisk skikkelig god. Så før vi satte kursen for antroplogi-museet på dag tre, fikk vi ordnet oss et par doble kaffe-latte og gyvde løs på eldre Mexicansk historie. Museo Nacional de Antropologia er et enormt museum, og visstnok et av verdens beste av sitt slag. Imponerende var det i alle fall. Fasinerende med gamle kulturer som er så forskjellige fra de vi kjenner fra mer hjemlige trakter. Og det var også greit å kunne få litt bakgrunnsinfo før vi skulle ut å se på ruinene i Teotihuacan (der vi hadde parkert bilen..). Vi noterte oss også et par andre intersante steder å besøke når vi kjører lengre sør.







Og siste dagen ble det seff også tid til litt shopping. Vi har jo vært på veien i snart 8 måneder (fatter ikke hvor dagene blir av???) så det er litt av hvert som begynner å få litt frynser i kantene. Fylte opp med litt stasj som har kjente merkelapper, og det er litt spes at en sy og fin Lee eller Levi's jeans koster 250-350 kroner. Kan jo være fake, men jeg tror ikke det da disse ble solgt i de "fine" shoppingsentrene med "ordentlig" Levi's-design-butikklokaler. Spiller uansett ingen rolle da vi sikkert må ha nye før turen er over...



Bussen tilbake til campingplassen gikk ikke før litt ut på ettermiddagen, så vi rakk å få med oss enda en turist-ting. Man kan betale noen ti-kroninger for å ta heisen opp i Torre Latinoamericano, en 38 etasjers bygning midt i sentrum, der man har 360 graders utsikt over hele byen (i hvert fall så langt en kan se i smog'en... kommer litt an på dagen og vindretningen). Det var uansett ganske spesielt å se denne gigantbyen fra fugleperspektiv. Kommer ikke skikkelig frem på bildene hvor stor den egentlig er...



Og for orden skyld: vi hadde ingen problemer eller dårlige opplevelser. Alle vi traff var både blide og hjelpsomme. Til og med politiet, som var tilstede på absolutt alle gatehjørner og holdeplasser. Vi kan selvfølgelig ikke garantere noe som helst, men jeg ville i hvert falll ikke nøle med å reise tilbake!

Og i morgen: Teotihuacan ruins!

E&M

[Globetrotter]

Vi hadde bestemt oss for å parkere bilen i Teotihuacan Trailer Park mens vi reiste til Mexico City og besøke ruinene når vi kom tilbake fra byen. Med litt tid til overs den søndagen vi kom til San Juan Teotihuacan og Trailer Parken gikk vi til ruinene for en rask kikk fordi vi hadde hørt det var gratis inngang på søndager. Det var gratis inngang på søndag, men kun for meksikanere. Fra inngangen kunne vi nesten ikke se toppen av “Sol Pyramiden” på grunn av menneske mengden. Vi snudde rundt og bestemte oss for at den oprinnelige planen med å kikke på ruiner på fredag var bedre.



Fredag morgen gikk vi opp “De dødes aveny” til “Måne pyramiden” nesten helt aleine.



Fra toppen av “Måne pyramiden” har man den best utsikten ned over “De dødes aveny” som er 2 km lang. Navnet fikk avenyen av Aztekerene som kom til området noen hundre år etter Teotihuacans fall og trodde platformene langs avenyen var graver. Bygningene langs “De dødes aveny” var boliger til prestene og de høyeste klassene mens de vanlige folket bodde spredt rundt byen. Byggingen av Teotihuacan startet i 100 f.Kr og i storhetstiden bodde det ca 150,000 mennesker i byen. Byen falt i det 7 eller 8 århundre.



