
Etter å ha tuslet rundt i storby og i blandt gamle ruiner var det på tide å få opp action-nivået et hakk eller to. Mexicos høyeste fjell (nordamerikas tredje høyeste, samt nordamerikas høyeste vulkan), Pico de Orizaba, lå omtrent på veien, så det var ikke mye å lure på! Fjellet rager til 5635 meter over havnivå, og sesongtimingen for å nå toppen var perfekt! Vi hadde dessuten nå tilbrakt omtrent to uker på omtrent 2000 meter (Mexico By og Teotihuacan ligger på omtrent 2300 moh), så aklimatiseringen hadde på en måte allerede begynt, og ville gi oss et bra utgangspunkt for å begynne turen opp fjellet.
Vi visste ikke stort om fjellet eller om rutene til toppen, men etter endel søking på internett begynte vi å få en rimelig god ide om hva som ventet oss. En detalj vi likte spesielt godt var at med en 4x4 kunne man kjøre helt opp til Piedra Grande basecamp på 4250 moh! Veien opp var ikke inntegnet på noen av kartene våre, men på nett hadde vi funnet et selskap som heter Summit Orizaba (
http://www.summitorizaba.com) i småbyen Tlachichuca (for den som klarer å uttale det!), og de svingte vi innom for å slå av en prat med. Her traff vi smilende og serdeles hjelpsom Maribel, som tegnet oss et kart og gav oss en beskrivelse av veien opp til basecamp, samt litt aktuell info om forholdene oppe i fjellet.

Derifra var det bare å ta fatt på veien opp, og ferden gikk gjennom skog og oppover fjellet til vi passerte tregrensa (noe høyere opp en hjemme i Norge...), og så enda litt til. Fra mye av veien opp hadde vi en fantastisk utsikt til toppen.

Patrolen merket definitivt høyden, og på litt under 4000 moh måtte vi ned i lavserien. Krabbet oss videre opp over fjellet, og det var godt å konstatere at selv om effekten ble vesentlig redusert, fungerer bil og motor greit. Ruslet og gikk rent helt opp til campen på 4250 moh. Greit å få testet litt før vi sansynligvis kjører enda høyere når vi kommer til Andesfjellene i Søramerika.

Vel oppe på Piedra Grande fant vi oss en rimelig flat plass (gravde oss et par hull i bakken for hjulene på ene siden for å få bilen "level"), og slo opp taktelt og annex. Og når vi satte opp camp fikk vi virkelig kjenne effekten av høyden på kroppen. Selv de enklsete oppgaver, som feks å legge steiner på teltduken, føltes som hardt arbeid. Men heldigvis kjente vi ikke noe særlig av høydesyken, og vi spiste en god middag og fikk oss en god natts søvn.
Siden det går vei helt opp til Piedra Grande er det mange som prøver seg på toppen. De fleste ordner seg 4x4-skyss opp en dag, går en akklimatiseringstur dagen etter, og så støter de mot toppen påfølgende natt med start i 2-3-tiden på morgenen. Dette syntes vi var vel forroverlent for denne høyden, og vi valgte å tilbringe noe mer tid til aklimatisering.

Vår første dag i basecamp tilbrakte vi stort sett sittende eller i horisontalen, med nesa i en bok eller i retning utsikten mot toppen. Mot slutten av dagen tok vi oss en god times rusletur i området rundt camp. Når vi kom tilbake ble vi invitert på tacos og bønner av en gruppe Mexicanske studenter som hadde tatt turen opp for en picnic!

Gjengen var kun oppe på en dagstur, og vi noterte oss faktisk ganske mange Mexicanere som gjorde det samme. Litt spesielt når man kjører fra Veracruz ved kysten og rett opp til 4250 moh! Har ikke akkurat så mye pust igjen i seg da....
På dag to i camp hadde vi en sakte start, men etter lunsj pakket vi teltet, litt utstyr og mat i ryggsekkene, og satte kursen opp fjellet. Vi gikk opp til ca 4750 moh og satte opp en camp der.

Når teltet var oppe og litt stasj satt igjen i teltet, gikk vi ned igjen til basecamp for å sove en natt til på en litt lavere høyde. Planen var å gå opp dagen etter, og så prøve oss på toppen påfølgende dag. Men når morgenen kom, var ikke Malin helt i slag, og vi bestemte oss for å slappe av enda en dag før vi satte kursen mot toppen.
Og hvilen gjorde susen! På dag fire pakket vi sekkene igjen og gikk opp til teltet på 4750 moh. Formen var bra, og vi satte fra oss sekkene, spente på oss stegjern, og fortsatte enda 200 høydemeter opp bakken for å få et bedre inntrykk av ruten vi skulle gå neste morgen.

Alarmen gikk klokka 5 om morgene, og til og med Espen klarte å komme seg opp tidlig. Alt går i slow-motion på denne høyden, og innen vi var ferdige med å kle på oss, smelte snø og få i oss havregrøten, var klokka 0645. Og planen var også å starte relativt sent, da vi ville få gå det meste av turen opp i sol. Dette utgjør en stor forskjell da det rett og slett er vanskelig å "gå seg varme" på denne høyden (det går rett og slett for sakte...).

Turen oppover fjellet gikk sakte, og spesielt siste bakken opp (omtrent 35 grader bratt) er en monsterbakke! Du ser ikke toppen, og det føles som om bakken aldri tar slutt... De siste hundre meterne tas i intervall på 30-40 skritt før man må ha pause. Men klokken 1130 stod vi på toppen. Og det er spektakulært!!

Toppen har et digert krater som ikke er synlig i det hele tatt før man faktisk står på kanten. For noen år tilbake klatret vi Mount Elbrus i Russland, som er omtrent like høyt (5642 moh) og også en vulkan, men der er toppen ganske flat. Ikke på langt nær så imponerende som toppen på Orizaba.

Vi var de eneste på toppen, og vi satt der i ca 45 minutter og spiste snop og nøyt utsikten. Knall blå himmel og null vind på 5635 moh. Utrolig!

Utsikten i alle retninger er helt rå, og vi kunne se ned på landsbyen Tlachichuca 3000 meter under oss. Monsterbakkken var absolutt verdt slitet!
Å gå ned fra toppen er SÅ mye enklere! Tilbake i teltet fant vi oss litt mat, pakket ned alt stasjet, og fortsatte ned til bilen i basecamp. Klokken 1700 hadde vi lempet alt i bilen, pakket sammen takteltet og satt kursen ned av fjellet i retning Tlachichuca. En varm dusj nede på gjesthuset til SummitOrizaba, middag i restauranten og en ordentlig seng fristet mer enn en natt til i null grader celsisus....

En utrolig opplevelse og en fantastisk fjelltur!