Fra “Månepyramiden” gikk vi ned til “Solpyramiden” som er den tredje største pyramiden i verden. Etter å ha klatret 248 trappetrinnene til toppen hadde vi igjen fantastisk utsikt over Teotihuacan og det man ser av byen er imponerende. Hva vi ser i dag er bygninger laget av grå stein, men når en tenker på at når byen var bebodd var alle bygninger og pyramider malt røde



med veggmalerier innimellom. Byen må ha vært utrolig syn i sin storhetstid.



Vår vandring fortsatte videre ned “De dødes aveny”til Citadel hvor vi kikket på “Tempel of the Feathered Serpent” som er dekorert med mange stein skulpturer og som dermed skiller seg fra de andre pyramidene i Teotihuacan.



Teotihuacan og særlig “Solpyramiden” er virkelig imponerende og stedet er virkelig verdt et stopp og en dags utforsking.

Etter å ha klatret den tredje høyeste pyramiden i verden var vi klare for å klatre det tredje høyeste fjellet i Nord Amerika, vulkanen Pico de Orizaba på 5635 meter. Eller er det kun det at vi som normenn savner snø og is så mye at vi må kikke etter det på en av de få plassene man finner snø og is i Mexico......?

[Globetrotter]

Etter å ha tuslet rundt i storby og i blandt gamle ruiner var det på tide å få opp action-nivået et hakk eller to. Mexicos høyeste fjell (nordamerikas tredje høyeste, samt nordamerikas høyeste vulkan), Pico de Orizaba, lå omtrent på veien, så det var ikke mye å lure på! Fjellet rager til 5635 meter over havnivå, og sesongtimingen for å nå toppen var perfekt! Vi hadde dessuten nå tilbrakt omtrent to uker på omtrent 2000 meter (Mexico By og Teotihuacan ligger på omtrent 2300 moh), så aklimatiseringen hadde på en måte allerede begynt, og ville gi oss et bra utgangspunkt for å begynne turen opp fjellet.

Vi visste ikke stort om fjellet eller om rutene til toppen, men etter endel søking på internett begynte vi å få en rimelig god ide om hva som ventet oss. En detalj vi likte spesielt godt var at med en 4x4 kunne man kjøre helt opp til Piedra Grande basecamp på 4250 moh! Veien opp var ikke inntegnet på noen av kartene våre, men på nett hadde vi funnet et selskap som heter Summit Orizaba (http://www.summitorizaba.com) i småbyen Tlachichuca (for den som klarer å uttale det!), og de svingte vi innom for å slå av en prat med. Her traff vi smilende og serdeles hjelpsom Maribel, som tegnet oss et kart og gav oss en beskrivelse av veien opp til basecamp, samt litt aktuell info om forholdene oppe i fjellet.



Derifra var det bare å ta fatt på veien opp, og ferden gikk gjennom skog og oppover fjellet til vi passerte tregrensa (noe høyere opp en hjemme i Norge...), og så enda litt til. Fra mye av veien opp hadde vi en fantastisk utsikt til toppen.



Patrolen merket definitivt høyden, og på litt under 4000 moh måtte vi ned i lavserien. Krabbet oss videre opp over fjellet, og det var godt å konstatere at selv om effekten ble vesentlig redusert, fungerer bil og motor greit. Ruslet og gikk rent helt opp til campen på 4250 moh. Greit å få testet litt før vi sansynligvis kjører enda høyere når vi kommer til Andesfjellene i Søramerika.



Vel oppe på Piedra Grande fant vi oss en rimelig flat plass (gravde oss et par hull i bakken for hjulene på ene siden for å få bilen "level"), og slo opp taktelt og annex. Og når vi satte opp camp fikk vi virkelig kjenne effekten av høyden på kroppen. Selv de enklsete oppgaver, som feks å legge steiner på teltduken, føltes som hardt arbeid. Men heldigvis kjente vi ikke noe særlig av høydesyken, og vi spiste en god middag og fikk oss en god natts søvn.

Siden det går vei helt opp til Piedra Grande er det mange som prøver seg på toppen. De fleste ordner seg 4x4-skyss opp en dag, går en akklimatiseringstur dagen etter, og så støter de mot toppen påfølgende natt med start i 2-3-tiden på morgenen. Dette syntes vi var vel forroverlent for denne høyden, og vi valgte å tilbringe noe mer tid til aklimatisering.



Vår første dag i basecamp tilbrakte vi stort sett sittende eller i horisontalen, med nesa i en bok eller i retning utsikten mot toppen. Mot slutten av dagen tok vi oss en god times rusletur i området rundt camp. Når vi kom tilbake ble vi invitert på tacos og bønner av en gruppe Mexicanske studenter som hadde tatt turen opp for en picnic!



Gjengen var kun oppe på en dagstur, og vi noterte oss faktisk ganske mange Mexicanere som gjorde det samme. Litt spesielt når man kjører fra Veracruz ved kysten og rett opp til 4250 moh! Har ikke akkurat så mye pust igjen i seg da....

På dag to i camp hadde vi en sakte start, men etter lunsj pakket vi teltet, litt utstyr og mat i ryggsekkene, og satte kursen opp fjellet. Vi gikk opp til ca 4750 moh og satte opp en camp der.



Når teltet var oppe og litt stasj satt igjen i teltet, gikk vi ned igjen til basecamp for å sove en natt til på en litt lavere høyde. Planen var å gå opp dagen etter, og så prøve oss på toppen påfølgende dag. Men når morgenen kom, var ikke Malin helt i slag, og vi bestemte oss for å slappe av enda en dag før vi satte kursen mot toppen.

Og hvilen gjorde susen! På dag fire pakket vi sekkene igjen og gikk opp til teltet på 4750 moh. Formen var bra, og vi satte fra oss sekkene, spente på oss stegjern, og fortsatte enda 200 høydemeter opp bakken for å få et bedre inntrykk av ruten vi skulle gå neste morgen.



Alarmen gikk klokka 5 om morgene, og til og med Espen klarte å komme seg opp tidlig. Alt går i slow-motion på denne høyden, og innen vi var ferdige med å kle på oss, smelte snø og få i oss havregrøten, var klokka 0645. Og planen var også å starte relativt sent, da vi ville få gå det meste av turen opp i sol. Dette utgjør en stor forskjell da det rett og slett er vanskelig å "gå seg varme" på denne høyden (det går rett og slett for sakte...).



Turen oppover fjellet gikk sakte, og spesielt siste bakken opp (omtrent 35 grader bratt) er en monsterbakke! Du ser ikke toppen, og det føles som om bakken aldri tar slutt... De siste hundre meterne tas i intervall på 30-40 skritt før man må ha pause. Men klokken 1130 stod vi på toppen. Og det er spektakulært!!



Toppen har et digert krater som ikke er synlig i det hele tatt før man faktisk står på kanten. For noen år tilbake klatret vi Mount Elbrus i Russland, som er omtrent like høyt (5642 moh) og også en vulkan, men der er toppen ganske flat. Ikke på langt nær så imponerende som toppen på Orizaba.



Vi var de eneste på toppen, og vi satt der i ca 45 minutter og spiste snop og nøyt utsikten. Knall blå himmel og null vind på 5635 moh. Utrolig!



Utsikten i alle retninger er helt rå, og vi kunne se ned på landsbyen Tlachichuca 3000 meter under oss. Monsterbakkken var absolutt verdt slitet!

Å gå ned fra toppen er SÅ mye enklere! Tilbake i teltet fant vi oss litt mat, pakket ned alt stasjet, og fortsatte ned til bilen i basecamp. Klokken 1700 hadde vi lempet alt i bilen, pakket sammen takteltet og satt kursen ned av fjellet i retning Tlachichuca. En varm dusj nede på gjesthuset til SummitOrizaba, middag i restauranten og en ordentlig seng fristet mer enn en natt til i null grader celsisus....



En utrolig opplevelse og en fantastisk fjelltur!